Det kom en lærer til byen

Arent Midtbø kan trygt omtales som «en skolens mann» – men det hele bildet har mange, svært mange fasetter. Hans pedagogiske anlegg og tilnærming er en viktig del av dette. Olav Sundet, rektor ved Pedagogisk Seminar, Universitetet i Oslo, skrev i en hilsen til Midtbø at det var studiering-metoden som har stått hjertet hans nærmest. Han nevner også gruppe-metoden – en arbeidsform som tok i bruk sjøl-aktivisering og målrettet samtale med sosial kontakt.

Da Norge gikk inn i de harde 30-åra – med økende lediggang og ungdom uten framtidstro – reagerte Arent Midtbø konkret og konstruktivt. Han så hvordan forholdene endret seg i negativ retning. Folk mistet jobbene sine, unge kom ikke i gang med noen verdens ting. Mange følte sterkt på at de burde ha fått mulighet til mer enn sju år på folkeskolen – men sto nå rådville og desillusjonerte. Både Rjukan og Notodden hadde hatt et kraftig oppsving i fødselstallene under første verdenskrig. Tidlig på -30-tallet – etter konfirmasjonen – var det som om framtidsteppet var revet vekk under føttene på dem. Og det var – forståelig nok – de færreste som fant en mening i de nødsarbeidene som ble satt i gang. Liv ble satt på vent. «Det var arbeidsløyse og låke tider. Folk gjekk og slang eller stod i gatekryss og vegkrossar og sputta kvitt og forbanna styringa».

Det Midtbø gjør, ser vi at står i godt samsvar med et grunnleggende samfunnssyn, som preget hans liv og livsgjerning: Demokratiet står og faller med den alminnelige manns evne til å skaffe seg innsikt i samfunnsspørsmål og til å utdype sin ansvarskjensle. Det er hver manns plikt å stå vakt om frihet og rett. Folkestyret kviler på god folkeopplysning.

Der ligger en fast bunnplanke. Også begrepet og konseptet livslang læring ser vi at han løfter fram. På dette tidspunktet har han skaffet seg kontakter til frivillige organisasjoner i de andre nordiske land. Han finner inspirasjon og veiledning hos den store svenske folkeopplysningspionéren Oscar Olsson og gjør hans ord til sine: Et demokratisk samfunn har ikke råd til å holde seg med «mänskliga skithögar».

Samnemnda – et djervt initiativ

Arent Midtbø tok et initiativ, og det skjer allerede i 1931-32. I tur og orden kontakter han et bredt spekter av større og mindre frivillige organisasjoner i Norge. Han inviterer dem til å inngå et forpliktende samarbeid. Og de melder seg på! Arbeiderbevegelsen, flere edruskapsorganisasjoner, den frilynte ungdomsrørsla, Noregs Mållag, Norges pedagogiske landslag. Samnemnda for studiearbeid ble opprettet. I etterkant blir Norges Bondelag med, Norges Husmorforbund, Norges Yrkeskvinners Landsforbund. På det konstituerende møtet 17.4. 1932 ble Midtbø valgt til leder i styret. Som representant for AOF ble den allerede litt mer landskjente Haakon Lie nestformann.

Hva nå? Hva var det egentlig det handlet om? Mye, men ikke minst å kunne gi et tilbud til dem som hungret etter mer kunnskap enn hva en sjuårig utdanning hadde gitt dem. Skulle det drives skolering, holdes kurs og drives studieringer over et spekter av samfunnsspørsmål, trengtes ikke bare materiell. En trengte i høy grad også å sette i gang opplæring av kursledere og organisatorer. Snart kunne det sendes invitasjon til et uke-langt kurs i Oslo.

Fra Haakon Lie ble sendt pålegg til en ung mann på Nøtterøy. Du har værsågod å stille. Det var ikke bedre stilt med han enn at han måtte sykle til Oslo, men denne deltakeren stilte også opp på en festlig markering 25 år seinere og fortalte om hva dette kurset ved Midtbøs kateter hadde betydd for han. Her hadde han møtt «et helt ukjent miljø som han kom til å like seg i». Det var landets finansminister og seinere statsminister som talte og fortalte; Trygve Bratteli.

