Byens kino og bibliotek
Tekst: Trond Aasland
Å gå på kino på Notodden for mer enn 50 år siden var trolig ganske likt å gå på kino mange andre steder. Som barn ble vi glad i kinoen vår. Det var neppe noe spesielt. De som på midten av 1970-tallet bestemte at byens kino skulle rives, kan ikke ha tenkt mye på hvilken plass den hadde i folks hjerter gjennom flere generasjoner.
Det kunne være magisk å stå utenfor og se på kino-plakaten. Forventninger til filmen vi skulle se, var nå en ting. Gleden over å ha penger i lomma som vi kunne legge i skåla og få en billett tilbake, telte også med.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
Med billetten i handa kunne vi fortsatt stå og se på bilder på veggen og kjenne spenningen stige enda noen hakk. Så ruslet vi videre og leverte billettene våre, enten til Solli eller Solli eller Sandven, slapp gjennom det purpurrøde forhenget og rakk akkurat å finne et sete i den skrånende, store kinosalen før reklamen fra Sverdrup-Dahl fylte lerretet og musikken spilte opp.
Iblant var det filmer som også våre foreldre hadde sett i sine unge år. Vi kunne dele noen cowboy-film-minner, en masse stumfilmer og var skjønt enige om at det knapt fantes noe morsommere enn Helan og Halvan og de beste Chaplin-filmene. Ingenting overgikk en film som Småen eller filmen der Chaplin ganske ufrivillig måtte gå i bokse-ringen. Mange filmer var for nye til at jeg kunne snakke med mor eller far om dem. Den kloke hunden Lassie gjorde inntrykk, akkurat som den unge Elisabeth Taylor.
Også noen norske filmer gikk det an å se mer enn én gang. Leif Juster var så hengslete og rar at det var nok at han viste seg på lerretet. Fjolls til fjells var uforglemmelig. Så var det Stompa & Co og den litt håpløse lektor Tørdal. The Monn Keys drev mest med sang, revy og teater, men de var ganske morsomme når de iførte seg uniformer i Operasjon løvsprett og Operasjon sjøsprøyt. Fra Danmark kom filmer som het Far til fire, og der dukket det også opp ei lita jente fra Horten som ble kalt Lille Grethe og var både søt, frisk i replikken og kunne synge.
Slike filmer var som skreddersydd for 7-8-åringer, og slik var det selvsagt også med alt som kom fra den store verden, kort sagt fra Walt Disney. Var det Donald Duck eller Bambi, så var det mest morsomt, men når vi ble dratt inn i Snehvit og de syv dvergene, så var det både sorg og glede. Så hendte det at det kom en ny film som klarte å selge seg selv som noe fantastisk lenge før den var satt opp på kinoen. Jungelboken var en slik film. Ingen ble skuffet.
Lørdag eller søndag var de vanligste dagene for kinobesøk for oss som ikke kunne se filmer som hadde aldersgrense. Men en kveld i uka var det en slags film-avis med innslag fra mange kanter av landet. Kanskje liknet det litt på det vi i dag kjenner som Dagsrevyen og Norge Rundt på NRK. Litt spennende var det, tross alt. Det var bilder av sild som ble tatt inn til Stavanger eller Haugesund og torsk som ble dratt opp på fiskeskøytene i Lofoten. Kommentarene var veldig entusiastiske. Alt handlet liksom om at det går framover i Norge.
På den andre siden av Storgata lå kiosken til Fritz Nygård. De som hadde penger nok gikk dit for å kjøpe pølse i brød eller softis.
Noe av det vi ble kjent med på kino tok vi med oss inn i bøkenes verden, eller til tegneserieheftene. Det var lov å lese Donald, Davy Crockett og andre storheter fra Amerika.
Thorbjørn Egner laget morsomme tegninger. Han gjorde seg aller best i barnetimen, men det var veldig moro med Karius og Baktus og Folk og røvere i Kardemommeby. Han hadde også skrevet om en gutt som het Ola Ola Heia, og han møtte vi i leseboka på skolen. Det var visst slik at gutten måtte hete Ola Ola fordi både morfar og farfar het Ola. Skulle gutten bare hete Ola, var det ikke godt å vite hvem han var kalt opp etter.
Egner hadde sin egen ‘Egners verden’ og så hadde han klart å få alt til å fungere bare med en eneste bestemmelse som alle skulle følge: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil». Den var helt fin, men har kanskje gått litt i glemmeboken…
I et juleselskap ble det snakk om Kjell Aukrust. Aukrust var noe spesielt – fortellinger og tegninger som både onkel og tante likte. Nå var det kommet ei bok som het «Bonden», og den var lå under juletreet og gjorde lykke. Onkel og tante hadde også bøker som «Simen», «Folk og fe» og «Bror min». De ga mersmak, for her åpnet det seg en verden av masse lun humor.
På biblioteket var Aukrusts bøker nesten alltid utlånt. En gang jeg ikke fikk den boka jeg ville ha, endte jeg opp med «Berre ein hund» av Per Sivle, sikkert etter anbefaling fra en av de hyggelige bibliotekarene. Også den etterlot sterke inntrykk, men av en helt annen type. Hos Aukrust kunne en finne ett og annet som det var mulig å kjenne seg igjen i. Kanskje var det med han at den første virkelig gode leseopplevelsen kom.