Telemarksvassdraget fra Møsvatn til Skien ble fra 1900-1920 det mest utbygde og viktigste vassdraget i Norge. Vassdraget har elver og fosser som gir gode forhold for vannkraftutbygging. Tinn-vassdraget med Møsvatn, Kalhovd, Mår, Tinnsjø og Heddalsvannet er den østre del av vassdraget. Hundre år etter utgjør kraftproduksjonen her nær 5 prosent av all vannkraftproduksjon i Norge. I perioden 1999-2016 var årsproduksjonen i Skiensvassdraget i snitt 5595,45 GWh.

Fra begynnelsen av det 20. århundre ble en rekke vannkraftprosjekter realisert mellom Møsvatn og Notodden. Svelgfoss var størst i Europa da det sto ferdig i 1907. Deretter lå alt til rette for å bygge ut Rjukanfossen, et mange ganger større prosjekt. Utbyggingen skjedde i ”en sprekk i Hardangervidda”.

Fossekjøpene som Sam Eyde foretok sammen med norske og utenlandske interessenter, skapte strid. 7. april 1906 vedtok Stortinget «panikklovene», som skulle regulere eller hindre utenlandske fossekjøp i Norge. I 1906 eide utlendinger over 3/4 av fossene som til da var bygd ut. I 1909 og 1917 kom nye lover som regulerte kjøp av vassdrag i Norge.

Norge var ikke et rikt land ved inngangen til det 20. århundre. Derfor var det nærliggende å se til utlandet for å skaffe penger til store prosjekter, både til vannkraft og industri. Mellom 1905 og 1920 var Hydros investeringer i det som nå er verdensarv – Notodden og Rjukan – omtrent halvannen ganger et norsk statsbudsjett på den tiden.

Det østre løpet i Telemarksvassdraget – fra Møsvatn til Skien – ble viktig ikke bare fordi det ga strøm, men også fordi det kunne bygges industri som krevde mye energi.

Da Såheim kraftstasjon ble satt i drift i 1915, hadde Hydro en samlet generator-installasjon på 310.000 kW. Da selskapet et tiår tidligere hadde påbegynt sine vannkraftprosjekter i Telemark, var landets samlede kapasitet om lag 100.000 kW.

Første regulering av Tinnsjøen kom allerede før århundreskiftet, og reguleringen av Møsvatn startet i 1903. Med forsterkende reguleringer ble det rundt 1910 mulig å sikre en minstevannføring på hele 90 kubikkmeter per sekund til kraftstasjonene.

Ved Notodden hadde Tinfos en mindre kraftstasjon i drift fra 1901. Med en mindre utvidelse i 1905 kunne den også gi strøm til en forsøksfabrikk ved Heddalsvannet. Den var en forløper til Hydros første regulære fabrikk.

Før Rjukanfossens krefter var ferdig temmet, var imidlertid ikke mindre enn ytterligere fire kraftprosjekter fullført lenger ned i vassdraget. Det største av disse var Hydros Svelgfoss I-utbygging (1905-07).

Rundt årsskiftet 1905/06 ble det satt i gang arbeid med en ny Tinnosdam. Den nye dammen ble bygget på leirgrunn. Det viste seg umulig å finne fast fjell, men dammen ble likevel sterk nok til å stå i mer enn 90 år. Dagens dam på Tinnoset er bygd noen meter nærmere utløpet.

1907-avtalen om Tinnosdammen la også føringer for den videre regulering av Møsvatn, slik at det var mulig å sette i gang et nytt prosjekt her allerede fra midten av juli samme år. Da Notodden fabrikker sto ferdige høsten 1907, tok de i bruk de 30.000 hestekreftene fra Svelgfoss, Mellom kraftstasjonen og fabrikkene var oppført master og overføringsledninger – en strekning på 4,5 kilometer.

Seinere kom ytterligere 10.000 hestekrefter fra samme kraftverk og 15.000 hestekrefter fra utbyggingen av Lienfoss, en kilometer lengre ned i vassdraget. Lienfoss ble et vakkert anlegg, med en dam tvers over elveløpet. Notodden fabrikker kunne i perioder også kjøpe strøm fra Tinfos II (oftest kalt Borgen), som var fullført i 1911.

Etter hvert ble prosjektene i nedre del av Tinnelva overskygget av de store utbyggingene i området Møsvatn-Vestfjorddalen. De skulle få dimensjoner som satte en ny standard for industri- og vannkraftutbygging i Norge.

“Det var gjennomføringen av et storverk både i teknikkens og arbeidets hendelsesrike saga de sto overfor og var opptatt av, både arbeidere og ingeniører, da de i ville fjellet tok fatt på denne gigantiske oppgave, som fortjener en fremtredende plass i vannfallsutbyggingens historie”, heter det i jubileumsboken Hydro utga i 1955.

I første omgang var det svensk og fransk kapital som la til rette for å utvikle en helt ny type industri på Notodden. Når de store utbyggingene på Rjukan kom i gang i 1907, deltok også tyske aktører.