Et annet tidlig initiativ var samarbeidet med NRK. Det åpnet en rekke muligheter for meningsfylt bruk av radioapparatene. Krigsårene 1940-45 måtte nødvendigvis føre til et tilbakeslag., og det var da heller ikke slik at okkupasjonsmakten ville tillate et handlingsrom for demokratiske tanker. Men straks krigen var forbi kom nye initiativ fra Midtbø. I 1946 var han med og etablerte Folkets Brevskole. I 1957 ble han tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull.

Det han sto for

Arent Midtbø var ikke bare en mann med tankekraft og handlingsevne. Han var også i uvanlig rikt monn tilgodesett med en energi som virket smittende på andre. Den kom til å vare livet ut. Samtidig var det vanskelig å finne grensene for hva som engasjerte ham. Utvilsomt bar han på et brennende ønske om å gi den enkelte bedre mulighet til å gjøre bruk av egne ressurser og gjøre livet rikere i samarbeid med andre. Denne tilnærmingen kjente ingen landegrenser. Han er med og starter fredslag, engasjerer seg i nord-sør-spørsmål og utviklingsbistand.

Som Venstre-politiker på Notodden satt han i bystyret, i formannskapet, skolestyret, likningsnemnda, helserådet og edruskapsnemnda. Han var engasjert i Folkeakademiet og biblioteket. Folk flest kom nok i stor grad til å knytte navnet hans til lokalt arbeid for edruskap og kultur. Han hadde en rekke oppgaver og verv i IOGT, på alle nivåer i organisasjonen. Studiearbeidet skal nevnes særskilt.

Midtbø var både tenkende, talende og svært pennefør. Da Samnemnda for studiearbeid markerte 50 år med en bokutgivelse i 1981, bemerket redaktøren, uten nevneverdig overraskelse, at det bestilte kapitlet fra den 88-årige Arent Midtbø var det første som ble levert.

Gjennom livet ga han ut ikke mindre enn 50 småskrifter. Han laget et stort antall studieplaner om emner som spente fra «India i vår tid» til «Kvinnegruppa som studiering» og han testet ut samspillet mellom lærebøker og studieplaner i lange rekker av studiesirkler som han ledet. Nevnes skal ikke minst Handbok for studieringer (1946), et oppdrag fra Kirke- og undervisningsdepartementet, og betraktet som et standardverk om studiearbeidet.

Minner og ettermæle

I vår tid – hvor et bredt tilbud av utdanning og voksenopplæring er tilgjengelig for de aller fleste – er det vanskelig å forstå den virkelige betydningen av de tilbudene som ble utviklet fra 1930-tallet og framover mot den store utdanningsrevolusjonen som kom på -60-tallet. Vitnesbyrdene er imidlertid mange. En som tok seg tid til å skrive en hyllest til Arent Midtbø er Guttorm Hansen. Han skriver: «Seinere i livet ble lærdommen fra studieringen med gjennom kommunestyrer, gjennom Stortinget – og for mitt vedkommende var det nok studieringen heime som var det største grunnlaget i åtte år på presidentplassen i Stortinget. Jeg hadde lært det hele så godt en gang at det satt».

Den tidligere stortingspresidenten pekte også på at det nordiske demokratiet er spesielt med sin sterke folkelige forankring.

Mitt siste minne av Arent Midtbø er slik: En 96-åring i godt driv nedover Akersgata. Vi tok farvel. Jeg skulle til T-banen, han var på vei til Oslo S for å ta toget hjem til Kolbotn etter et kveldsmøte i byen. Det var fortsatt noe friskt, humørfylt og ungdommelig over han. Det sies at han var ute og gikk en lengre tur den siste dagen han levde. Litt hagearbeid hadde han visst også syslet med. I hagen hadde han plantet forskjellige vekster, også eiketrær.

Kilder: «Mot rikare mål», festskrift til Arent Midtbø på 90-årsdagen 25. januar 1983, møter og samtaler med A.M.