fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

250 år etter den første: Industrirevolusjon – sett i sammenheng

Tekst: Trond Aasland / NIA

Utnyttelse av vannets krefter til en kontinuerlig produksjon. Salg av varer til et nasjonalt og internasjonalt marked. Bruk av vannet som transportåre. Bruk av jernbane for å gjøre transporten enda mer effektiv.

Det kunne i kortform være Rjukan-Notodden industriarv – som representanter for den andre industrielle revolusjon – men er ment som stikkord for den første industrielle revolusjon, som, i den grad den bør og kan tidfestes, fant sitt startpunkt i England for 250 år siden.

For all innovasjon og nyskaping gjelder at den må finne en slik form at den kan overleve rent kommersielt, og det må skje innenfor fysiske rammer som kan gjøre det mulig. Det er naturlig å spørre: Hva har Notodden og Rjukan til felles med den første industrielle revolusjon? Hvorfor ble akkurat disse stedene i øvre Telemark så sterke uttrykk for en ny industri at de er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste?

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

Det vi i dag kaller Telemarkskanalen ble først bygd ut med sluser mellom Norsjø og Skien mellom 1854 og 1861, slik at båter kunne ta seg opp til Notodden. Fra 10. mai 1861 kunne båter og flåter med 3,5 fots dybde passere Løveid sluser. Det innebar enklere, raskere og tryggere frakt av tømmer, gods og passasjerer, dog med et forbehold for vintermånedene. Samtidig var det en forutsetning for å kunne utvikle industri høyere opp i fylket. Etter at industrireisingen på Notodden kom i gang, var det en ganske voldsom utvikling i trafikken på kanalen. 3.839 dampskip passerte Løveid i 1905-06. Nær 37.500 passasjerer ble registrert det samme driftsåret. I toppåret 1913-14 passerte 7.293 dampskip og 3.702 lektere Løveid. Passasjertallet var 71.203 passasjerer opp og 64.559 personer ned.

Den første industrielle revolusjon startet i England omtrent på samme tid som en bonde på Su-Tinnes i Telemark begynte å tenke på at det kunne la seg gjøre å sprenge ut en tunnel i fjell og lede en passende vannstrøm fra Tinnefossen til å drifte ei mølle. (G. Ostenwald/NIA).

Den første industrielle revolusjon bygger på enkel, men stabil bruk av vann og etter hvert vanndamp til å drive maskiner, ikke minst i bomulls- og tekstilfabrikker. I den andre industrielle revolusjon, slik vi kjenner den i Norge, har vannet tatt et nytt sprang: Det brukes til å lage store mengder elektrisk kraft, som i sin tur kan drive mange typer maskineri og produksjon, ikke minst elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri.

For 250 år siden var forutsetningen at vannet kom fra en kilde som verken fryser eller har ustabil vannføring. Dét måtte til for at produksjonen kunne pågå 24 timer i døgnet, ved hjelp av en «evighetsmaskin».

Det var den milepælen som ble nådd i en tekstilfabrikk i Cromford i Derbyshire i England i året 1771. En praktisk løsning på et tilbakevendende problem ble funnet. Her var en mindre elv som gjorde det mulig med stabil, helårlig drift. Fabrikkeieren, Richard Arkwright, skulle etter hvert bli en av Englands rikeste menn. Med sin rikelige nedbør skulle det snart vise seg at det mange steder i de øvre deler av England var vassdrag som åpnet for slik drift.

Fossekraft kunne utnyttes på en tilpasset måte. Det krevde at vannet kom inn ovenfra og i en jevn strøm på et skovlhjul. Nettopp disse tilsynelatende små forandringene viste seg å være avgjørende for at britisk bomulls- og tekstilindustri fikk vind i seilene. Suksessen var et faktum før dampmaskinen kom inn og mer og mer overtok rollen som drivkraft etter 1820.

En annen forutsetning som falt på plass, var utviklingen av jernindustrien for å kunne bygge større og mer solide broer, legge jernbanelinjer, bygge bedre landbruksmaskiner, mer robuste sluser mm. Vannhjul av jern ble viktig for å oppnå en jevn jernsmelting under høy temperatur og høy tilførsel av oksygen.

