Den første fabrikksjefen

Forsøksfabrikken på Notodden var aldri ment som noe mer enn et steg på veien mot noe langt større, men den var viktig – svært viktig – for å overbevise og overtale utenlandske investorer til å gå inn i denne nye typen elektrokjemisk industri. Med brede kunnskaper i kjemi, internasjonal orientering og gode kunnskaper både i fransk og tysk var Collett en viktig medspiller i kritiske faser.

Som Sam Eyde hadde han søkt seg til den tekniske høyskolen i Charlottenburg ved Berlin. Der tok han diplomeksamen i kjemi i 1899 og fulgte opp med ett år som vitenskapelig assistent ved universitetet i Paris, før han vendte tilbake til Charlottenburg der han i 1903 leverte inn sin doktoravhandling.

Det trenger ikke overraske at Sam Eydes ingeniørkontor grep tak i denne mannen da han vendte tilbake til Norge. Collett ble blant annet trukket med i etableringen av Elektrokemisk A/S (Elkem), som fra 1904 kom til å virke som en fødselshjelper for det som et par år seinere skulle bli Norsk Hydro. Collett var også i flere år styremedlem i Elkem.

Før 1904 var omme, hadde Collett og Sigurd Kloumann foretatt en studiereise med henblikk på å finne et godt fungerende system for absorpsjon av nitrøse gasser i vann, slik at det ble dannet salpetersyre. Mye var forsøkt, men uten særlig hell. I Paris kom de to i kontakt med et firma som kunne bistå med å bygge 10 meter høye tårn av sandsten. Seinere utviklet Hydros ingeniører dette videre, da med tårn bygget av norsk granitt.

Våren 1905 stod den første mindre fabrikken ferdig på Notodden. Den var blitt bygd og utprøvd i et forrykende tempo – med den 24 år unge ingeniør Sigurd Kloumann som byggeleder. Da Collett – med sine 29 år – tiltrådte som fabrikksjef var han visstnok en av de eldste ingeniørene på plassen.

De startet med en suksess. Driften var i gang da en internasjonal ekspertkommisjon ankom 20. juli 1905. Rett nok var de stilt i utsikt at fabrikken skulle gi et enda høyere utbytte av nitrøse gasser, men resultatene var gode nok til å få Banque Paribas med på laget. Så fortsatte selvsagt Eyde å avkreve ytterligere forbedringer. Samtidig som forsøksfabrikken skulle leve opp til sitt navn, skulle det bygges en langt større fabrikk som skulle håndtere alle tekniske og kjemiske utfordringer på en enda mer kostnadseffektiv måte. Ingen behøver å tvile på at utfordringene var krevende.

Det ble bygget et helt nytt industrisamfunn på Rjukan tidlig på 1900-tallet. Rjukanfossen hadde krefter som kunne utnyttes til å lage strøm, og det trengte den nye industrien mye av.

På ti år ble Saaheim-området i Vestfjorddalen forvandlet fra ei lita bygd til en hel by – et samfunn med over 10.000 mennesker – et moderne bysamfunn, med vann og avløp, elektrisk lys og telefon.

Vi skal ikke lenger enn til våren 1906 før Colletts oppsigelse ligger på bordet. Han skal ha følt seg overarbeidet, sliten og skuffet over at det knapt fantes tid til annet enn disse fabrikkprosjektene. En ikke helt uvesentlig del av jobben besto i å ta imot besøkende – av alle slag, med ulike motiver og ulike ståsteder. Da Collett takket for seg, sto ingeniør Eivind Bødtker-Næss klar til å overta.

Eivind Bødtker Næss var «bare alminnelig bygningsingeniør» fra Kristiania Tekniske Skole (1899). Men han vært den aller beste på sitt kull og hadde også tatt tilleggsutdanning ved den tekniske høgskolen i Zürich før han i 1901 ble ansatt på S. Eydes Ingeniørkontor. Han var tidlig kommet med i utviklingen av lysbueteknologien og arbeidet sammen med professor Birkeland. I dagboken hadde han 19. juni 1903 skrevet: «Er De elektriker?» spurte Birkeland. «Nei, bare alminnelig bygningsingeniør.» «Det gjør ingenting, bare kom!» svarte Birkeland.

