En som kom, jobbet og reiste videre
Tekst: Trond Aasland / NIA
Han var med da det store, industrielle spranget i Norge fant sin konkrete manifestasjon ved en buldrende elv og foss i en trang dal ved foten av Hardangervidda. Kanskje var han til og med rett mann på rett sted til rett tid. Men det skulle bli noe helt annet han er kjent og blir husket for.
Dagens temaer er i hovudsak mann, vann, sprit og hardkokt litteratur. Hovedpersonen var født i Brunlanes i desember 1887. Han dør i august 1967 i Porsgrunn. Oppveksten hadde han i Horten. Faren jobbet i marinen, og sønnen dro til sjøs etter å ha tatt middelskoleeksamen.
Han forliste med en lastebåt, ble plukket opp av en russisk båt og satt i land i Arkhangelsk, men det er ikke dét denne teksten handler om. Heller ikke at han ble ansatt av en svensk vitenskapsmann som hjelpegutt på en botanisk ekspedisjon til Novaja Semlja. Derimot er det relevant at han et par år seinere, i 1908 – 20 år gammel – tok eksamen ved Horten tekniske skole. For neste stoppe sted ble Krokan rett ovenfor Rjukanfossen. Der var det behov for personell som hadde tekniske kunnskaper og kunne tysk.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Strøm til et kraftverk
En liten kraftstasjon skulle oppføres, knapt 100 meter ovenfor den gigantiske fossen, slik at en hadde tilgang til strøm under byggingen av verdens største kraftverk på Vemork. Og like viktig; strøm til den vel 4 kilometer lange tunnelen som skulle sprenges fra Skarfoss til fordelingsbassenget på Vemorktoppen.
Her hadde Rjukan hotell hatt et «dynamohus, med andre ord en liten kraftstasjon helt siden hotellet sto ferdig i november 1897, for å få strøm til hotellet og til flombelysning av Rjukanfossen! Fem år tidligere var det lagt vei fra Våer til Krokan, slik at turister kunne komme lettere fram for å se Rjukanfossen – og det ble mulig å gi et oppdrag til arkitekt Finn Knudsen; tegn et hotell!
Det nye maskineriet kom fra Tyskland til Vestfjorddalen, ble skrudd fra hverandre og fraktet med hest og kjerre opp til hotellet ved Krokan. Der ble det plukket fra hverandre i enda mindre biter og båret ned de bratte liene til fundamentet som var støpt der Måna buldret forbi. Montører fra Voith og norske teknikere satte maskinene sammen og skrudde dem fast.
Vår mann, ved navn Arthur Anthonisen, var dels tolk, dels montør. Kraftstasjonen var ikke mer enn den måtte være, satt på et fundament som var 16 x 4,5 meter og tok imot 1,29 kubikkmeter vann hvert sekund, rett nok med et visst trykk. I alle fall var det trykk nok til at de to Francis-turbinene kunne yte 600 hestekrefter.
Den gangen måtte slike turbiner passes 24 timer i døgnet – på stedet! Det vil si det var hastighetsregulatoren mellom turbinen og generatoren som måtte passes, avleses og korrigeres. Varierte hastigheten, så påvirket det spenningen på nettet og kunne ødelegge apparatene som brukte strømmen. Strøm som skulle gjøre det mulig å lage uendelig mye strøm.
Gammel og ny tid
Arthur Anthonisen bodde i ei seterbu, unektelig litt mindre standsmessig enn kollega Tormod Gjestland, som varsendt dit av selveste Sam Eyde og hadde funnet seg rom i et hus på Våer. Men de to unge teknikerne fikk begge glede av de kulinariske leveransene fra ei seter inne på fjellet. Det var møtet mellom ny og gammel tid. Og de må begge ha følt det historiske sus enda sterkere – at de var med på noe virkelig viktig – den dagen selveste storhertugen og storhertuginnen av Oldenburg innfant seg, medbringende en sønn, et par venner – og Sam Eyde – for å se hva som var i ferd med å komme ut av kreftene i Måna og Rjukanfossen.
