Det første skoleåret

Nesten hele byen hadde fått plass i klasse 1E: Kleivene, Grønnbyen, Villamoen, Tveiten, Tinnebyen, Høibøkåsa, Skogen – men flest fra Tveiten. Det var omtrent like mange jenter som gutter, men jeg telte dem aldri. I grunnen er det rart hvor lite kontakt vi hadde med jentene, i hvert fall i skoletida. Det var lettere å snakke med dem på skoleveien eller på leikeplassen, men i det store og hele var vi forsiktige. Vi var sammen når vi hoppet langtau og paradis eller lekte «slå på ring». I gata kunne jentene til og med være med på kanonball.

Noen hadde sykkel eller brukte spark om vinteren, men det vanligste var å gå til skolen. Da hadde vi også rikelig mulighet til å slåss på veien hjem, og det var populært helt til vi fant ut at vi kunne jo være venner hele tida – og da var det kanskje ikke så lurt å slåss. En gang fikk jeg et kne under haka så tunga hovnet opp. Da kunne jeg ikke ha med matpakke til skolen og fikk lov til å gå til en kiosk i Storgata og kjøpe banan. Jeg forble ganske taus noen dager.

Som guttunger var det mye vi ikke forsto – eller ikke forsto rekkevidden av. En gutt som het Thorbjørn hadde sykkel. Familien hadde kommet til Notodden fra Odda. Han snakket ikke sånn som oss, bodde i bakkene opp mot Skogen og var ikke en del av gjengen vår de første to-tre ukene. En morgen var det en som foreslo at vi skulle skremme Thorbjørn når han kom til skolen. Vi var sikkert fire-fem som syntes det var en god idé. Så sto vi på lur bak hushjørnet og ventet. Da han kom, stakk jeg hodet fram og ropte BØ!

De andre syntes visst det var nok at jeg tok meg av saken. De rørte seg ikke. Thorbjørn syntes likevel at dette var skremmende, begynte å gråte og gikk så rett til frøken. Så ble jeg innkalt og fikk beskjed om å bli venn med Thorbjørn. Jeg tok imot og holdt kjeft om at det ikke hadde vært min idé. En dag spurte jeg Thorbjørn om å få bli med han hjem og leike. Det var greit og siden var vel alt som det skulle være mellom oss.

Så en dag kom en ny gutt som var større og ett år eldre. Det gikk visst ikke så bra med han i andre klasse. I friminuttene skulle han absolutt legge flest mulig i bakken. En dag var det min tur, men jeg hadde jo en pappa som var bryter, så jeg var ganske fryktløs og hadde sikkert lært noen grep og knep. Det ble i alle fall han som kom under og ble holdt fast. Siden var han snill.

En dag kom en mann med et stort lerret: «Min første skoledag», sto det skrevet. Da hadde vi pyntet oss med hvit skjorte, slips som hang i en strikk rundt halsen og blå blaser-jakke og ble bedt om å holde blyanten i handa og smile når bildet skulle tas. Inni meg var jeg litt sur, for dette var en bløff. Her dukket det opp en fotograf og påsto at dette var første skoledag! Han hadde jo kommet nesten en måned for seint!

Vi var i full gang med å skrive tall og bokstaver. Sant å si, så syntes jeg det var i overkant tungvint. Vi skrev et helt ark med stor A, så stor B, så stor C. En dag var vi kommet til bokstaven F. «Skriv tre linjer», sa frøken. Omtrent i samme øyeblikk ringte klokka. «Dere får skrive resten hjemme,» la hun til. De fleste av oss hadde vel sånn omtrent fått på plass den første linja med stor F.

Ja, ja, tenkte jeg. Det er enda bra at det er slutt på å skrive et helt ark med hver bokstav. Hjemme fant jeg fram arket og skrev ferdig tre lange linjer med bokstaven F. Neste dag måtte alle elevene holde arket i været, så frøken kunne se hva vi hadde gjort. Tre av oss hadde skrevet tre linjer. Alle andre hadde skrevet et helt ark. Til min overraskelse fikk vi tre beskjed om at vi skulle gå i skammekroken.

Da turen kom til meg, sa jeg ifra at det ville jeg absolutt ikke være med på, for vi hadde bare gjort som vi hadde fått beskjed om – og jeg var ganske sikker på at hvis frøken ville ta meg, så skulle hun ikke klare det. Hun fikk ikke tak i meg.

Pappa fikk høre om dette opptrinnet og snakket med overlærer Rørvik. Han kalte inn frøken, og de ble visst enige om et eller annet. En skulle ikke begynne for tidlig med avstraffelse! En gang utpå vinteren var det noe jeg hadde gjort feil, kanskje misforstått. I alle fall mente jeg at det ikke var frøkens skyld. «Skal jeg gå i skammekroken, da?» spurte jeg. «Nei, du skal få slippe,» lød svaret. Jeg var nesten litt overrasket.

En dag bad frøken om å få låne meldingsboka mi. Skrev noen få linjer og bad meg levere den hjemme. «Hm,» sa pappa. «Det står visst at du er trøtt når du kommer på skolen. Da er det kanskje best at du tar pause fra kveldsjobben din». Jeg ble veldig lei meg, men tok turen bort til Trygve Kleppo og sa fra at jeg ikke lenger kunne være med når han skulle dra til Tinnegrend og mate minken og kvelden. Det var veldig interessant å være «assistent» for en som drev minkfarm, men klokka var nærmere halv elleve om kvelden før vi kom hjem, og det ble kanskje litt seint for en sjuåring.

Pappa’n til en av guttene i klassa het Werner og kjørte folkevogn, ei svart boble. En dag stoppet han og spurte om vi ville sitte på. Husker jeg rett, var vi sju stykker som krabbet inn. «Har dere sett fuglen min?» sa Werner. Det skjønte vi ikke. «Den skiter på ruta,» sa han. Det trodde vi heller ikke på, men plutselig kom en stråle nedover frontruta. Vi ble veldig usikre, men nektet å tro at det var en fugl – men de fleste av oss skjønte fortsatt ikke hva det var.

Da skoleåret var slutt fikk vi ikke karakterer, med en lengre tekst i meldingsboka. En dag ble jeg stoppet av Randi, som bodde litt lenger borti veien. Hun ville vite hva læreren hadde skrevet om meg. Jeg tenkte at datteren til Randi sikkert hadde fått en veldig fin melding, så jeg holdt ikke noe igjen. «Det står at skolen er meget godt fornøyd med de framskritt jeg har gjort i det første året,» sa jeg. Randi bare ristet på hodet. «Å nei, du – så bra er det nok ikke med deg,» sa hun med absolutt overbevisning. Hun var så sikker i sin sak at jeg bare snudde og gikk, uten et ord til protest.