1920-tallet: Mannen som vant – og tapte

Sam Eyde hadde for sin del allerede mens verdenskrigen herjet Europa skaffet han seg store jordbruksarealer rundt Borrevannet i Vestfold. Han kjøpte flere gårder og ga til kjenne at han ville drive et moderne jordbruk. Med første verdenskrigs forsyningsproblemer som bakteppe kunne dét fortone seg som gode og sympatiske initiativ.

Eyde så neppe for seg å sitte på en av den moderne tidens nye innretninger; traktoren… Kanskje innså han nokså snart at dette nye bondelivet ikke ville gi den spenningen han var vant til – og fortsatt søkte. Det ble i alle fall til at sønnen Sigurd, med landbruksutdanning, etter hvert engasjerte seg og overtok ansvaret og eierskapet for gårdsdriften. Sam takket nokså uventet ja til å stille som stortingskandidat for Høyre i Vestfold.

I forkant av dette hadde han i krigsårene deltatt i Statens arbeidslivskomité. Han lyktes med å få regjeringen til å dele komiteen, så det også ble opprettet en egen komité for handel, industri og sjøfart. Denne hadde et arbeidsutvalg som Eyde ledet. Det befattet seg med alt som berørte vareimport, eksportforbud og andre problemer verdenskrigen skapte for landet, folket og industrien. Iblant ble det holdt møter to ganger i uka – ikke mindre enn 76 møter mellom januar 1915 og mai 1917. Innsatsen ga Eyde en bredere politisk kontaktflate, og vel også en enda høyere status i samfunnet, men den styrket neppe hans posisjon i de industribedriftene han ledet.

For stortingskandidaten høsten 1918 ble det valgturnéer og foredrag – og så ble han innvalgt og ble også med i Høyres programkomité. På Stortinget deltok han i en tverrpolitisk gruppe. Overgangen skal ha vært stor. Han ble fort oppfattet som overdrevent, ja, urealistisk ærgjerrig. Kanskje både på politikkens og egne vegne… Hans tid på Stortinget ble da heller ikke så lang.

I løpet av våren 1919 ble Eyde oppnevnt til en norsk handelsdelegasjon som skulle bivåne fredsforhandlingene i Versailles. Der møtte han blant annet medlemmer av den polske delegasjonen og avga seinere en fortrolig rapport om dette. Norge anerkjente Polen som stat. I oktober 1919 holdt han tre bredt anlagte foredrag om Polen, både om landets betydning for Norge, om eksportnæringene og et foredrag i Det militære samfund. Før året var omme var han spurt om å bli Norges ambassadør i Polen. Han takket ja.

Den 9. januar 1920 var han i Statsråd på Slottet, hilste på Kongen og ble formelt utnevnt til «Norsk minister i Polen». Også i den tida han var ambassadør fikk han annet å bestille, både utfordrende og belastende saker. Allerede 22. januar 1922 forlot han Warszawa. Sekretærens oversikt gir stikkordet «nikkelaffæren». Ingen tvil om at den ble en belastning. 12. april leser vi: «Begge til Sanatorium Dapper, Kissingen».

Stikkordet Nikkel fører oss først tilbake til Kristiansand nikkelraffineringsverk (Knr), som Eyde var med å etablere i 1910. I 1920 – i etterkant av verdenskrigen – befant Knr seg i et veritabelt uføre, som også ville ramme norske banker og aksjonærer. Situasjonen kunne kanskje avhjelpes gjennom reforhandling av avtaler, men det hele var så komplisert at det ville kreve forhandlinger på fire plan; med banker i Norge, med engelske myndigheter, interessenter i Canada og til sist med den såkalte amerikanske nikkeltrusten.

Eyde ble bedt om å bistå, iverksette en redningsaksjon, visstnok også aktivt oppfordret av Utenriksdepartementet. Han tok oppdraget, foretok hele reisen sammenhengende over måneder, utarbeidet et forslag til reorganisering, skaffet fram ny kapital, halvdelen fra Canada, halvdelen fra Norge – faktisk en modell som alle kunne stille seg bak.

Advokat Per Rygh, som var tett på det hele, var full av ros og skrev at Eydes ubegripelige seighet til å holde fast ved et forhandlingsmål minnet om «hans bedste og kraftigste tid for en 15-20 år siden». Norges Bank var mer enn tilfreds og sendte takkeskriv. Sentralbanksjef Nicolai Rygg skrev siden at planen Eyde fikk tilslutning til var «gunstigere enn man kunne ha ventet». Også Eyde var nok fornøyd, men innsatsen må jo ha kostet…

Noen år seinere gikk det likevel galt med Nikkelverket. Tyveårene var vanskelige, men i 1928 oppsto et nytt selskap, Falconbridge Nickel Mines i Canada, som kjøpte verket i Kristiansand og gjenreiste en livskraftig bedrift der. Den heter i dag Glencore Nikkelverk og er blant de største industribedriftene på Sørlandet.