Verdensarv-broen Ironbridge, verdens første jernbro, ligger øverst i Severn-elven og er et slående uttrykk for forbedringen av jernets kvalitet. Broen bandt sammen industri på begge sider av elven – og på Severn kunne produktene sendes ut til verden. Slik sett var England akkurat da i en særstilling. Allerede ved begynnelsen av 1800-tallet var de fleste av landets byer koblet til havet.

Et stort innbyrdes nettverk av vannveier var bygd ut og la til rette for nasjonal og internasjonal handel. Med kull som energikilde kunne industrialiseringen også komme i gang i deler av landet hvor vannet ikke var en lett tilgjengelig energikilde. Jern, stål, tekstil, cellulose/papir og konserver av mat var blant de viktige produktene som fikk er kraftig oppsving. Utvikling av jernbanen satte ytterligere fart i den industrielle utviklingen.

Helt fra de første kjente sivilisasjoner har elvene inntatt en sentral, ja, avgjørende rolle, det være seg langs Eufrat og Tigris, Nilen eller de store elvene i Kina og India. Store vanningssystemer ble utviklet for å gjøre jordbruket mer effektivt og skape et overskudd av mat. Langt nærmere vår tid – på 1800-tallet – ble kanalisering og utvikling av vannveiene en forutsetning for industrialisering og overskudd gjennom internasjonal handel.

Vann til å drive vasshjul i tre eller turbinhjul av metall hadde sine klare begrensninger. Kullfyrte dampmaskiner gjorde energi tilgjengelig som en transportabel vare. England ble snart modell for mange andre land. For Norge var det et hinder at landet var fattig på kull, men vi kunne ta i bruk nytt maskineri i blant annet jernverk, sagbruk og tresliperier. Slike bedrifter ble viktige i en innledende fase til vår videre industrialisering. Det er mot et slikt bakteppe vi må se utviklingen av en – etter norske forhold – helt ny type industri, som ville kreve tilgang til store mengder energi.

Vår rolle i den andre industrielle revolusjon kan ses i forlengelsen av den raske industrialiseringen på 1800-tallet, som forsterket behovet for avkastning fra jordbruket. Folk flyttet fra bygd til by og etterspurte mat. I Vest-Europa ble landbruket effektivisert ved import av nitrater, særlig fra vestkysten av Sør-Amerika hvor ekskrementer fra sjøfugl hadde avleiret seg i tykke lag av guano. Guano kunne spas ut og skipes og ble en vare på verdensmarkedet. Guano hadde egenskaper som gjorde det mulig å dyrke hvete i områder i blant annet USA, Canada, Argentina og Russland. Det var en sterkt etterspurt ressurs som ga særlig Peru en kortvarig rikdom.

Chile­salpeter var gjennom flere tiår den viktigste handelsgjødselen som var tilgjengelig på verdensmarkedet. På bildet ses i Atacama­ørkenen, som ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005. (Foto: Skyscrapercity.com).

Det sluttet ikke der. I den svært tørre sør-amerikanske ørkenen Atacama ble det tidlig på 1820-tallet oppdaget store, naturlige forekomster med natriumnitrat (kalt Chilesalpeter, natronsalpeter, natriumsalpeter, NaNO3). I tillegg til gjødsel kunne det også brukes i fremstilling av sprengstoff. Salpeter, (av sal petrae = klippesalt) var opprinnelig kjent fra Egypt og India. Ressursen som ble oppdaget i Atacama-ørkenen utløste en flerårig krig (1879-83) mellom Chile, Peru og Bolivia. Navnet Chilesalpeter forteller hvem som vant og hvem som tapte.

Mot slutten av 1800-tallet sto det likevel klart at man måtte søke etter alternative kilder til nitrat. Den britiske kjemikeren Sir William Crookes advarte om en snarlig katastrofe for matforsyningen i den vestlige verden. Men han hadde også pekt på en mulig løsning; lysbueovnen. Når en sterk elektrisk strøm sendes mellom to poler «tar lufta fyr» i en lysbue og det lages nitrøse gasser, hvor nitrogenet er bundet. Syntetisk framstilling av nitrogengjødsel ble, forståelig nok, et sentralt tema på internasjonale kongresser ved inngangen til det 20. århundre.