Blant ingeniørene på Notodden finner vi også Bjarne Hansen. Han var også klar for opprykk – og fikk muligheten i 1914, da Bødtker-Næss takket for seg. Hansen ble på sin post som sjef for salpeterfabrikken på Notodden gjennom 20 år.

Hvor tok så Collett veien? Han fortsatte som teknisk konsulent for Hydro og engasjerte seg etter hvert i en rekke nye selskapsdannelser. Fra 1911 til 1916 var han leder for Hydros forskningsavdeling. Da ble han etterfulgt av Birger Fjeld-Halvorsen, som forlot et professorat i Trondheim til fordel for Hydro. Fjeld-Halvorsen hadde urokkelig tro på Hydros evne til å forbedre egen teknologi.

De neste fem årene – fram til 1921 – var Collett ansatt som direktør i Norsk Aluminium Company A/S (NALCO). Det er også i disse årene at Sigurd Kloumann trer inn i rollen som gründer og bygger opp NALCOs aluminiumverk i Høyanger. Han må ha sett at Collett, med sitt internasjonale nettverk, kunne gå inn i en helt sentral rolle. Det gjaldt ikke minst å få på plass gode avtaler om levering av råvarer – til og med i en tid da det pågikk en verdenskrig!

Etter noen år som selvstendig konsulent, kom Collett i 1924 tilbake til Hydro – nå som en av de to direktørene i selskapets forskningsavdeling. Det var da Hydro mer og mer ble stilt overfor valget mellom egen teknologi eller å ta i bruk den tyske Haber-Bosch-prosessen i fremstillingen av ammoniakk. To år seinere tiltrådte Axel Aubert som Hydros tredje generaldirektør. Aubert og Collett skal ha hatt et vennskapelig forhold, men Aubert brydde seg mindre om det. Han fant ikke plass for en selvstendig forskningsdirektør.

Collett ble bedt om å slutte. Så startet han igjen for seg selv og satte kurs mot Paris. Her kunne han bruke sin internasjonale erfaring i møte med både kjemisk og farmasøytisk industri. Han var en etterspurt teknisk konsulent. I så måte gjorde Hydro noen observasjoner som vakte bekymring. I Polen ble det bygd en ny gjødselfabrikk med enkelte tekniske løsninger som hadde påfallende likheter med Hydros anlegg på Herøya.

Hydro anla sak, men vant ikke fram. Denne og enkelte andre saker ble en alvorlig vekker for selskapets øverste ledelse. En kan trygt si at det ble strammet inn på den relativt frie stillingen som selskapets ingeniører lenge hadde kunnet nyte godt av.

Selv om Collett gikk fri i retten, valgte han nå å sikte seg inn mot helt andre utfordringer. Han skiftet rett og slett bransje og satte seg fore å utvikle vitaminrike produkter med god smak. På den tiden var vitaminer og god smak helt forskjellige ting. Sommeren 1933 ble selskapet Collett & Co etablert av brødrene Ove og Emil Collett. Et år seinere så vitamindrikken Sana-Sol dagens lys. Sana-Sol ble en suksess. En rekke avtaler om salg av lisenser og flasker ble inngått i Europa.

Tilsynelatende var Emil Collett nå kommet inn på et spor hvor han kunne bruke hele bredden av sine mange ferdigheter. Men det skulle også vise seg å bli siste trinn i hans industrielle karriere. I de dager da Norge bli invadert og dratt inn i andre verdenskrig, lå to norske ingeniører med utdanning fra Tyskland kreftsjuke på dødsleiet – Sam Eyde og Emil Collett. De døde med få dagers mellomrom i juni 1940.