For å få den tyske gruppen med ble det inngått avtaler om å opprette tre nye selskaper; Norsk Kraftaktieselskab, A/S De Norske Salpeterværker og Norsk Transportaktieselskab. Sam Eyde ble leder for alle tre selskapene, men det var tyskerne som skulle ha overledelsen av Salpeterværkene, og det ble opprettet en tysk administrasjon i Kristiania. Hydros aksjekapital ble utvidet fra 7 til 29,6 millioner kroner. Det meste av pengene kom fra aksjemarkedet i Paris. I Norge var interessen liten.

Da var det også opprettet en administrasjon, både i Norge og i Frankrike. Arbeidet med kraftanleggene gikk godt, mens det var strid om stort og smått når det gjaldt fabrikkprosjektene på Rjukan. Et av de vanskelige temaene handlet om teknologi: Tyske Schönherr-ovner eller norske Birkeland-Eyde-ovner på Rjukan?

 

Allerede sommeren 1908 var det nære på at samabeidet med den tyske gruppen brøt sammen. Sommeren 1910 blåste det igjen opp til storm. På ekstraordinære generalforsamlinger valgte Eyde å trekke seg fra ledelsen av Rjukan-selskapene. Forsøkene med Schönherr-ovnen var blitt innstilt i juni 1910. Det ble likevel presset igjennom at 80 prosent av ovnene i Rjukan I skulle være Schönherr-ovner. Derimot gikk alle parter inn for et norsk absorpsjonssystem, basert på 10-kantete tårn av granitt.

Høsten 1911 var det fortsatt problemer. Eyde innledet da nye forhandlinger både med tyske og franske interessenter. Modellen gikk ut på at den tyske gruppen skulle løses ut, men beholde aksjer for fem millioner kroner i Hydro. De franske interessentene måtte igjen reise mer kapital.

Mye skulle falle på plass – økonomisk, organisatorisk, faktisk og formelt. Ikke mindre enn 35 millioner kroner måtte skaffes til veie. Den 2. oktober 1911 kunne det omsider holdes styremøter i Paris. Her ble vedtak om nyordningen fattet, også at Eyde igjen skulle overta all overordnet ledelse på Rjukan. Hydro ble reorganisert, og med overtakelsen av Rjukanselskapene ble det store endringer i selskapets balanse. Den hadde vært 7,5 millioner kroner i 1906. Per 30.6. 1913 var den 112,7 millioner kroner.

I den nye avtalen hadde Eyde lovet at en femtedel av Rjukans fabrikkanlegg skulle være ferdigstilt tidlig i november 1911. Eyde reiste straks til Rjukan og tok helt og holdent kommandoen. Det ble virkelig jobbet dag og natt, arbeidsstyrken ble økt, dag for dag – og det som var lovet, ble holdt. 7. november steg det røyk opp fra pipene. Det ble både felt gledestårer og holdt fest på Rjukan – og bare måneder seinere – i april 1912 – var hele den nye gjødselfabrikken i full drift

Arkitekt Olaf Nordhagen var bare 24 år da han tegnet Vemork kraftverk, et 110 meter langt og 21,75 meter bredt bygg og betong og kledt med naturstein.

Bruken av huggen stein i fasadene kan trolig tilskrives Nordhagens innsikt i eldre norsk arkitektur, ikke minst kirkearkitektur. Huggsteinen er utnyttet i arkitekturen med middelaldermotiver som dekor.

Ifølge muntlige overleveringer skal Sam Eyde ikke ha villet godkjenne de opprinnelige tegningene slik de var ved byggestart, fordi stasjonen ikke hadde fått den monumentale utforming som beliggenheten skulle tilsi, og derfor sendte ilbud etter den unge arkitekten Olaf Nordhagen. Etter å ha sett tegningene og akseptert å ha en løsning klar til neste ettermiddag, tegnet Nordhagen stasjonen. Det er tydelig at han gjenbruker motiver fra vinnerutkastet til Bergen Bibliotek som han tegnet et par år tidligere.

I kraftstasjonen på Vemork ble det anbragt to 45 tonns løpekraner, og 10 horisontalakslete Peltonturbiner hver beregnet for en virkningsgrad på 76 % for en maksimal ytelse av 14.500 hk. Fem av turbinene ble levert av I. M. Voith, Heidenheim, og fem av Escher Wyss i Zürich.

I dag er Gamle Vemork kraftverk museum, men også arkitekturen og installasjonene er gode grunner til å besøke dette monumentale byggverket.

Rallarne (anleggsarbeidere, gjerne omreisende) var arbeidskraften bak utbyggingen av Vemork og Såheim, og ikke minst jernbanelinjene. Uten dem hadde ikke utviklingen kunnet skje i samme høye tempo. Det er rallarmonumenter både på Rjukan og Notodden.

Det er ingen tilfeldighet at rallaren står på sokkel både på Rjukan og Notodden. Denne omflakkende arbeidskaren var et av særtrekkene ved den tidsperioden da samfunnet tok store løft både når det gjelder kommunikasjoner, vannkraftutbygging og industrireising. Rallarne gjorde vei i vellinga, både i Telemark og en rekke andre steder i Norge.