«Nikkelaffæren» lå nærmest som en forlengelse av Knr sine problemer. Saken ble nærmere undersøkt av en ‘nikkelkommisjon’ og vurdert som en arv etter krigstiden. Kritikken omfattet så mangt; også tvilsomme transaksjoner. Noen hadde puttet store penger i egne lommer.

Eyde var en av flere som fikk mistanken rettet mot seg. Han bedyret at det han hadde deltatt i i 1916-17 var vel fundert. Misèren var kommet etterpå. Men i tillegg kom også at en del personer var tildelt såkalte «friaksjer». Var det smøring? Eyde forsvarte seg med at han hadde mottatt honorar for arbeid han hadde utført. Mistankene ble ikke bevist, og det ble ikke reist tiltale mot noen av de involverte. Regjeringen vurderte Eydes stilling som diplomat og konkluderte med at det ikke var noe i kritikken som kunne hindre ham i å representere Norge som minister.

Kan hende lå det en hestehandel bak; 19. september 1923 innleverte Eyde sin avskjedssøknad – og ble to dager seinere innvilget «avskjed i naade». Saken kastet likevel lange skygger. I toneangivende miljøer dannet det seg et inntrykk av at han var ferdig i den alminnelige opinion. Han var ikke lenger et godt navn å trekke inn i forretninger. Nikkelsaken ga så mye ubehagelig oppmerksomhet at den kom til å formørke og forbitre de to siste tiårene av hans liv. Dette var antakelig medvirkende til at ekteparet Eyde tok utflytting til Frankrike.

I oktober -23 var Eyde og kona tilbake i Warszawa «for at avlevere sitt rappelbrev». Han hadde for øvrig gjort mye godt arbeid i den tida han oppholdt seg i den polske hovedstaden. En gjennomgang Paulina Armata (2009) har gjort av dette konkluderer slik:

«Sam Eydes diplomatiske arbeid var først og fremst av industriell karakter. Han skapte kanaler for Norges import og eksport i det østlige Europa. Denne oppgaven fullførte han på en svært tilfredsstillende måte. Økonomiske broer mellom Norge og Polen som han tok initiativ til å bygge opp, ble brukt i mange år fremover. Blant resultatene av den norske aktiviteten i Polen var to sildeavtaler fra 1919 og 1921, telegraf- og radioavtale, postavtale. Eyde bidro i prosessen rundt etableringen av en polsk-norsk handelsavtale som etter mange konsultasjoner ble inngått i 1926».

Hydro skifter teknologi. Fram til høsten 1927 satt Eyde fortsatt i Hydros styre. Han skal gjentatte ganger ha fremholdt at tida var kommet for å skifte teknologi – bytte ut Birkeland-Eyde-prosessen (lysbuemetoden) med den mindre energikrevende tyske Haber-Bosch-prosessen (ammoniakkprosessen). Men han hadde lenge talt for døve ører om dette. Når han på den tid også innehadde styreverv i konkurrerende tysk industri, og antakelig mottok godtgjørelser derfra, ble han rent mistrodd av Hydros ledelse.

Til sist skulle det likevel bli som Eyde ville: Hydro foretok undersøkelser som viste at Hydros hovedprodukt var for dyrt å produsere, og det kunne gå fra vondt til verre. Eydes etterfølger, generaldirektør Harald Bjerke hadde i det lengste trodd at selskapet var i stand til å videreutvikle sin egen teknologi og oppnå lavere kostnader. Det slo ikke til. Eyde hadde rett.

Bjerke gikk av, Axel Aubert overtok og tok de nødvendige initiativ til fornyelse på Notodden og Rjukan og til bygging av de store nyanleggene på Herøya (1928-29). Dette markerte også slutten på Eydes tid i Hydros styre.

Aubert så det vel slik at Eydes uttreden var ensbetydende med å bli tvunget ut av styret – og at han mente det var påkrevet. I tråd med dette sørget han for en nokså neddempet 25-årsfeiring av Hydro høsten 1930. Det kom aldri noen invitasjon til Sam og Elly…. Ingen behøver å betvile at det sved og det plaget ham.

I det nye tiåret bestemte han seg for å ta kraftig til motmæle. Det kom i form av en selvbiografi; Mitt liv og mitt livsverk (1939) – men hans gjøremål på 1920-tallet fikk ikke nevneverdig plass i det første bindet. Han etterlot seg et upublisert manus til bind 2 da han døde i juni 1940.