Visiter le Télémark? Med billett til jordas indre, Heddal og Tinn
Tekst: Trond Aasland / NIA
En reise i dagens Telemark er også en invitasjon til en litterær reise. Jules Vernes roman Reisen til jordas indre (1863) skal være den første tidsreise i litteraturen. Inspirasjonen fant han i våre «nordlige områder».
I romanen møter vi Otto Lidenbrock og hans nevø Axel, som støter på vesener fra «en verden som tiden glemte». Forfatteren tar ikke bare leseren med til jordas indre, han viser også sin spesielle interesse for de nordlige områder. Dragningen mot nord mente Jules Verne å ha til felles med kompassnåla. Sommeren for 160 år siden gjorde han alvor av sin utferdstrang, for reisen til jordas indre foregikk ikke uten research.
La oss kalle det en studiereise, en reise som også omfatter de innerste tunneler og avkroker i sølvgruvene på Kongsberg, Heddal stavkyrkje og den sagnomsuste Vestfjorddalen i Tinn. I en dokumentartekst i etterkant av turen skriver han at reisemålet var Norge og fylkene vest for Oslofjorden, hovedstaden og Mjøs-traktene. Kort fortalt, snakker vi om 17 dager i Norge med aktiv research – med alle tidens fremkomstmidler, også til fots.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Etter avreise fra stasjonen Gare du Nord i Paris 2. juli 1861 gikk ferden til Hamburg. Tre dager seinere fortsatte de med tog til Lübeck. Der hadde de billetter til dampskipet «Svea», som førte dem til Ystad. Reisen fortsetter via Kalmarsund til Stockholm. Etter et hyggelig opphold der legger de ut på båtreise mot Göteborg. I dagboka beskriver Jules Verne de mange slusestasjonene på kanalferden til Göteborg. Dit kommer de 17. juli.
Dagen etter kunne de stige om bord i et norsk postskip, hjuldamperen «Viken» med kurs mot Stavern. Etter postlevering går turen snart nordover. Litt etter midnatt den 19. legger skipet til kai i Christiania, og de reisende tar inn på Hotel du Nord. På forhånd hadde de hatt kontakt med reiseorganisator Thomas Bennett, som ordnet transport med hest og vogn til Telemark.
Bennett Reisebureau var etablert i 1850 som den første reisebyråkjeden i Norge. Det var briten Thomas Bennett (1814-98) som startet selskapet to år etter av han kom hit. Bennett importerte diligenser fra England og opprettet ruter mellom hovedstaden og Drammen, Eidsvoll og Fredrikstad. Han kjøpte eiendommen som i dag er Fred. Olsens gate 17. Derfra gikk det diligenser og karjoler utover i landet. I butikken kunne en kjøpe nødvendig utrustning og få gode råd. Bennett i daværende Store Strandgade nevnes i Jules Vernes roman Lotteribilletten (1886).
Nesten 50 år etter Jules Verne reiste en annen franskmann, Albert Kahn, langs den samme ruten, også han med en forhåndsbestilt «pakketur» fra Bennett Reisebureau. I parentes får jeg legge til: Lite ante jeg om disse sammenhengene da jeg i min ungdom flyttet til hovedstaden og litt tilfeldig fikk leie en hybel i en stor trehvit villa på Ris. Jeg fikk høre at den var bygd rundt århundreskiftet for direktøren i Bennett Reisebureau.
Nå var det slik at Thomas Bennett hadde en sønn, Francis, født i 1868. Han var medeier i reisebyrået og etterfulgte sin far som direktør. Trolig var det den andre av Bennettene som sto for husprosjektet. Med fire stuer, utsikt over Oslofjorden og en annen-etasje beregnet for tjenestefolk, kan man trygt si at boligen både var og er standsmessig, påkostet, svært jugend-inspirert og et vitnesbyrd om Bennettenes suksess.