De var alt annet enn en ensartet gruppe. Derfor bar de også flere merkelapper, men de bar dem med en ikke ubetydelig stolthet. Noen var rallarer, noen var bus og noen var slusk. Noen pyntet seg litt ekstra og kalte seg renhårig slusk. De kom fra fjern og nær, bakgrunnen var ulik, men de hadde også noen viktige felles trekk. Arbeidet de utførte var krevende, tidvis farlig. Arbeidsdagen var lang. Ofte arbeidet de under et betydelig tidspress. De følte stolthet for sine ferdigheter med feisel og bor, hakke, spade, trillebår og dynamitt. Arbeidsmoralen kunne variere, men som regel var det en høy grad av indre justis. De spilte på lag med basen, som i sin tur kunne være mer enn høyre hånd for ingeniøren.

Forfatteren Kristofer Uppdal var en av de mange rallarne som arbeidet på anleggene i Telemark, både ved Notodden og Rjukan. Deler av Uppdals forfatterskap henter sitt materiale herfra. Han jobbet blant annet på Svelgfoss-anlegget og på Tinnosbanen. Uppdal er mest kjent for 10-bindsverket “Dansen gjenom skuggeheimen”.

Fra 1909 finner vi han på Rjukan. Også Uppdal ble grepet av storheten i denne industrireisingen. Det var forbløffende hvordan det hadde vært mulig å gjennomføre så store prosjekter på et lite sted som lå avsides og uveisomt til i en svært krevende natur.

Om den nye byen som vokste fram i Vestfjorddalen skrev Uppdal i 1911: “Hjertet i denne, de vældige fabrikbygninger, som er i emning, ligger der som store trold, voksne op av jorden, først løfter de hodet, reiser sig saa halvt op og staar som paa huk, for saa endelig at trone i fuld høide og saa vældige at de almindelige huse rundt om blir som bittesmaa dukker ved siden av en kjæmpe.”

«Han er politisk reformist, trur på ei gradvis sosial omforming av samfunnet og står last og brast med parlamentarismen, meiner arbeidarrørsla kan vinne samfunnsmakt den vegen og ein dag sikre seg fleirtal gjennom røystesetelen. Og han seier det i 1918, da landa i Europa er i ferd med å drepe kvarandre i eit blodbad ein aldri før har opplevd»…..

Arild Bye (red) i «Kamp, Sakprosa i utval» H. Aschehoug & Co, (2012)

Forsøksfabrikken på Notodden brant ned 1908, men den første lysbueovnen er bevart. Lysbueovnene var i drift på Notodden til 1934, og på Rjukan til 1940.

Birkeland-Eyde-metoden går ut på å lede luft inn i en rund ovn hvor en lysbue ble dannet mellom to elektroder i et kraftig magnetfelt. I ovnen oppsto en skiveformet flamme hvor plasmatemperaturen holdt rundt 3000 °C og omdannet luft til nitrogenoksid-gass.; N2 + O2 → 2 NO.

Kvelstoffoksid (NO) er en fargeløs gass. Denne lar seg ikke absorbere, verken når den er varm eller kald, og den vil igjen spaltes hvis den avkjøles langsomt. En hurtig avkjøling var derfor nødvendig for å gjøre forbindelsen stabil. I Birkeland-Eyde-ovnen slynges gasspartiklene (ved hjelp av flammen) ut i det ytre luftlaget i ovnen og kjøles dermed raskt ned til ca 1000 grader. Ved en slik temperatur kan molekylet holde seg stabilt.

Gassen suges ved hjelp av vifter ut av kanalene i ovnens øvre og nedre del og føres gjennom rør, som er kledd med chamottestein, for å avkjøles til ca 50 grader. I neste trinn blir gassen ledet inn i et rom hvor den oksideres med oksygen fra ovnsluften til NO2, som er en brunfarget, sterkt etsende gass. 2 NO + O2 → 2 NO2.

For å produsere salpetersyre ble gassen absorbert ved at den reagerte med vann i et absorpsjonstårn. 3 NO2 + H2O → 2 HNO3 + NO. Elektrodene i lysbueovnen ble konstruert av kobberrør som var bendt i U-form. Gjennom disse ble sendt vann til avkjøling. Elektrodene kunne da brenne i ukevis, uten stans i driften.

Vitenskapsmenn og bedrifter i andre land foreslo at salpetersyren skulle blandes med vann og kalkstein i tårn av stentøy eller glass. Dette var en ekstremt dyr løsning. En bedre og rimeligere løsning ble utviklet på Notodden – tårn av granitt. Det ferdige produktet fikk navnet Norgesalpeter. På verdensmarkedet skulle det konkurrere med Chilesalpeter.

To bysamfunn ble utviklet i takt med Hydros industrireising på Notodden og Rjukan. Mellom 1907 og 1914 bygde Hydro 340 boenheter på de to stedene.

Notoddens første sykestue ble lagt til et av de første Hydro-husa i Grønnbyen. Selskapet bygde boliger på Lienfoss, Villamoen, Grønnbyen, Våla og i Tinnebyen og engasjerte seg for å øke kapasiteten på byens hoteller og pensjonater.

På Rjukan engasjerte Hydro seg i alt fra vann og avløp, til veier, parkanlegg, kirke og sykehus. I Tinn bygde Hydro boliger på Våer og Vemork, på Rjukan og på Mæl. Det ble reist skoler, sykehus og velferdsbygg, bygg for fødevarer og administrasjon – alt man trengte i et komplett bysamfunn.

