Rjukan-Notodden industriarv

En verdensarv blir til

Tidlig på 1900-tallet kom to bygdesamfunn i Øvre Telemark i oppmerksomhetens sentrum. En spektakulær oppfinnelse, gigantiske vannkraftprosjekter, nye bysamfunn og transportveier – en ny industriell revolusjon, basert på vannets krefter. Store ting skjedde i løpet av få år.

Allerede på 1800-tallet øvde den mektige Rjukanfossen en magnetisk tiltrekning på tilreisende fra fjern og nær. Eksotiske gjester som Jules Verne og engelske adelsmenn ville se fossen og det majestetiske fjellet Gausta.

Blant de tilreisende var også den unge Sam Eyde, først som turist og ingeniørstudent, siden som ambisiøs industribygger. Som 18-åring skrev han seg inn i gjesteboken på Hotell Furuheim på Notodden. Fire år seinere, sommeren 1888, skriver han sitt navnetrekk sammen med tyske venner i besøksboken på Gaustatoppen.

Store krefter – store muligheter

Eyde nøyer seg ikke med en signatur. Han tegner også inn Rjukanfossen og til og med en bro med svevebane tvers over Vestfjorddalen! Det viktigste var likevel at følget – en pastor fra Magdeburg og tre studenter – også besiktiget Rjukanfossen. Eyde merket seg at det var voldsomme krefter i den fossen.

15 år seinere har han fossen i sine hender og har ambisjoner om å “sette den til å gjøre nyttig arbeid for menneskene”. Et nærmest tilfeldig møte med en ung og begavet professor ved navn Kristian Birkeland var det som skulle til for å omsette visjoner til praktisk handling. Det skjedde fredag 13. februar 1903.

Den 2. desember 1905 ble et nytt selskap – Norsk Hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskap – etablert. Aksjekapitalen var i overkant av 7 millioner kroner. Det var mye i et land hvor det var lite av risikovillig kapital. Det meste av pengene var da også skaffet til veie utenfor Norge, mest fra Frankrike og Sverige.

Gjødsel av luft og vann

Selskapets navn fortalte at det handlet om et offensivt industrielt grep for å løse en av tidens påtrengende utfordringer; å øke matproduksjonen. Et nytt produkt; industrielt fremstilt gjødsel, basert på luftens nitrogen og naturlig forekommende kalk. Vannet skulle utnyttes – ikke bare til å blande nitrøse gasser og kalkstein – men enda mer til å fremstille de store mengdene elektrisitet som denne nye elektrokjemiske industrien var avhengig av.

Kristian Birkeland og Sam Eyde blir sammen med svensken Marcus Wallenberg regnet som Hydros grunnleggere. Fra de møttes og begynte å samarbeide var de seg bevisst at de deltok i et industrielt kappløp med konkurrenter som hadde langt større økonomiske ressurser. Mye skjedde i høyt tempo. “Hvor det er en vilje, er det en vei!” sa Eyde.

Mer enn et statsbudsjett

I løpet av en knapp tiårsperiode fra 1904 ble det investert summer som oversteg et norsk statsbudsjett på den tiden. Eydes ambisjon om å nyttiggjøre kreftene i Rjukanfossen ble realisert. Industri og bysamfunn ble skapt både på Notodden og Rjukan.

Forhandlinger med franske investorer (Banque Paribas) konkluderte i september 1905 med at franskmennene ville gå stegvis fram. Det innebar at man først ville utnytte Svelgfossen i Tinnåa ved Notodden og erstatte en forsøksfabrikk med en større fabrikk på Notodden.

Rjukan skulle bli en neste etappe. Midler ble forskuttert av selskapet Elektrokemisk og de svenske wallenbergene. Reguleringen av den store innsjøen Møsvatn var kommet i gang allerede høsten 1903. I desember 1906 ble en overenskomst inngått med Badische Anilin & Sodafabrik. Tyskerne var kommet langt i utviklingen av sin Schönherr-ovn, en mulig konkurrent til Birkeland og Eydes lysbueovn. Badische innså at de store energimengdene som trengtes, kunne skaffes til veie ved å bygge ut norske fossefall.

Forhandlingene førte til nye selskapsdannelser og at mer kapital ble tilført. Både tyske, franske og svenske interesser ble tungt involvert i utbyggingene på Rjukan. De tyske interessentene tok ansvaret for å bygge salpeterfabrikkene og de norske skulle lede vannkraftprosjektene.

Nasjonalt flaggskip

Veien var tidvis meget vanskelig, men ved utgangen av 1911 var produksjonen i gang også på Rjukan. Hydro kunne året etter skrive i sin årsmelding at selskapet hadde rundt 1.500 fast ansatte og at selskapets investeringer var verdsatt til 112 millioner kroner. Med produksjon både på Notodden og Rjukan økte også overskuddet og utbyttet til aksjonærene.

Sju år tidligere hadde Eyde lovet å investere 60-80 millioner kroner i Telemark. Den lovnaden ble overoppfylt. Hydro ble til i det året Norge fikk sin selvstendighet. Med Eyde som styrmann sto selskapet fram som et nasjonalt flaggskip og det tydeligste uttrykk i Skandinavia for den andre industrielle revolusjon basert på vannkraft. Med sin organisering og sine produkter var det internasjonalt orientert fra første stund. “Husk, det er framtiden vi bygger!” sa Eyde og gikk løs på neste etappe.

Rjukan-Notodden industriarv ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2015.

Tekst: Trond Aasland

Du vil og like