fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

Arbeiderne organiserer seg

Tekst: Trond Aasland / NIA

Industriarbeiderne på Notodden og Rjukan ble fanget inn av den radikale politiske retningen som vokste fram på nye industristeder etter 1905. Det måtte nødvendigvis bli et tidvis konfliktfylt forhold til arbeidsgiveren.

Arbeiderne i den nye salpeterindustrien hadde gode grunner til å organisere seg. Arbeidsdagen var lang, mange jobber var strevsomme, og regulering av lønna var alltid et tema som kalte på samhold. Arbeiderne ville ha både sykekasse og pensjonskasse, og det fysiske arbeidsmiljøet var ikke ofret særlig mange tanker hos bedriftsledelsen eller de som utviklet prosessteknologien i de første travle årene.

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkede

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

Så skulle det vise seg at Hydro var nokså positivt innstilt til at arbeiderne dannet foreninger og valgte sine tillitsmenn. På Notodden kom dette til å stå i sterk kontrast til de øvrige industribedriftene for drøyt 100 år tilbake. Fagforeninger var ikke velkommen, verken ved karbidfabrikken, papirfabrikken eller ved jernverket.

Både på Rjukan og Notodden fulgte fagorganiseringen de ulike yrker. Den første foreningen for Hydro-arbeiderne på Notodden var en avdeling av Arbeidsmandsforbundet, dannet 16. oktober 1906. Kort tid etter kom en avdeling av Jern- og metallarbeiderforbundet. Enda flere fagforeninger kom til etter en tre måneder lang streik i 1908.

Tid er penger: I de første hektiske årene var det viktig for arbeiderne å få på plass avtaler som regulerte arbeidstida. Utbyggingene foregikk i høyt tempo. I perioder var det mangel på «søndagshvile». Her er turbinrør ankommet Såheim (Rjukan) i 1910. (Foto: Hydro/NIA).

Begge de nye fabrikkbyene trakk til seg folk med svært ulik bakgrunn, men blant dem var det mange som hadde erfaring med fagorganisering fra tidligere. Til Notodden kom eksempelvis en mann ved navn Carl Bommen, opprinnelig fra Saggrenda ved Kongsberg. Han hadde bakgrunn fra Kystseilernes Union i USA og hadde vært organisert siden 1892. Bommen var faglig tillitsvalgt og en ivrig agitator for samvirke-tanken, som gikk ut på å åpne handelslag for arbeiderklassen. Arbeiderne ville ikke bare starte forretning, de ville også samle penger og bygge Folkets Hus. De ville ha sin egen presse. De trengte organisering til flere formål.

Carl Bommen fra Saggrenda hadde erfaring som fagorganisert kystseiler i USA før han kom til Notodden. (Foto: Hydroarbeidernes forening 1906-56).

Organiseringen av Rjukan-arbeiderne kom – om mulig – enda mer som en dyd av nødvendighet. I Vestfjorddalen samlet det seg flere tusen arbeidere. De hadde i hovedsak de samme økonomiske interesser og opplevde de samme utfordringer med alt fra tak over hodet og matutgifter til å påvirke forholdene på arbeidsplassen, men det var også stor gjennomtrekk. Typisk nok: Da den store foreningen for trearbeiderne i 1911 holdt sin fire-årsfest, var ifølge H. Dahl bare én av stifterne fortsatt på stedet.

Den første fagforeningen var Rjukanfos Arbeidsmandsforening, stiftet 21. april 1907 av tunnelarbeiderne mellom Skarfoss og Vemork. Et halvt år seinere kom Vaaer Arbeidsmandsforening og Vestfjorddalens Træarbeiderforening. Året etter fulgte Saaheim Arbeidsmandsforening. Også arbeiderne ved Mårvann og jernbanearbeiderne organiserte seg. Da fabrikkene kom i drift i 1911, så Rjukan Salpeterverkers Arbeiderforening dagens lys.

Fagorganiseringen åpnet mulighet til å forhandle fram avtaler som gjaldt for alle, så som et arbeidsreglement, og avtaler som var tilpasset de ulike roller; det være seg avtaler om overtid, arbeid på søn- og helligdager, nattarbeid o.l. I de første årene, hvor både fabrikker, kraftverk og transportårer skulle bygges, var det overordnet viktig med høyt tempo i framdriften. I perioder var det mangel på «søndagshvile». Arbeidsdagene ble så lange og mange at arbeiderne følte sterkt behov for fastere rammer og en tariff som kunne ivareta lik betaling for likt arbeid.

