19. oktober – fest, pølser og samhold
Tekst: Trond Aasland / NIA
PØLSEFESTEN PÅ RJUKAN. I historien er den blitt kjent som en original verdensrekord, men i virkeligheten var den faktisk noe langt mer og enda viktigere. «Den store pølsefesten» lørdag 19. oktober 1929 var den sterkeste handling til den tid for å fremme samhold i Rjukan-samfunnet, og festen kom på et tidspunkt da nettopp samhold var særlig påkrevet.
Det gikk bare ni dager: Den 28. oktober 1929 faller børsen i New York 22,6 prosent. Black Monday var virkelig svart. Det skjedde nærmest i samme stund som Hydro kom i havn med en flerårig og gigantisk utbygging på Herøya, Rjukan og Notodden.
Om man ikke før tenkte så mye på at alle var medpassasjerer i den samme båten, så sto det nå å lese med illevarslende, røde bokstaver på alle dekk – uavhengig av hvilken posisjon en hadde på den store skuta. Det gjaldt like mye for ingeniøren, pakkeriarbeideren og frua til styrmannen på DF Ammonia. De var alle avhengige av at Hydro evnet å manøvrere i de globale stormene som feide inn i kjølvannet av børskrakket. På et vis var det faktisk det Hydro klarte å få til.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Tankene gikk i andre baner bare noen uker tidligere. Ledelsen følte behov for å takke. Den følte nok også at det måtte være lov å kaste litt glans over egen innsats. Så hvorfor ikke gjøre det på en måte som ga så kraftig gjenklang i Vestfjorddalen at det ble lagt merke til over det ganske land? I så fall måtte en overgå både en fest med 2000 gjester i New York og en i København hvor 2500 var samlet under samme tak. Det var rekorden! Jovisst var det mulig å få til – på Rjukan!
Rjukan hadde fasilitetene. Det var alminnelig kjent. For knapt to år tidligere hadde generaldirektør Aubert samlet 1500 tilhørere i fabrikkens emballasjebygg og gjort rede for «Nyanleggene» som nå skulle bygges. Ikke bare det: Direktør Larsen ved Grand Hotel i Oslo hadde faktisk vært med og arrangert den sagnomsuste festen i New York. En kom langt med å bestille Grand-direktøren, hans hovmester og 50 mann til!
Som tenkt, så gjort. Når de ankom Rjukan, fulgte også et 16-manns orkester med – og Rjukan stilte for sin del med 50 «oppvartningspiker». Med ingeniør Lars Broch som leder for festkomiteen var rammene lagt. Hele 3000 gjester skulle en ta imot i det gigantiske emballasjebygget. Her skulle arbeidsgivere og arbeidstakere, ‘fiffen’ og renholderen, ingeniøren, funksjonæren, ovnspasseren og pakkeriarbeideren sitte til bords sammen – til og med med sine bedre halvdeler. Det var ikke vanlig. Det var ikke engang sikkert at det passet seg i en tid da klassebevisstheten tilsa at man skulle holde tilbørlig avstand.
Her skulle altså være pølsefest, og deltakelsen måtte være så stor at byens barn måtte sendes på kino i Folkets Hus og Verdensteatret med påspandert billett fra Hydro. Emballasjehallen var skapt om til en festsal – nymalt, ren og pynktet med girlandere oppetter alle bærende pilarer. Folk kunne ikke unngå å legge merke til at det var dekket på bordene med et flunkende nytt middagsservise.
Poteter og pølser skulle kokes i store bryggepanner, og i tilstøtende rom sto alskens tilbehør og andre herligheter og ventet. Det var, bokstavelig talt, duket for «den store pølsefesten», med øl, akevitt, punsj og kaffe mm. I «med mer» inngikk til og med en kurv med frukt, nøtter og sjokolade og et askebeger! Alt dette var det meningen at gjestene skulle kunne ta med seg hjem.
