En fransk visitt med historiske følger
Tekst: Trond Aasland
En fransk visitt med historiske følger
Vestfjorddalen i Øvre Telemark var et selvstendig mål for den franske finansmannen Albert Kahns reise i Norge på ettersommeren 1910. Ja, kanskje var det det aller viktigste målet.
Albert Kahns reise i Norge i august og september 1910 gjorde det mulig å dokumentere datidens Norge i farger. Den påvirket utviklingen av salpeterindustrien i Norge og sammen med reiser til andre land la den grunnlag for ”Planetens arkiv” i Paris.
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
Dokumenterer industribyggingen
Et av formålene for Kahns reise var å eksperimentere med fotografisk dokumentasjon for det som skulle bli Les Archives de la Planète i Paris. Kahns reisefølge, fotograf Auguste Léon, tok fargebilder ved hjelp av autokrom-platen. Han tok også stereoskopier i svart/hvitt. Mange av disse er fra Telemark, og Vestfjorddalen trer fram som et selvstendig prosjekt i det hele. Deres veiviser var den kjente norske fotografen Anders Beer Wilse. Han dokumenterte med bilder i svart-hvitt og fikk seinere en del av sine bilder håndkolorert.
Resultatet ble den første større fargefoto-dokumentasjonen av Norge. Bildene danner grunnlaget for boken ”Norge i farger 1910” (2010) – en bok som også kaster lys over spillet i kulissene da kampen sto om styring og kapital i Hydro og de såkalte Rjukan-selskapene. For Kahns reise til Norge er også en inspeksjon av en av fransk finanskapitals store investeringer; Norsk Hydro. Og investeringene skulle snart bli enda større!
På Kahns reise i Telemark var Hydros admini på Notodden første stopp, og de fire neste dagene ble viet til en omfattende inspeksjon og dokumentasjon av Hydros utbygging på Notodden og særlig på Rjukan. Den 4. september 1910 reiser følget opp til Møsvatn og ser på oppdemningen der. Auguste Léon gjør rundt 30 autochrome-opptak og en del stereo-opptak.
Sju-doblet investeringene
Allerede ved etableringen av Hydro i 1905 kom en stor del av aksjekapitalen fra franske investorer. Da Hydro foretok sin første store aksjeemisjon i 1907 ved etableringen av samarbeidet med tyske BASF (Badische), ble de franske investeringene femdoblet, og bankhuset Rotschild Frères gikk nå inn med betydelige beløp.
I 1911 gikk Banque Paribas og Rotschild Frères inn med nye store investeringer da Badische ble delvis kjøpt ut. Nå ble de franske investeringene i Hydro sju-doblet. I 1913 påtok Banque Paribas seg ansvaret for å skaffe ytterligere 48 millioner kroner.
Skulle franske storinvestorer utenfor Banque Paribas sende en kollega til Telemark, så var Albert Kahn, baron Edmond de Rotschilds nabo og bankkollega, et godt valg. Hvis Kahns vurderinger spilte en rolle, så var det ikke i forhold til Banque Paribas. Der var man mer enn godt kjent med forholdene i Hydro og prosjektene i Telemark. Derimot kan Kahn ha vært viktig for å få baron Edmond de Rotschild med på denne finansoperasjonen. Sagt med andre ord; En fotografisk dokumentasjonsreise i Norge i 1910 kan ha hatt betydning i en avgjørende fase for Hydro og dermed også for bedriftens utvikling og betydning i norsk industri. Pengene kom på plass, og Kahn var også blant dem som investerte i det de «for enkelhets skyld» kalte «Societé Norvegienne de l’Azote», kort sagt; Norsk hydro-elektrisk kvælstofaktieselskab.
Musée Albert-Kahn i Boulogne-Billancourt vest for Paris forvalter Kahn-samlingene, som består av bl.a. 72.000 fargebilder og 183.000 meter film fra vel 50 land.