Tilbake til 1861: Fra Christiania tok Jules Verne og hans følgesvenn dampsluppen «Josephine» til Sandvika, hvor de sover over før ferden går videre til Drammen for et kort stopp og deretter videre mot Hokksund. I den lyse sommernatten kan de fortsette mot gruvebyen Kongsberg. Der ankommer de natten til 25. juli.
I Egermogaden kan de ta inn på Hansens privathotell, drevet av enkefru Inger Kristine Hansen. De besøker den vakre Kongsberg kirke, oppholder seg i byen mer enn ett døgn før turen fortsetter. Jules Verne omtaler utflukter til skog, foss og til Kongsbergs sølvgruver. Der er det både høy luftfuktighet og morsomme gruvearbeidere; « – atmosphère humide – joyeux mineurs». De får vann i hodet fra taket i gruvesjakten. Det må ha vært en opplevelse som ga impulser til fantasien… Unektelig et besøk i jordens indre.
Bennetts byrå hadde en rekke ganger tilrettelagt turer i Buskerud og Telemark for utenlandske turister, gjerne omtalt som «lystreisende». Jules Verne nevner at en slik reise var omtalt i magasinet Le Tour du Monde; en reise som fortsatte fra Kongsberg mot Rjukanfossen og Gaustatoppen. De reisende som skulle dit ble normalt fraktet med hest og vogn gjennom Jondalen via Bolkesjø og over til Tinnsjøen, som man anså som den korteste veien. Men reisemagasinet omtalte også den vakre stavkirken i Heddal. Jules Verne ville dit!
Ved Notodden gjør reisefølget en stopp, og Verne tegner et fint stabbur i dagboka. Under bildet skriver han; «Maison au Tinness». Noen kilometer oppover langs Heddøla kommer de til Lysthus og så til stavkirken. Der tok de seg god tid og kom samtale med lokalbefolkningen. Oppholdet strakk seg over timer. 12 år tidligere var kirken blitt restaurert. En runeinskripsjon daterer byggverket til midt på 1200-tallet. Runetegnene i Heddal må ha vært Jules Vernes første møte med ekte runeskrift.
På ettermiddagen fortsatte de til Tinnoset. Tidlig neste morgen ble de rodd oppover Tinnsjøen til Håkaneset. Dette var 3-4 år før det kom dampbåt i trafikk på innsjøen. Fra Håkaneset var det hestetransport til Dale. Her tok de inn på stedets vertshus og ble i tre dager fra den 27. juli.
I romanen Lotteribilletten («Un Billet de loterie», 1886), er innehaveren av vertshuset en sentral skikkelse. Interessant nok er også hun enke og heter Hansen. Dagene på Dale ble brukt til utflukter, hvor de både tar turen opp på Gaustatoppen og beskuer den mektige Rjukanfossen.
En middagsservering besto av «ørret fra Telemarks elver og vann». Jules Verne var imponert over at han fikk vin fra St. Julien-området ved Bordeaux. Det sier noe om hva slags gjester vertskapet var vant til å servere på den tiden. Den aktuelle vinen koster i dag over 1000 kroner flaska, opplyser Tinns verdensarvkoordinator Øystein Haugan. Vi får tro han på hans ord.
Jules Vernes returreise startet 30. juli og gikk i raskt tempo. Den 1. august er de tilbake i hovedstaden. Lørdag den 3. er Verne og Hignard passasjerer sydover mot København med postruteskipet «Kronprindsesse Louise». Verne velger å avslutte kvelden i Tivoli. For romanfigurene skulle reisen fortsette mot Island og ned i jordens indre. Jules Verne tar på sin side toget til Korsør og dampskipet «Hermod» til Kiel for å fortsette via Hamburg mot Paris.
Kilder:
Per Johan Moe: Etterord i Reisen til jordas indre (2018),
Øystein Haugan: Min fortelling om verdensarven vår (2019),
Helge Songe: Lystreiser i Vestfjorddalen på 1800-tallet (2010),
Wikipedia: Bennett Reisebureau.
Mari Beitnes (muntlig kilde).