Smøringen var påtakelig, både i fast og flytende form. Det var likevel ikke gitt at stemningen ville ta preg av forbrødring i en så mangeartet forsamling, men det var åpenbart det som skjedde. Selv lederen i Rjukan Arbeiderforening, Karsten Torkildsen, slo an uvante toner. Han roste selskapets ledelse for å bringe Hydro framover. Han mente det var i alles interesse – både arbeidere og funksjonærer – at Hydro kunne hevde seg i den internasjonale konkurranse som selskapet befant seg i.
Torkildsens ord og hans holdning må ha falt i smak. Seinere skulle han bli Hydro-arbeidernes aller fremste talsmann og mangeårig medlem i Hydros styre. Men da ordene falt, var det visstnok noen som undret seg på om den gamle radikalismen som kjennetegnet Rjukanarbeiderne var i ferd med å gå i graven.
Generaldirektør Axel Aubert kunne selvsagt ikke unnlate å minne forsamlingen på at han i det samme lokalet – for bare 22 måneder siden – hadde holdt et lengre foredrag om alt som man nå skulle gå i gang med. Og nå kunne han høytidelig proklamere at arbeidet var fullført! For sikkerhets skyld la han til at fornyelsen hadde vært helt påkrevet. Faren for selskapet og dets eksistens hadde vært større enn hva noen kunne ane…
Så fulgte flere takkens ord fra generaldirektøren. Alle som hadde vært med, fortjente takk. Så måtte han takke fabrikkdirektør Bjarne Nilssen som hadde sørget for at de nye anleggene var kommet i drift, og så måtte han takke overingeniør Arne Enger. Sistnevnte hadde ledet gjennomføringen av prosjektet. Han roste Enger for den harmoniske måten han hadde styrt det hele. Engers innsats skulle heller ikke gå i glemmeboken. Han kom seinere til å tre inn i stillingen som den øverste fabrikkdirektøren på Rjukan.
Festen var meget mer enn mat og drikke og taler. Det var sang, til og med ved to kor. Det var dans, og orkesteret spilte opp. Avslutningsvis var det fyrverkeri. Da var en kommet til midnatt. I den ellers så mørke oktobernatten ble folk stående under flombelysning og skue de store nye fabrikkbyggene som nå spente sine takvinkler nesten like bratt som Gausta mot himmelen. Alt hadde skjedd i et forrykende tempo. Det pekte langt inn i framtiden og skulle gi trygghet for arbeidet. Det var ikke bare stålkonstruksjonene som var blitt sveiset sammen. Det var Rjukans befolkning.
Som prikken over I-en kunne de i bakgrunnen skimte omrisset av den nye Krossobanen. Det lå ikke lenger tilbake enn januar året før at banen var kommet i drift. Billettprisen for å komme opp på fjellet og se sola, også i vintermånedene, var satt til 25 øre. Barn betalte 10 øre. Det skulle åpenbart være et tilbud til alle, alle hørte med i det store fellesskapet som er Rjukansamfunnet.
En kan ikke annet enn konstatere at den store pølsefesten må ha levd opp til forhåpninger og forventninger, for det rekordstore pølse-selskapet ble ikke bare en nyhet land og strand rundt. Det nådde helt fram til den store revykunstneren Einar Rose i hovedstaden: Rose gikk i grammofonstudio og sang inn en plate om det bemerkelsesverdige som hadde skjedd på Rjukan – en ukes tid før krakket på børsen i New York.
En var stilt i utsikt at 100 nye jobber skulle skapes på Rjukan. Kommunen ventet at skatteinntektene skulle øke. Ingen av delene skjedde. Utilsiktet var symbolikken treffende: Fra den opplyste festsalen gkkk Rjukans befolkning nokså intetanende ut i mørke 30-tallsnatten. Så fikk fyrverkeriet være til trøst; alt var likevel ikke helsvart og uten gnist.