Underveis mot Rjukan hadde følget ikke bare kommet til Skien med storhertugens yacht. De hadde også krysset Tinnsjøen i en større motorbåt. Da de satt nede i salongen og spiste, hadde storhertugen bemerket at det måtte være noe galt med roret, for nå hadde han sett at båten to ganger passerte det samme sted med full fart! Ganske riktig. Rorkjettingen var kommet i beknip. Rormannen hadde ikke forstått hva som var i veien. Feilen ble funnet av den båt- og motorkyndige storhertugen, som også fikk ordnet roret igjen. Sam Eyde skal ha vært full av beundring.
Også i neste etappe i Rjukan-utbyggingene var det behov for erfarne montører. I den store maskinhallen på Vemork skulle installeres maskineri fra Escher Wyss og Voith. Arthur Anthonisen var med på å montere og heise på plass 100 tonn tunge turbiner, dimensjoner verden aldri før hadde sett. Et storverk ble utført. Vannet fra Måna ble omdannet til hundre og femti tusen hestekrefter. I den andre enden sto jernbanevogner klar til å laste opp et nytt gjødselprodukt, beregnet for bønder både i Norge og mange andre land.
Etterpå, i de nærmeste årene etter at Vemork var satt i drift i 1911, var det mindre behov for folk med Anthonisens kompetanse. Han var en blant ganske mange som var med i de mest epokegjørende uker og måneder og som så seg om, kanskje reflekterte over om han kunne ta en rolle også i et nytt kraftprosjekt; Såheim-utbyggingen, som var både kraftverk og fabrikk, men valgte å reise videre.
«Jobbetid»
Uvisst om det var kontakten med de tyske montørene som bestemte valget, men Arthur Anthonisen dro til Tyskland. Så dro han til USA og jobbet fire år i Cleveland, Ohio. I 1914 kom han hjem til Norge og fikk jobb ved Thunes mekaniske verksted i Kristiania. Han giftet seg, startet eget entreprenørfirma og igangsatte diverse vidløftige prosjekter i den tida som kalles «jobbetida». Den kunne gjøre noen rike, andre fattige.
Arthur Anthonisen var blant dem som kom dårlig fra det. En veritabel konkurs i 1922 ble etterfulgt av en lengre kriminell karriere. Han pådro seg dommer for både smugling, vold mot politiet, svindel og tyveri. Det gikk virkelig utforbakke – på mange plan. Foreldrene tok et annet etternavn. De ville markere distanse til sønnens klanderverdige liv.
«Smuglere»
Så, i 1935, slapp han ut av fengsel. Han hadde sonet halvannet år bak murene. Samme år inntraff en vesentlig forandring. Han debuterte som forfatter under pseudonymet Arthur Omre, og debutboka het Smuglere. Innholdet var ikke tatt ut av løse lufta. Det var snarere basert på forfatterens handlinger og erfaringer i de tider da det var brennevinsforbud i Norge.
I dag har boka status som en klassiker. Den var skrevet i en drivende, ordknapp og handlingsmettet stil. Smuglere var en roman av det slaget man kom til å betegne som «hardkokt», i en stil som kunne minne om Ernest Hemingway. Omre sa for øvrig at han hadde aldri lest et ord av Hemingway…. Her var spenning fra første til siste side. Norske forfattere skrev ikke slike romaner på 1930-tallet. Boka vakte oppsikt og ble starten på et produktivt og innbringende forfatterskap.
I den litterære eliteklassen
I 1937 skiftet Anthonisen navn og tok sitt eget pseudonym Arthur Omre som nytt navn. Under det navnet utgi han ei bok hvert år gjennom en 10-årsperiode. Flere av bøkene, så som Flukten, og Sukkenes bro solgte i store opplag. Hans litterære produksjon består av ikke mindre enn 25 utgivelser, i hovedsak romaner og novellesamlinger. Ikke mindre enn åtte er filmatisert! Omre arbeidet også som oversetter, blant annet av bøkene til Ernest Hemingway og John Steinbeck.
Magister, filosof og forfatter Espen Søbye har skrevet biografien om Arthur Omre. Han ga den tittelen «Ingen vei hjem» (Aschehoug,1992) – en tittel som henspiller på det vanskelige forholdet mellom Omre og hans far. Det er en annen historie.
