Da Lulli Knudsen kom i skuddlinjen

Tekst: Trond Aasland

Som 20-åringen fulgte Lulli sin far til Stockholm da han var statsråd og sendemann der. Ett år seinere, nærmere bestemt fredag 13. februar 1903, skrev hun seg inn i norsk industrihistorie som vertinne for det sagnomsuste middagsselskapet hvor professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde møttes for første gang. Det ble startskuddet for en utvikling som førte fram mot selskaper vi i dag kjenner som Hydro og Yara. Til medlemmer i familien skal Lulli ha sagt at dette middagsselskapet var noe av det merkeligste hun hadde vært med på – to herrer som snakket om lyn, torden og elektriske ladninger, og en elektrisk kanon.

Kanonen var nok kjent, for Gunnar Knudsen var medeier i et selskap som het «Birkelands skytevaaben». Han skal til og med ha orientert kong Oscar II om en prøveskyting av kanonen. Det sies at kongen ønsket å vite hvor langt den kunne skyte. ”Professor Birkeland forteller at den kan skyte så langt som fra Kristiania til Stockholm,” svarte Knudsen. Kongen skal da ha blitt meget alvorlig, men han lyste opp da Knudsen la til: ”Og han sier at det går an å skyte helt til St. Petersburg”.

Vinteren 1903 hadde Lulli vendt tilbake til Kristiania og delte leilighet med en av sine brødre i Schwensens gate 20 ved St-Hanshaugen. Hennes far bodde bare noen få minutters gange unna – i en statsråd-leilighet i Bolteløkkens allé nr. 10. Dermed lå det også til rette for at Lulli kunne påta seg vertinnerollen i Kristiania, når det var ønskelig, mens moren, Anna Sofie Cappelen Knudsen, kunne ta seg av plikter og oppgaver på den store familiegården på Borgestad.

En hattebutikk ligger på hjørnet der statsråden bodde den gang. Den vender ut mot Ullevålsveien, som er adressen Gunnar Knudsen nevnte i et intervju med avisa Varden ti år etter middagsselskapet. For sikkerhets skyld sa han også at «det er en misforstaaelse at hin middag holdtes på Borgestad». Ifølge Gunnar Knudsen var det Birkeland – mer enn Eyde – som førte ordet. Til Varden sa han: ”Birkeland kom da til at fortelle Eyde om sine iakttagelser under arbeidet med den elektriske kanon av elektricitetens evne til at utskille luftens kvælstof”.

Eyde kom seinere til å hevde at det var han som tenkte og uttalte de forløsende ord som førte til at de to ble enige om å møtes igjen allerede neste dag, og fem dage seinere avtalte å starte et selskap sammen. Eyde mente Birkelands erfaring med kanonen var avgjørende for at de innledet et samarbeid om en metode for å binde luftens nitrogen med en sterk elektrisk utladning i et lukket rom. Birkeland gikk aldri god for Eydes fremstilling av samtalen i middagsselskapet, men det er åpenbart at de både har snakket om kanonen og det man den gangen kalte «kvelstoffsaken». Eyde var godt orientert om forsøk som pågikk flere steder i verden for å lage gjødsel ved hjelp av luftens nitrogen. Men Birkeland var nok også kjent med denne forskningen.

Middagen bød trolig på mer spenning for Birkeland og Eyde enn for vertinnen. Hun må, med full rett, ha undret seg. Hva var det hun var vitne til? To herrer som ikke kjente hverandre fra før, men fant tonen – og tilsynelatende ble oppslukt av muligheten til å løse ett av tidens viktige problemer. Likevel må Lulli ha undret når året etter – på samme dato – mottok en stor bukett roser fra Eyde, med stor takk for måten hun utøvde sin rolle som vertinne. Og slik fortsatte rosebuketten å bli levert på døra hennes 13. februar – år etter år. Eyde kom til å betegne datoen som ”den norske kvelstoff-industriens fødselsdag”. Lulli fortsatte å bo noen år i hovedstaden, før hun vendte hjem til gården på Borgestad (Skien), og tok på seg å være husmor og vertinne der. Hun forble ugift og døde 9. september 1969, i en alder av 88 år. Hennes far, Gunnar Knudsen, (1848-1928) er mest kjent som Norges statsminister i to perioder (1908-1910 og 1913-1920). Blant mye annet var han også en betydelig industribygger. Det var Borgestad fabrikker som fremstilte chamottestein, en ildfast stein som ble brukt som fôring i lysbueovnene (Birkeland-Eyde-ovnene).