Forskjellige folk i barndommens gate
Tekst: Trond Aasland / NIA
Det var mange slags folk i den gata der jeg vokste opp – alt fra de vennlige og omsorgsfulle til de som hadde mer enn nok med seg selv. Det var de iherdige og kreative og de som gikk til sitt arbeid og ellers tok dagene som de kom. Så lenge de fleste tok seg fram til fots eller tok bussen, så var folk ganske nær hverandre. Her kunne både store og små ting skje.
En dag var jeg vitne til noe veldig rart. En nabo sto ved en rund gjerdestolpe og lyttet og lyttet. Så gikk han opp til huset og hentet ei lommelykt og lyste med den ned i den runde stolpen.
«Det ligger visst en fuglunge der nede i røret,» sa Aasen.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Jeg kikket ned i røret. Mørkt var det, men jeg hørte noen ynkelige pip langt der nede. Aasen gikk enda en gang opp til huset. Det tok litt tid, så kom han ned igjen. Da hadde han laget en liten plastkopp som var åpen på en side og festet til en lengre metalltråd. Forsiktig slapp han koppen ned i røret og like forsiktig prøvde han å trekke den opp. Litt tid tok det, men så kom det et smil og han trakk fort opp. Og der – midt i koppen – satt en skjelven, så vidt flyvedyktig, fuglunge. Den trengte betenkningstid, men så foldet den vingene ut – og vips, så var fuglen fløyet.
«Se det!» sa Halvor Aasen. «Den hadde vel sovnet der på stolpen, men det gikk bra til slutt». Heldig var den fuglen, tenkte jeg, som ble hørt og bønnhørt av en slik mann, for Aasen var en av disse handlekraftige og dyktige som ikke var redd for utfordringer, verken små eller store.
Odd Spange var Hydro-arbeider og bodde i nabolaget. Ganske plutselig ble han viden kjent som en av gutta i «Heddal Lovers». Det skjedde liksom over natta etter at de opptrådte i «På direkten» fra Notodden torv en lørdag i 1965. I etterkant ringte visstnok Arne Bendiksen og tilbød dem platekontrakt. Da følte vi nesten at vi hadde fått en kjendis i gata vår. «Du kan få meg ut av Heddal, men du fær æller Heddal ut av meg» blei i nyere tid kåret til tidenes bygdelåt i Norge. Jo, dette var svære greier.
Malermester Kleppo var i sving både tidlig og seint. Ikke bare drev han malerfirma, han hadde stadig tanker om ting han ville gå i gang med. Jeg var altfor liten til å ha meninger om noe som helst, men syntes det var veldig moro å lytte til en slik mann. Om kvelden sto han i garasjen og malte opp fisk som skulle bli til minkfôr, fylte store bøtter, lempet dem i bilen og dro til Tinnegrend for å gi mat til mink. Jeg husker også hvordan han satt i garasjen og flådde minken og gjorde skinnet klart for salg. Alt gikk i høyt tempo og med liv og lyst.
Også de større guttene i gata – broren min medregnet – interesserte seg for fisk. En dag ble jeg tatt med inn i skogen for å se på røkeriet som de hadde laget, pent bygd opp med murstein. Særlig ål var de opptatt av å skape om til en delikatesse. For nede i Heddalsvannet var det ganske bra med ål. Både gutter og jenter tok turen ned dit og krabbet ut på «klubbane», som var store mengder flytetømmer. Der ute på klubbekanten slapp de snøret ned i vannet og håpet på napp. Ei jente som het Grethe kom en dag opp fra vannet med en stor, sprellende ål på kroken og var litt fortvila. Hun klarte ikke å ta livet av den.
Nysgjerrigheten er barnets privilegium. Vi var ikke særlig redde for å banke på dører. De fleste voksne, kvinner som menn, er jo ganske greie. Så fant vi likevel snart ut at folk er forskjellige. Noen brydde seg mye om barna. Noen var mindre interessert – og var kanskje ikke så interessante heller. Vi var fortsatt i den tida da mødrene både brydde seg og sa ifra. De kunne være som ei hønemor som tok ansvar for både hva vi fikk lov til å si og gjøre. Så det var slett ikke dumt å holde seg inne med dem. Var det en slik baktanke jeg hadde? Jeg kom i alle fall i skade for å si til fru Godal at hun var den fineste dama i gata vår, ja, kanskje den fineste på Tveiten.
Sånt sier nok ikke en seksåring helt ustraffet. Forståelig nok syntes fru Godal at dette var litt stas, så hun så visst ingen grunn til å holde det for seg selv. Jeg fikk «høre det» fra flere andre husmødre. Litt etter litt følte jeg at dette kanskje var litt flaut. Så prøvde jeg å trøste meg med at andre damer bare var misunnelige, og det jeg hadde sagt, det skulle jeg i hvert fall ikke ta tilbake! Det ville være å be om enda mer bråk.
Blant de eldre mannfolka var det noen som var i ganske dårlig stand. I noen hus bodde det gamlinger som aldri viste seg ute. I dag ville de nok vært på sykehjem, men den gangen var slike tilbud dårlig utbygd. Gamlehjemmet i Kattekleiv hadde nå likevel funnet plass for ekteparet Holtan. Han var visstnok sprek nok til å gå ut og måke snø av og til, men de var begge mellom 100 og 105 år gamle.
Det fantes både fedre og bestefedre som gikk på fylla. Noen av og til, noen nesten hele tida. En gammel bestefar ville gjerne se ut som en gentleman, men vi syntes han liknet på en rallar. Det hørte til sjeldenhetene at han gikk noenlunde rett på veien. En dag vi var på vei hjem fra skolen var han på ustø kurs mot byen. Det gikk på ingen måte bra. En stund etter at våre veier hadde krysset, hørte vi et dunk i asfalten, og der ble han liggende til en bil stoppet. Jeg tror det var den siste gangen vi så han.
En nyttårskveld var vi i selskap hos en nabo. Jeg var ennå for liten til å kunne være oppe og se fyrverkeri ved midnatt. I passende leggetid fulgte mor meg hjem. Jeg hadde fått på meg nattøyet og var på vei opp trappa da jeg plutselig fikk øye på en mann som hadde tatt seg inn i huset. Der sto han og stengte gangen. Han stinket av sprit og var ikke i særlig oppstemt humør. Verken mor eller jeg syntes dette var trivelig, og han viste ingen tegn til å ville gå.
Hva han ville, skjønte jeg ikke. Mor snakket med han, men så gikk hun inn i stua og stilte seg ved vinduet som vendte mot naboens hus. Merkelig nok fikk naboen øye på henne og skjønte etter hvert at noe ikke var som det skulle være. Mor sto jo der ved vinduet og viftet med armen. Det varte ikke lenge før Josef viste seg i døra, og heldigvis var dét nok til at den ubudne gjesten trakk seg ganske stille ut. Seksåringen krabbet opp trappa, kom seg i seng, sovnet og var like blid neste dag. Men mor fikk klar beskjed: «Du var veldig lur som fikk Josef til å komme!»