På Notodden har både Hydro og Tinfos-selskapene vært sentrale aktører i boligbyggingen. Begge bedriftenes boligbygging bærer preg av samtidens arkitekturstiler.

Byforming etter hagebykonseptet fra England og Tyskland gjenfinnes både på Notodden og Rjukan. Erfaringer fra Notodden kom til nytte ved planleggingen av Rjukan, der en sterkere organisering av planvirksomheten tidlig tok tak i bl.a. vann- og avløpsnett. Arkitektene som ble engasjert var til dels de samme i begge byene.

Allerede da anleggene på Notodden sto ferdig i 1907, hadde folketallet på stedet passert 2.000. Få år seinere passerte det 6.000, og i 1913 fikk stedet innvilget bystatus. Det var hit mange søkte seg – til jobb på anlegg eller i fabrikkene eller i de tjenesteytende næringene som fulgte i kjølvannet av industrireisingen.

Men mangel på boliger var lenge et påtrengende problem. Det fortelles om arbeidere som måtte ligge under åpen himmel og om andre som valgte å reise sin vei, selv om det var jobb i få. Mange klarte å leie seg en seng eller et rom, men måltidene måtte de innta på byens spisekafeer.

”Notodden er Nordens Klondyke. Som en paddehat er den skudt i veiret og er da som en saadan meget ”løs i fisken” til en stad at være”, skrev Socialdemokraten 5. desember 1908.

Rjukan kan sies å være bygd fra grunnen av som en Hydro-by, som en såkalt Company Town. På Rjukan var det vanlig å si; «Fortell meg hva slags jobb du har, og jeg skal si deg hvor du bor».

I sin første fase var det nye Rjukan-samfunnet preget av anleggsarbeidene med et stort overskudd av unge menn. Som på Notodden kunne det til tider gå vilt for seg med slåssing og fyll. Men fra en urolig første fase kom bysamfunnet i Vestfjorddalen gradvis over i en mer forutsigbar og roligere tilstand. Familier ble dannet eller flyttet til stedet, far gikk på jobb, barn gikk på skole, mor styrte hus og familieøkonomi. I arbeiderfamiliene sydde mor klær, lappet bukser og stoppet strømper. De bedrestilte hadde kjøpeklær og gjorde sine bestillinger hos byens sydamer.

Mange opplevde en levestandard som de tidligere var ukjente med – innlagt vann og belysning, renovasjon og postombæring. På ettermiddagene kunne det være kø foran aviskioskene. Folk ville ikke bare lese ei lokal avis, men også holde seg orientert om hva som foregikk andre steder i Norge og ute i verden. På mange måter ble det et avansert bysamfunn som pekte framover, et uttrykk for det nye industrisamfunnet i det 21. århundre. På tross av skarpe klasseskiller, indre spenninger og store ulikheter i levekår, kom Rjukan-folk til å dele en stolthet over hva de hadde vært med å skape og sto sammen om å forvalte.

På Notodden og Rjukan tok arbeiderne 8-timersdagen i egne hender i 1918. Året etter ble dette standard for hele landet.

Forholdene var vanskelige for arbeidsfolk under første verdenskrig. Matvareprisene steg kraftig og lønningene strakk ikke lenger til. Arbeiderne var slitne, og det ble stadig oftere snakket om at det var nødvendig å sette makt bak kravet om 8-timers arbeidsdag.

I 1918 var tiden inne. På Notodden gikk 2000 i 1. mai-tog under parolen ”Frem for 8-timersdagen!” Møtet munnet ut i en resolusjon om øyeblikkelig gjennomføring av 8-timersdagen via lovverket. Etterpå ble det holdt et møte mellom ti fagforeningsledere, der de bestemte seg for å arbeide åtte timer fra neste dag. Den 2. mai blåste fabrikkfløyta på Hydro to timer etter at alle var gått hjem. Det samme skjedde snart også ved anleggene på Rjukan.

Arbeidsretten utstedte et pålegg om å følge ”tariffen”, men det ble ikke fulgt. Samtidig begynte Arbeidsgiverforeningen å forhandle med en delegasjon fra Notodden og Rjukan. Resultatet ble en enighet om 51 timers arbeidsuke, i påvente av et statlig utspill i saken.

To av fagforeningslederne gikk også til statsminister Gunnar Knudsen og krevde et løfte om en rask lovendring. Den kom sommeren 1919. For oppvigleriene ble de ti fagforeningslederne fra Notodden dømt til bøter på ti kroner hver i Arbeidsretten. Det var en forsiktig reaksjon – og bøtene ble visstnok aldri betalt.

Gjødsel handler om mat – nok mat. Det har alltid handlet om mat, nok mat til å overleve – og leve. Kampen for det daglige brød. Mye er forandret på ti tusen år, på tusen år, på hundre år – men kampen går videre.

Utviklingen av landbruk har vært den viktigste endringen i menneskenes levemåte. Det er ingen dristig påstand å hevde at forholdene i landbruket vil ha avgjørende betydning også i overskuelig framtid. Fra menneskenes historie vet vi at utvikling av landbruk som kunne gi en viss sikkerhet i matforsyningen, var en forutsetning for å kunne utvikle høyerestående sivilisasjoner. Men historien vet også å fortelle om en usikker og sviktende balanse mellom behovet for mat og produksjonen av mat.