En av dem som satt på tilhørerbenken på flere slike kongresser for anvendt kjemi, var nordmannen Sam Eyde. Han var vitne til at det utviklet seg et kappløp mellom en rekke land. I tur og orden ble det tatt ut patenter, og forsøk med lysbuer ble utført i Tyskland, England, Sveits, Frankrike og USA. Overraskelsen var stor, både i de store land og de ledende kjemiselskaper om at en godt fungerende og lønnsom prosess – Birkeland-Eyde-prosessen – hadde sett dagens lys i lille Norge, et land som nettopp i de dager i 1905 kunne påberope seg nasjonal selvstendighet.

Ved forsøksanlegget på Vassmoen, ikke langt fra Arendal, lyktes det under professor Birkeland og Carl Fredrik Gjerdrums ledelse å utvikle lysbueovnen til et industrielt format.

Forsøksanlegg kom i 1905 i drift på Vassmoen ved Arendal og i Tinnesandbukta på Notodden. På Vassmoen var det utviklet og testet lysbueovner med en størrelse som kunne kalles industriell. Ingen andre hadde til da nådd et slikt punkt på en velfungerende måte. Den første regulære fabrikken ble satt i drift på Notodden høsten 1907. Den første på Rjukan fire år seinere. Resten er norsk og internasjonal industrihistorie, vannkrafthistorie, transporthistorie – samfunnsutviklingshistorie. Salpeterindustrien som ble utviklet i Norge etterspurte store mengder elektrisk kraft. Nå kunne de store ressursene bygges ut. Investorer lot seg mobilisere, enten det gjaldt Svelgfossen, Rjukanfossen eller i Tyssedal.

Tilgang til utskiping ble mulig på kanalen som nær et halvt århundre tidligere var åpnet mellom Skien og Notodden. På den andre siden av høyfjellet lå både Tyssedal og Odda ved Sørfjorden… Det spesielle med tanke på tilgang på vannressurser er at Hardangervidda er Nord-Europas største høyfjellsplatå. Snø og regn fra denne vidda og dens fjellmagasiner når havet på så ulike steder som Eidfjord, Tyssedal, Odda, Arendal, Porsgrunn, Larvik og Drammen.

For utvikling av industrien i øvre Telemark ble også jernbane en forutsetning, først for å binde Rjukan sammen med lektertrafikken på kanalen (1909) og noen år seinere for å kunne sende både råvarer opp til Rjukan og ferdigvarer tilbake til utskipnings- og lageranlegg ved Menstad mellom Skien og Porsgrunn. At det skjedde her og at skjedde i et høyt tempo, kan ikke kalles tilfeldig. De norske aktørene hadde gode kunnskaper om hva som foregikk både i England, i Europa og andre steder i verden.

De utenlandske aktørene var i høy grad delaktige i den internasjonale revolusjonen, både på industriens og transportens områder. De spilte på lag med våre nasjonale og lokale gründere, enten de het Hans H. Holta, med jobberfaring fra England, hans bror Ole H. Holta, med agronomutdanning og entreprenørånd eller ingeniør Sam Eyde, med utdanning og arbeidserfaring fra Tyskland eller fysikeren, kjemikeren, matematikeren professor Kristian Birkeland – eller en håndfull andre med liknende godt egnet faglig ballast.

Trekkraft: 5. mars 1905 ble en milepæl markert på Notodden: Kraftstasjonen Tinfos I var bygd om og utvidet, slik at det kunne overføres strøm til et forsøksanlegg for salpetergjødning i Tinnesandbukta. (Foto: Tinfos. Fotoeier: Ole Bj. Holta Skahjem).

Ved Tinnefossen fant de et arnested, hvor vann gjennom 100 år var ført fram til ei bygdemølle, og hvor vann fra fossen kunne føres inn i et damanlegg som sikret stabil vannføring til et kraftverk fra 1901. Her lå det til rette for å ta de første, raske steg inn i den andre industrielle revolusjon. To selskaper, Tinfos papirfabrikk og det som snart skulle bli Hydro, fant sammen, akkurat i det historisk avgjørende øyeblikk. I motsetning til den første industrielle revolusjon, snakker vi nå ikke bare om en teknisk revolusjon, men en revolusjon som også peker framover, både når det gjelder sosiale og materielle forhold, rettigheter og demokrati.

Kilder:

Terje Tvedt: Verdenshistorie med fortiden som speil, J.M. Stenersens forlag (2020), Riksantikvaren:

Nominasjonsdokument Rjukan-Notodden (2014),

Ole Bj. Ulsnæs: Vannveien inn i Telemark (2011).

Du vil og like