Forholdet mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte kunne være en krevende balansekunst for begge parter. I de første år var det en del av tilvenningen å bli kjent med hverandre, finne ut hvem en kunne og hvem en ikke kunne ha tillit til. Forholdet ble ikke enklere når begge sider også ble påvirket av både nasjonale og internasjonale politiske strømninger. Var det konflikt på en annen arbeidsplass, kunne arbeidet bli lagt ned om bedriften tok inn en person som hadde gjort seg skyldig i streikebryteri.

Så kunne det være enkelte hendelser som bygde oppunder tanken om at både fabrikkdirektøren, ingeniøren og fabrikkarbeideren befant seg om bord på den samme skuta. Ingen var tjent med at skuta gikk på grunn. På Notodden satt direktøren og en tillitsmann sammen og skrev utkast til arbeidsreglement. Da arbeiderne ikke klarte å samle de nødvendige midler til en standsmessig fane, var det fabrikkdirektør Bødtker-Næss som la de siste hundrelappene på bordet. Slike uttrykk for respekt og samarbeidsånd var likevel mer unntak enn regelen.

Når lønn skulle forhandles, var det viktigere enn noen gang at de ulike foreninger og arbeidssteder var representert. Det kunne bli mange representanter og mye arbeid for å samordne kravene i møte med arbeidsgiveren. Dette ble også ivaretatt gjennom en lokal Samorganisasjon. Samorg ble også brukt til å håndtere tvistespørsmål. Både sentralt i Landsorganisasjonen (LO) og lokalt var det en erkjennelse av at organiseringen burde finne en mer hensiktsmessig form, men dette ble i praksis skjøvet ut i tid. Andre – og på kort sikt enda viktigere – saker presset seg fram.

Vanskelige år: I 1916 gikk arbeiderne i salpeterindustrien til streik for en bedre tariffavtale, men oppnådde lite. Til høyre i bildet står formannen i Jern- & metall-foreningen, Saamund Bergland. (Foto: Hydro/NIA).

Utbruddet av første verdenskrig måtte nødvendigvis skape problemer. Varer ble hamstret, prisene skjøt i været, folks levekostnader steg. Da var det et problem at det var forhandlet fram en treårig tariffavtale – fram til 1916. «Løsningen» kom gjennom forhandlinger med bedriften, som gikk med på å tildele de ansatte såkalte brødmerker, som en kjøpmann kunne løse inn ved salpeterfabrikken. Antallet merker ble regulert etter hvilken forsørgelsesbyrde den enkelte ansatte hadde.

I 1916 satte Hydro fram tilbud om justeringer i timelønn, samt krisetillegg og brødmerker, men tilbudet ble forkastet både på Rjukan og Notodden. 20. mai la 1800 på Rjukan og 600 på Notodden ned arbeidet. Ikke mange dager seinere grep regjeringen inn med forbud mot arbeidsstans. Konflikten skulle løses ved såkalt voldgift. Slik ble det. Med unntak av at industriarbeiderne fikk innvilget fire dager sommerferie, var det nokså lite de oppnådde. Arbeiderne oppfattet dette som en seier for arbeidsgiversiden.

Det lengste toget: 1. mai-markeringen i 1918 hadde ekstra stor oppslutning både på Rjukan (bildet) og Notodden. Dagen etter - 2. mai 1918 - tok fabrikkarbeiderne bokstavelig talt 8-timersdagen i egne hender da de marsjerte ut porten klokka 16.00. (Foto: Hydro/NIA).

Krigsårene bygde oppunder en radikalisering av arbeiderbevegelsen. Revolusjonen i Russland i 1917 hadde samme virkning. I Norge og ved salpeterfabrikkene på Rjukan og Notodden ble trangen til revolusjon dempet ved at kravet om innføring av 8-timers arbeidsdag for dagarbeidere i industrien faktisk førte fram.

Industriarbeiderne jobbet fra klokka 06.00 til 17.00 med to innlagte matpauser ukas fem første dager og kunne slutte klokka 13.00 på lørdagen. Den 2. mai 1918 tok Hydro-arbeiderne på Notodden og Rjukan 8-timersdagen i egne hender. De fulgte opp med å forhandle med Arbeidsgiverforeningen og oppfordre statsministeren til å lovfeste 8-timersdagen. Mye ble oppnådd allerede i 1918, og året etter kom lovvedtaket på plass.

Du vil og like