Menneskenes historie har en uendelighet av sulttragedier i kjølvannet av svikt i tilgangen til mat. Årsakene er alt fra uår og plantesykdommer til krig og andre tragedier som menneskene selv står bak. Slik har historien lært oss at forutsigbarhet – eller et visst overskudd av mat – kan være en forsikring mot at alvorlige hendelser forverres av svikt i tilgangen til mat.

Når folk ble fastboende og gjorde seg avhengige av jorda, fikk de også innsikt i at planter ikke bare trenger vann, men også næring for å kunne gi gode avlinger. Næring som tas ut av jorda må etterfylles for at avkastningen ikke skal bli mindre. Verken jord eller dyrkingsforhold er like alle steder, ei heller klimatiske og topografiske forhold. Ikke så rart at det ligger mange generasjoner tilbake i tid at landbruk ble vitenskap.

Hvordan er sammensetningen av næringsstoffer i jorda? Hvilke ulike funksjoner har egentlig næringsstoffer som nitrogen, fosfat, kalium, kalsium, svovel, magnesium, jern, bor, mangan, sink, kobber osv? von Liebigs ”minimumslov” fortalte at hvis ett av næringsstoffene mangler, vil det begrense plantenes vekst, selv om alle andre næringsstoffer er til stede. Hvis mangelen korrigeres, vil veksten øke inntil et annet næringsstoff blir den begrensende vekstfaktoren. Gjødslingens rolle er å bidra til en optimal avling og sikre næringsbalansen i jorda.

Menneskenes kreativitet og søken etter kunnskap har vært og er stor. Det var kortreist, men ikke korttenkt å utnytte planterester og gjødsel fra husdør. Verken kortreist eller korttenkt å ta i bruk fugleskitt – guano – fra Sør-Amerika. Men selv om salget gikk som «hakka møkk», var det verken en varig eller sikker løsning.

Også andre former for mekaniske og industrielle løsninger har en lang historie. Ved inngangen til det 20. århundre var de nitrogenholdige gassene som dannes ved forkoksing av kull, det viktigste utgangspunktet for framstilling av ammoniakk (NH₃). Ammoniumsulfat ble produsert i land med stor kullindustri. Likevel var det frykt for at mangel på nitrogengjødsel skulle skape alvorlige problemer for jordbruket og matforsyningen.

Det er i dette perspektivet at Birkeland-Eydes lysbueovn (1905) fremstår som et vitenskapelig gjennombrudd. De viste at det var mulig å binde luftens nitrogen i et industrielt fremstilt gjødselprodukt. De viste også at meravlingen som det nye produktet – Norgesalpeter – ga, var formidabel! En suksesshistorie fra Norge fungerte dessuten som en voldsom vitamininnsprøytning for vitenskapelige og industrielle fagmiljøer i en rekke andre land. Tilgangen til industrielt produsert gjødsel gjorde det mulig å øke verdens matproduksjon, kort sagt; øke matsikkerheten betydelig.

Utviklingen av nye og forbedrede gjødselprodukter har gått hånd i hånd med jordprøvetaking, mekanisering, større enheter, forbedrede planteegenskaper effektivisering i alle ledd mm.

Utfordringen er å kunne brødfø en fortsatt voksende befolkning på kloden. Både globalt og nasjonalt er utfordringen å kunne produsere mat på en måte som utnytter de tilgjengelige ressurser best mulig. Mer konkret handler det blant annet om dyrehold, om hva som dyrkes på hvilke arealer, om bruk av vannressurser, plantevernmidler, gjødsel, avrenning og utslipp til atmosfæren.

I mange deler av verden er landbruket radikalt endret i løpet av de siste 50-60 år. Matproduksjonen er i løpet av denne perioden omtrent tredoblet – og det er skjedd i et tidsrom hvor verdens befolkning er mer enn doblet. Samspillet mellom den såkalt ”grønne revolusjon” og bruken av industrielt fremstilt plantenæring gir mye av forklaringen på den økte landbruksproduksjonen.

I 2017 ble verdens befolkning beregnet til å være rundt 7,5 milliarder. Den er forventet å stige til 9 milliarder i år 2050. Kan det gå bra? Hvilke muligheter foreligger? Noen fakta synes å være ubestridelige. Ett viktig forhold er at tilgangen på nye landbruksarealer er begrenset. Klima og ambisjonen om et mer bærekraftig landbruk taler sterkt for å verne om gjenværende arealer av skog og våtmarker.

Status per 2018 er at det vi kaller moderne landbruk er avgjørende for matforsyningen. Uten mineralgjødsel ville den samlede produksjonen være anslagsvis 50 prosent mindre enn hva den faktisk er.

Prognosene peker mot at den viktigste oppgaven er å utnytte bedre og kunne produsere mer på de arealene som allerede er i bruk eller er tilgjengelige for landbruk. Også for gjødselindustrien er det innlysende at den må definere sin rolle innenfor rammene av en overordnet nasjonal og global politikk.

Gjødselselskapet Yara, som har sine røtter tilbake til Birkeland og Eyde, mener at matens klimaavtrykk kan reduseres med mer enn 50 prosent ved fortsatte forbedringer i måten landbruket drives på. Hvordan mineralgjødsel produseres og hvordan gjødselindustrien samspiller med landbruket for å fremme beste praksis er deler av svaret på disse utfordringene.

