En sosialist blant fiffen
Tekst: Trond Aasland
Det skulle være fest på Admini. Ikke en hvilken som helst fest. En stor fest – selveste avskjedsfesten for Sam Eyde. Datoen var 5. desember 1917. Nå skulle han takkes av etter 12 år som Hydros general. Og han forventet vel å få noen takkens ord tilbake.
På Notodden, som på Rjukan, hadde Eyde en høy stjerne. Plassen på Admini, kveldens festlokale, var begrenset. Hver avdeling skulle inviteres med én representant; den som hadde lengst ansiennitet. Aksel Lunder var ansatt som den første lokomotivføreren på jernbanen. Han var egentlig en selvskreven kandidat, men så var det likevel en hake ved det hele. Lunders overordnede, ingeniør Holmboe, syntes ikke noe om å sende Lunder til fest på Admini, all den tid Lunder faktisk var kjent som en aktiv «sosialist». Det var for øvrig mange slike på Notodden i 1917. Beskjeden var i alle fall klar. Det skulle ikke sendes noen festdeltaker fra jernbanen. Lunder fikk altså holde seg hjemme.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
Lokfører og trubadur
Aksel Lunder var mer enn en erfaren lokfører. Han var allsidig, en mann som bokstavelig talt hadde mange strenger å spille på. Både på Rjukan og Notodden ble han kjent som revyforfatter, artist, visesanger mm. Han kom til Telemark fra Narvik og Ofotbanen i årene da industrireisingen skjøt fart. Ved anlegget i Narvik hadde han arbeidet med rallare og slusk og var første lokfører som kjørte et malmtog ut på trekaia i Narvik.
Så søkte han jobb på Tinnosbanen, han var lei av kulden i nord og ønsket seg arbeid på sydligere breddegrader. Han spurte overingeniør Holmboe om de trengte en lokfører. Holmboe sa det var for tidlig, men ba Lunder ta en titt på lokomotivet de hadde anskaffet til byggingen av Storemo-brua, et lite fem-tonns skiftelokomotiv, en Dekovil-maskin, for smalspor. Det endte med at han ble ansatt i februar 1908. Ansettelsen var undertegnet av Sam Eyde personlig. Lunder var vant til å håndtere 70 tonns lokomotiver, men den lille Dekovilen gjorde nytte for seg. Lunder var med, så å si sville for sville oppover langs Tinnåas løp
Et dikt levert på døra
Så skulle det gå nesten ti år. På Admini var Sam og fru Elly festpyntet og klare. Bordene var dekket, det begynte å dufte mat fra kjøkkenet. Sam gledet og gruet seg. Var innimellom litt tankefull. Han tenkte å holde mer enn én tale, men alt var ikke like lett. Avgangen var jo slett ikke etter hans eget ønske, men det var slik den måtte forstås. Vel, han hadde da kjøpt store jordbrukseiendommer nede i Vestfold. Folk skulle få høre – og snart se – hva moderne jordbruk går ut på! Det ville han si….
Da fikk han plutselig stukket en liten konvolutt i handa. En ung gutt hadde vært på døra og levert den. Jo, det var visst en av sønnene til lokomotivfører Lunder. Sam glemte sine taler. Hva var dette?
Det var faktisk et dikt! Han leste, vers for vers – studerte ord og vendinger, kjente gleden stige. Jo, han var smigret. Ordene gikk visst rett til hjertet. Men hva mer var det Lunder skrev? Han skulle ikke være med på festen, men følte likevel slik trang til å være med og hylle «vor alles general»!
Eydes personlige gjest
Hm, her var visst ingen tid å tape. Det varte ikke lenge, så kom det telefonisk beskjed til lokfører Lunder – fra Holmboe. Han hadde å stille på festen; han var invitert som Eydes personlige gjest! «Hydros kusk skulle hente meg. Ja, jeg barberte meg og pyntet meg bedst mulig og kom kjørende til Admini som den store mann i breislæde og med kusk i livré».
Slik kunne han seinere brette ut det hele i sine memoarer. Han bodde på Tinnesand den gangen, like ved jernbanen – og strengt tatt heller ikke så langt fra Admini. Det skulle bli en festaften av det uforglemmelige slaget, for de utvalgte som fikk være med. Eyde var tilsynelatende i perlehumør. Noen «plaster på såret» hadde han da også nylig fått. Minst én ærestittel, og han skulle fortsette som medlem i Hydros styre.
