Bedre tider – fra leilighet til hus
Tekst: Trond Aasland / NIA
På 1950-tallet var Notodden en ganske trangbodd by. Både jernverket og Hydro var nå inne i en periode med vekst, men krigsårene hadde skapt en bolignød som det var nødvendig å gjøre noe med. Både Tinfos og Hydro tok tak. Tinfos jernverk bygde boliger på Meaksmoen og Tveiten, Hydro bygde i Tinnebyen.
Bygningsmaterialer var rasjonert. Kanskje nettopp derfor var det noen som tok hammer og sag i egne hender. Faren min og broren hans tok på seg å rive et gammelt hus like utenfor Hydroporten. Slik fikk de tak i reisverk og materialer som ellers ville være vanskelig å skaffe. Begge jobbet på Hydro. Den ene bygde hus i Tinnekasin, den andre på Tveiten. Egeninnsatsen var stor. Det meste var ferdig i 1957. Jeg var ett år da vi flyttet fra en leid leilighet på Meaksmoen til eget hus på Tveiten.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Barndommens barnehage var restene av en sandhaug, ikke en gang ei sandkasse. Der satt jeg med bøtte og spade, like ved veien og var aldeles sorgløs. Det var så godt som ingen trafikk i vår gate. I tillegg til mor og far hadde jeg en bror og ei søster som var ganske mange år eldre. Heldigvis var det massevis av andre smårollinger. Alt var i grunnen et spørsmål om hvor langt vi våget å bevege oss.
Verden ble litt større. Jeg oppdaget at familie også var onkler og tanter og besteforeldre. Det var naboer og nabokoner, De første åra i livet var neppe spennende, men jeg kjedet meg ikke. Siden søsknene mine var eldre, gikk livene våre mer i utakt enn i takt. Når de skulle opp om morgenen for å spise frokost og gå på skolen, ville jeg heller sove enn å holde dem med selskap. Men så fant mor på å koke havresuppe, og det var jo like sunt for liten som for stor, så da måtte jeg også innfinne med ved frokostbordet.
At søsknene mine gikk på skolen, brydde jeg meg lite om. Det var en annen verden. Tall og bokstaver forble en annen verden – helt til jeg selv skulle begynne på skolen. Jeg viste knapt tegn i retning av å utmerke meg på noen måte. Antakelig lærte jeg å snakke noenlunde reint, men var det navn som var litt vanskelige, så kostet det meg lite å gi den uheldige et helt nytt navn.
Mødrene var husmødre den gangen. Unntakene var få. Var det flere barn i familien, så var husmor-yrket nærmest en heltidsjobb. Vi hadde verken kjøleskap eller dypfryser, så mat måtte lages på en helt annen måte enn i dag. Tirsdag og torsdag kom Timlands fiskebil og stoppet omtrent der min første leikeplass en gang lå. Jeg kunne sitte på trappa og se husmødrene samle seg ved fiskebilen. Utvalget i bilen kunne være ganske bra. Varer ble funnet fram, veid og pakket inn, og så skulle det selvsagt prates litt. Damene hadde nok litt bedre tid enn fiskehandleren.
I tillegg til den mobile fiskebutikken var det forbløffende mange mindre butikker både på Tveiten og i enhver annen bydel. Noen ble bare kalt melkebutikker, for melk var vel det aller viktigste som de solgte. Når moren min skulle ut og handle var det vanlig at jeg fulgte med. Små barn skulle i alle fall ikke være aleine hjemme. Slik ble jeg ganske tidlig kjent med damer som Anna Windsvoll, Ragnhild Sigurdsen, fru kasin, fru Spange og noen til. Det vi kjøpte, kunne skrives i bok, og så ble det gjort opp med jevne mellomrom
Antakelig var jeg fem år første gang jeg ble betrodd å gå til butikken aleine for å hente melk. Det gikk bare nesten bra. Jeg hadde klar beskjed om å vente til det ble min tur – og det var faktisk flere som skulle ekspederes hos Windsvoll akkurat da jeg gjorde min entré. Så jeg ventet og ventet. Hadde det ikke vært for at jeg sto der med melkespannet, så kunne jeg blitt oversett. Men så; «hva kan jeg hjelpe deg med?»
Jeg tok fire skritt fram til disken, løftet spannet så høyt jeg kunne og skjøv det inn på disken. «Jeg skal ha tre liter søt melk til mora mi!» Noen syntes visst det var morsomt. «Skal ikke du også ha litt, da?»
Da jeg kom hjem, var jeg litt lei meg. Mor sa bare at det viktigste var at jeg fikk den melka vi skulle ha, så da var alt i orden.
Selv om det ved inngangen til 1960-tallet ble bygd stadig flere hus på Tveiten, så var det fortsatt ledig plass til å lage fotballøkker. Den nærmeste var bare 50 meter fra der jeg bodde, men som småunger fikk vi være fornøyd med å ta rollen som tilskuere og heiagjeng.
Fotballen ble en magisk kraft som trakk oss stadig litt lenger bort fra barneværelset. Fotballen trilla seint og tidlig på leikeplasser og andre steder. Noen hadde ambisjoner og ville gå på trening for å bli Lilleputt.
Midt i gata kunne vi holde på med forskjellige leiker. Vi bare trakk oss til side hvis det tilfeldigvis skulle komme en bil forbi. Slik ble barnets lille verden steg for steg litt større.