I reisingen av både industri, kraftverk og bysamfunn var bevisstheten høy om å bruke dyktige arkitekter. Mange av dem var unge, men viste at de kunne løse krevende oppgaver på en utmerket måte.

Flere av arkitektene som kom til Notodden ble også engasjert i oppdrag på Rjukan, dels samtidig, dels i de påfølgende årene. Fra 1. juni 1908 var Byanlegget på Rjukan i drift og kaltes Architektführung. Den første lederen var arkitekt Levin. Foruten bygninger på industriområdet fikk de ansvaret for skoler, velferdsbygg, posthus, apotek og boliger for arbeidere og funksjonærer.

Da Badische trakk seg ut i 1911, ble kontoret oppløst, og Hydro opprettet Rjukan Byanlegg. Fra slutten av 1911 var Erling Gjestland leder. Seinere fulgte Hjalmar Waaden (1914-1916) og deretter Jens Poulsson (1916-1934).

Blant andre kjente navn i byanlegget er det verdt å nevne: Lars Broch (ing), Hjalmar Steffens (ing), Olaf Nordhagen, Thorvald Astrup (arkitektkontor), Magnus Poulsson (arkitektkontor), Ove Bang, B. Keyser Frölich, Christian Morgenstierne (arkitektkontor), Harald Aars (arkitektkontor), Joh. E. Nilsen, Bjarne Blom, Helge E. Blix.

Klasseskillet var tydelig på Rjukan. I Villaveien, der det var mest sol, bodde direktører, høyere funksjonærer og andre av lokalsamfunnets topper. I Flekkebyen og Egne hjem lengre nede var det arbeiderboliger.

De som strømmet til Vestfjorddalen for å søke arbeid, kom fra starten til å føle savnet av både rettigheter og bekvemmeligheter. De var prisgitt de vilkår og skiftninger som industriherrene så seg tjent med. Straks ett prosjekt var fullført, kunne ledigheten banke på døren. Selv i dette Klondyke gikk flere hundre brødløse og husløse. Sultne, halvnakne, hutrende og frysende ravet de om fra brakke til brakke, takknemlige for den minste smule som falt fra deres bedre stilte kameraters bord, skriver professor Helge Dahl.

På Rjukan uttalte rallaren Kristofer Uppdal at frigjøring og sosial omveltning måtte komme først. Kunsten fikk komme i andre rekke, mente anleggsarbeideren som skrev noveller og romaner i sene kvelds- og nattetimer.

Det skulle snart vise seg at Rjukan-arbeiderne hadde tid og krefter til mer enn fagforeninger og kamp for materielle kår. Men det var dårlig med samlingssteder. Møter ble holdt i tunneler, brakker og på kafeer. En dag i november 1908 ble arbeiderne bedt om å forlate Arnesens spisebrakke fordi verten ventet gjester. Da slo mureren Watz neven i bordet og sa: «Vi bygger oss et hus!» Og det var akkurat det arbeiderne faktisk gjorde – et forsamlingshus. Først ett, så enda ett.

Krossobanen er en svevebane som ble gitt som gave fra Hydro til Rjukans innbyggere, slik at de kunne komme opp på fjellet og få en smak av sol i vinterhalvåret.

Krossobanen går den dag i dag og byr på spektakulær utsikt, restaurant på toppen og gode turmuligheter innover Hardangervidda.

Ideen om et solspeil som skulle reflektere solen ned i dalen i vinterhalvåret, ble lansert av Sam Eyde og Oscar Kittelsen allerede i 1913. Fjellene rundt er så høye at Rjukan ikke har sol om vinteren. Den gangen manglet de teknologien til å gjennomføre planene. Det skulle ta 100 år før speilet bokstavelig talt så dagens lys, men i dag kan solspeilet nytes i fulle drag på Rjukans torg.

Rjukan forvandlet seg enormt tidlig på 1900-tallet. Disse bildene er tatt med bare ni års mellomrom, i 1907 og i 1916.

I bydelene innenfor verdensarvens grenser er det fokusert på områder, bygninger og sammenhenger mellom disse som i særlig grad representerer eller illustrerer det typiske ved Rjukan. Byen Rjukan er unik i norsk sammenheng som den første totalplanlagte by reist i regi av et privat foretakende.

Den storstilte utbyggingen har klare forbilder utenlands, og er bl.a. en norsk parallell til den svenske gruvebyen Kiruna der det i LKABs regi ble gjennomført et prestisjepreget boligprogram ved hjelp av «ett flertall av Sveriges mest främtredande arkitekter, konstnärer, tekniker m.fl…» samt wallenbergsk kapital.

En planlagt by

Rjukan byanlegg kom samtidig med de første industriutbyggingene i Vestfjorddalen. Dermed fikk Rjukan en langt mer helhetlig planlegging og utbygging enn hva tilfellet var på Notodden. Men utgangspunktet var et bygdesamfunn med rundt 400 mennesker. I løpet av en tiårsperiode fram mot 1915 vokste det fram en by med 10.000 mennesker. Det kunne ikke skje uten problemer, nær sagt på de fleste områder. I forhandlingene med Badische og de franske eierinteressene lå det ikke på vektskåla at det også måtte bygges et bysamfunn, faktisk helt fra grunnen, hvis industrien skulle reises på samme sted som de store kraftverkene i Vestfjorddalen.