Da han så, ifølge Lunder, gikk i gang med enda en tale til sine gjester, så avbrøt han plutselig, og så bort på Lunder: – Ja, du Lunder, du har jo skrevet et dikt om dette…!
Jo, Lunder hadde faktisk skrevet i verseform om sitt aller første og dramatiske møte med Sam Eyde. Det var en av pinsedagene i 1908, da vårflommen rev og slet i den uferdige jernbanebrua ved Storemo, slik at alle forsøk på å berge den var fånyttes.
Sein vår, regn og plutselig sommervarme – den verst tenkelige kombinasjon. Når snøen smelter i høyfjellet, stiger vannføringen faretruende i Tinnåa. På Tinnosbanen kunne halvferdige konstruksjoner ikke stå imot slikt. Lokfører Lunder har kjørt dag og natt for å få fram stein, materialer og mannskaper som skulle redde brua – til liten nytte. Overbyggeleder Eyde var varslet. Ved Graver gård i Lisleherad ventet lokføreren og tok Eyde videre til Storemo. Stikk i strid med hva Lunder hadde ventet, var det ingen sur og gretten gjest han tok imot. Eyde entret lokomotivet elskverdig og liketil og håndhilste både på Lunder og fyrbøteren.
Gi arbeiderne mat!
Framme ved Storemo tar Eyde et raskt overblikk. Ifølge Lunder falt ordene slik: «God kvæld gutter, hvordan står det til, får dere noe mat nå da de arbeider så hardt?» Og Lunder svarte for dem alle, som sant var, at det var vanskelig med maten, men at det greier seg! Det var da Eyde henvendte seg til tidligere nevnte overingeniør Holmboe og ba han sørge for at folkene får mat: «Rekvirér god mat fra et hotel, så de får spise seg mæt, og glem ikke et glas øl til, dem fortjener det!» Lunder noterte for sin del at han «ble glad i denne mann fra samme stund».
Det var blant annet dette den diktskrivende lokføreren hadde uttrykt i verseform.: «Jeg husker en natt, en bro falt ned…» Lunder noterer at han ikke vet om han leste godt, men bifallet var stort. Eyde kom og takket han i hånden og gav ham en klem
Bare syng du, Lunder!
Nå var visst stemningen kommet i det rette leie, med Lunder i begivenhetenes sentrum. Dr. ingeniør Julius Blich, som var festens toastmaster, oppfordret Lunder til å synge viser. Lunder sang flere viser. Så kom med ett en oppfordring om å synge «en lokal vise». Den het visstnok «Notodden Museum». Men da ble Lunder mer betenkt – og ga uttrykk for at «det var mange til stede som blev behandlet i visen». Derfor ville han helst slippe å synge den.
Kanskje ikke så uventet. Eyde var frampå og spurte: «Er jeg med?» Og Lunder kunne ikke nekte for det. «Hvor skal sleiva være, om den ikke skulle være i gryta?» lød svaret. Det var da politimester Finn Krogh grep ordet: «Bare syng du, Lunder. Jeg tar ansvaret!» Så ble det mer sang. Og ifølge Lunder var det slik at «alle, ikke mindst Eyde og frue, sang med i refrenget. Det var stor stemning».
To dager seinere var ny fest for Eyde og frue, da på Hydros Admini på Rjukan. Der gikk flere tusen i fakkeltog for å hylle og takke generalen. I utstillingen Gnisten på Verdensarvsenteret på Notodden er deler av Lunders dikt “Til vor General” tatt med. Kanskje var det ikke så underlig at sosialisten og lokføreren slapp inn blant fiffen på festen på Admini, for siste vers i diktet lyder slik:
Du er velkommen i hytte og hus,
Den bedste plass vi dig vilde byde,
Hva huset formaar, vi vilde deg yde.
Ja nu, da Generalen vor gaar,
En krans av gode minder der staar
Fra aar tilbake fra anlægstiden,
Og mange, mange er kommet til siden.
For os du blir hva du altid var,
Vor General vor alles Far,
Et ideal av en arbeidsleder,
Til alles gavn, til Norges hæder.