På tross av noen problemer underveis, var pågangsmotet stort, og dugnadsinnsatsen likeså. Allerede til 1. mai 1910 var det mulig å ta i bruk Folkets Hus i Skriugata. I februar 1912 kom det i gang kino i huset, og samme år kjøpte fagforeningene også en av nabogårdene. Folkets Hus ble også et senter for kultur og festligheter. Her var det plass for musikkforeninger, danseskoler, teateroppsetninger og etter hvert også et bibliotek.

I 1917 ble det utlyst en stilling som heltidsbibliotekar. Henrik J. Hjartøy ble ansatt og kom til å bidra avgjørende til at Folkebiblioteket på Rjukan skulle utvikle seg til å bli en sterk, populær og viktig institusjon i den unge byen – et virkelig kultursentrum. Hjartøy foretok reiser både til Oslo og til utlandet og kjøpte opp litteratur som han anså som viktig. Biblioteket ble allsidig og hadde en spesialitet; arbeiderbevegelsens ideologi, historie og ledende personer. Det fikk navnet «Det røde bibliotek» og fikk i 1924 godt egnede lokaler i nyoppført bygg for kommunens administrasjon.

«Jakten på tungtvannskjelleren» er et prosjekt der nettopp kjelleren som var målet for operasjon Gunnerside skal graves fram.

Hydrogenfabrikken på Vemork ble tatt ut av drift tidlig på 1970-tallet da Hydro bygde nytt kraftverk inne i fjellet bak Gamle Vemork kraftverk. I 1977 ble fabrikken revet, slik at det gamle kraftverket igjen ble synlig. Restene av hydrogenfabrikken ble pakket ned under et flere meter tykt lag med jord, stein og bygningsmasser.

Joachim Rønneberg, som ledet sabotasjen mot tungtvannsanlegget, har flere ganger gitt uttrykk for at stedet hvor aksjonen fant sted, bør gjøres tilgjengelig for formidling. Høsten 2017 igangsatte Telemark fylkeskommune omfattende utgraving for å avdekke kjellerlokalene hvor det ble produsert tungtvann. Det var ventet å finne rester etter kjelleren, men utgravingen viste at kjelleren er tilnærmet intakt. Det er mer enn hva de fleste våget å håpe på.

NRK-serien Kampen om Tungtvannet gikk sin seiersgang på TV vinteren 2015. Serien skapte stor interesse for krigshistorien knyttet til tungtvannsaksjonene. Siden er serien blitt vist i flere land, som i sin tur har gitt stor oppmerksomhet internasjonalt og økende pågang av besøkende turister.

 

Etter fullført utgraving og sikring skal det reises et museumsbygg over de fremgravde bygningselementene. Dette skal sikre og ta vare på kulturminnet, og skape et areal for utstilling og formidling.

Etter at det var besluttet å stanse produksjonen av tungtvann, skulle en siste forsendelse gå fra Vemork til Tyskland. Transporten ble utsatt for sabotasje etter ordre fra de allierte i London.

Major Knut Haukelid, en av tungtvannssabotørene, fikk melding fra London om at det var planer om å frakte det som fortsatt fantes av halvfabrikata til Tyskland. Via radiosambandet kom ordre om å ødelegge transporten.

Svakeste ledd i denne transporten ble ansett å være ferden med jernbaneferje over Tinnsjøen. Oppdraget ble gitt til en gruppe fra Gunnerside. De kom til at det mest effektive var å senke ferja på Tinnsjøen. Knut Haukelid og to andre skulle utførte aksjonen. Søndag 20. februar 1944 fraktet DF «Hydro» passasjerer, noen tank- og godsvogner og to vogner med 14 tonn elektrolytt, som tilsvarte 600 kg tungtvann.

 

Kvelden før hadde de tre som skulle utføre aksjonen klart å ta seg usett om bord på ferja og plassere sprengladninger under dekk. En vekkeklokke ble stilt inn for å utløse sprengningen. Midt ute på Tinnsjøen gikk ladningen av. 18 liv gikk tapt. 26 ble reddet. Dette ble siste kapittel i kampen om tungtvannet i Norge. Flere liv ville nok ha gått tapt om sprengningen hadde skjedd på en hverdag. På søndagene var det vanligvis færre reisende.

DF «Hydro» ligger på 430 meters dyp utenfor Rudsgrend og er et av de signifikante objektene i verdensarven.

Adminiet på Notodden ble oppført i 1906 og var et veloverveid trekk. Her skulle Hydro kunne ta imot hvem det skulle være, fra fjern og nær.

Adminiet fungerte som representasjonslokale, til overnatting for prominente gjester og som Sam Eydes residens på Notodden. De første 55 år av Hydros historie var det en selvfølge at selskapets generalforsamling ble holdt her. Adminiet troner over Grønnbyen, med utsikt over fabrikkområdet.

I Adminiet er mye av interiøret laget av treskjæreren John Borgersen. Han vant gullmedalje på verdensutstillingen i Paris i 1900, og lagde også møbler for keiser Wilhelm II.

Sammenhengen mellom fabrikken, arbeiderboligene og «herregården» er typisk for industrialiseringens oppstartsfase, både med hensyn til hvordan byggene ser ut og hvor de er plassert.

Det er en tydelig lesbar struktur, både bygningsmessig og i landskapet fra Hydros etableringsfase på Notodden. Husene på Villamoen ble oppført mellom 1908 og 1918 – en planlagt struktur med 17 boliger, bak Admini.

Villamoen ligger på en terrasse over Grønnbyen, og var av den grunn egnet for boliger til funksjonærer og ingeniører, som hadde høyere rang enn fabrikkarbeiderne. Husene har derfor fått et individuelt preg, og det er flere arkitekter som har tegnet. Husene var opprinnelig hvitmalte og har innslag av flere av samtidens stilarter; jugend, nybarokk og klassisisme.

Theodor Kittelsen lagde fem fantastiske akvareller inspirert av Rjukanfossen og industri- og vannkraftutbyggingen på Notodden. Sam Eyde ga oppdraget til Kittelsen og ga flere innspill til utformingen av bildene. Både bildene og skissene kan nytes i Telemarksgalleriet på Notodden.

Eyde ønsket at arbeiderne og naturkreftene skulle få sin del av æren for alt det store og nye som reiser seg. I sine memoarer (1939) skriver Eyde: ”Kittelsen malte den gang noen billeder som viste hva han følte. Og en vakrere og morsommere tributt til mitt arbeide har jeg aldri fått”. I november 1907 var alle detaljer på plass og allerede i mai 1908 ble bildene levert.

Kristian Birkeland er en av Norges fremste vitenskapsmenn gjennom tidene, og en av Hydros grunnleggere.

Birkeland (1867-1917) ble født i Kristiania og ble i 1898 utnevnt til professor i fysikk. Hans hovedinteresse var astrofysikk – polarlyset, solens stråling og jordens magnetiske felt.

Birkeland tok ut nesten 60 patenter i løpet av en periode på ca. 10 år, mange av dem ble solgt. Mange ble aldri realisert. I 1901 fikk han innvilget patent på en elektromagnetisk kanon. Prinsippene fra kanonen brukte han i utviklingen av lysbueovnen.

På Hydros generalforsamling i 1905 var professor Birkeland blitt ansatt som teknisk konsulent på livstid. Slik fikk han også mulighet til å gå sterkere inn i forskningsoppgaver som opptok ham.

Birkeland så sammenhengen mellom nordlyset og aktivitet på solens overflate. Teorien underbygde han med praktiske forsøk i laboratoriet på Universitetet i Kristiania, og han foretok svært krevende ekspedisjoner og studier i nordområdene.

Birkeland døde i Tokyo 15. juni 1917. I Norge var da forberedelsene i gang til hans 50-årsdag. Det var også – for 7. gang – tatt initiativ for å sikre ham en nobelpris i fysikk eller kjemi. Birkeland fikk ingen Nobelpris, men teoriene hans ble bekreftet og er viktig kunnskap for menneskeheten i dag.

Notoddens innbyggere måtte finne seg i at pressens omtale av fabrikkene var mer positiv enn omtalen av byen. Bysamfunnet led under vekstsmerter som det skulle ta år og tiår å lege. Industrien engasjerte seg i mye, støttet opp om noe, men overlot også mye til kommunen.

”Notodden er Nordens Klondyke. Som en paddehat er den skudt i veiret og er da som en saadan meget ”løs i fisken” til en stad at være”, skrev Socialdemokraten 5. desember 1908.

Det fortelles om husmødre som vasket klær i Tinnåa og Hvålabekken. Fra høsten 1910 kom arbeidet med et vannverk i gang, men framdriften var langsom. Det manglet planer for regulering av gatene, og dermed gikk det heller ikke fort med vann og avløp. Gatene kunne være i en miserabel tilstand vår og høst, og støvet føyket i sommermånedene.

De offentlige tjenester var på etterskudd med en altfor rask vekst. Det sier sitt at i 1910 var kun én prosent av innbyggerne i byområdet over 70 år. Selv om det også kom mange kvinner til stedet, var andelen kvinner så vidt 40 prosent samme år. Befolkningen var en blanding av så mangt. De kom fra fra bygd og by og gled inn i svært ulike roller i lokalsamfunnet. Regelen var at arbeiderfamiliene hadde en anstrengt økonomi. Det var bedre når flere familiemedlemmer var i arbeid. Og for dem som hadde bolig var det en regel, ikke et unntak, at de skulle ta inn en leieboer.

Et tradisjonsrikt bygdesamfunn, hvor det også var kommet i gang lærerutdanning fra 1896, la et godt grunnlag for kultur og foreningsliv, og mange av innflytterne var ivrige etter å stifte foreninger og organisere aktivitet som de hadde deltatt i før. Snart vokste fram en hel flora av sang- og musikkforeninger, misjonsforeninger og bedehus, losjer, speidergrupper, idrettsforeninger for både vinter- og sommersport, mållag og politiske partier. Foreningslivet ble det sosiale lim. I noen grad kunne det også bygge broer der skarpe klasseskiller ellers delte folk inn etter stilling og familiebakgrunn.