Det kom en lærer til byen
Tekst: Trond Aasland / NIA
Året er 1919. En ung lærer har søkt og fått jobb påNotodden. Her skulle han arbeide i 44 år i skoleverket til han kunne pensjonere seg, de siste årene som overlærer ved folkeskolen. Arent Midtbø var en lærer av et uvanlig kaliber.
I den lokale utviklingen av skolefag var han viktig på flere fronter, blant annet fysikk og heimstadlære. Og han var blant de bærende krefter i utviklingen av et bysamfunn som gjennomgikk kraftig vekst og endring i løpet av to-tre tiår.Hans lærergjerning kom i høy grad til å bli preget av en uvanlig og smittende vitalitet. Min eldre bror forteller: Vi skulle en dag ha Midtbø som vikarlærer. En annen lærer ga oss et tips; Start skoletimen med å synge «Alle fugler små de er»! Og det gjorde vi. Midtbø ble veldig glad og var i perlehumør!
Innsatsen i skolen kom likevel til å bli overskygget av andre bidrag han ga til samfunnsutviklingen – og da nettopp på den tida da det trengtes som aller mest. Allerede før han kom til Notodden hadde Arent Midtbø gjort sine første erfaringer med å prøve ut pedagogiske modeller. Som nyutdannet lærer la han opp til at elevene skulle samarbeide om å løse oppgavene, så kunne læreren bruke mer av sin tid på å følge opp elever som trengte individuell veiledning. Det var en arbeidsform som både fungerte og ble satt pris på. Mer skulle komme!
Starten i livet på et veiløst bygsla bruk – Midtbø i Norddalsfjord i Sunnfjord – pekte mest mot et stedbundet og strevsomt liv. Skolegangen var 12 vinteruker fram til han var 14. Den unge gutten fikk svært tidlig lære seg både praktisk arbeid og å stå på egne bein. Presten kom ham til hjelp, ga undervisning, ikke minst i engelsk og tysk. Gutten ble tatt inn i tredje klasse i middelskolen, og ble så tatt inn i andre klasse ved Elverum lærerskole. 20 år gammel kunne han ta seg sin første lærerjobb.
Inn i de harde -30-åra
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Arent Midtbø kan trygt omtales som «en skolens mann» – men det hele bildet har mange, svært mange fasetter. Hans pedagogiske anlegg og tilnærming er en viktig del av dette. Olav Sundet, rektor ved Pedagogisk Seminar, Universitetet i Oslo, skrev i en hilsen til Midtbø at det var studiering-metoden som har stått hjertet hans nærmest. Han nevner også gruppe-metoden – en arbeidsform som tok i bruk sjøl-aktivisering og målrettet samtale med sosial kontakt.
Da Norge gikk inn i de harde 30-åra – med økende lediggang og ungdom uten framtidstro – reagerte Arent Midtbø konkret og konstruktivt. Han så hvordan forholdene endret seg i negativ retning. Folk mistet jobbene sine, unge kom ikke i gang med noen verdens ting. Mange følte sterkt på at de burde ha fått mulighet til mer enn sju år på folkeskolen – men sto nå rådville og desillusjonerte. Både Rjukan og Notodden hadde hatt et kraftig oppsving i fødselstallene under første verdenskrig. Tidlig på -30-tallet – etter konfirmasjonen – var det som om framtidsteppet var revet vekk under føttene på dem. Og det var – forståelig nok – de færreste som fant en mening i de nødsarbeidene som ble satt i gang. Liv ble satt på vent. «Det var arbeidsløyse og låke tider. Folk gjekk og slang eller stod i gatekryss og vegkrossar og sputta kvitt og forbanna styringa».
Det Midtbø gjør, ser vi at står i godt samsvar med et grunnleggende samfunnssyn, som preget hans liv og livsgjerning: Demokratiet står og faller med den alminnelige manns evne til å skaffe seg innsikt i samfunnsspørsmål og til å utdype sin ansvarskjensle. Det er hver manns plikt å stå vakt om frihet og rett. Folkestyret kviler på god folkeopplysning.
Der ligger en fast bunnplanke. Også begrepet og konseptet livslang læring ser vi at han løfter fram. På dette tidspunktet har han skaffet seg kontakter til frivillige organisasjoner i de andre nordiske land. Han finner inspirasjon og veiledning hos den store svenske folkeopplysningspionéren Oscar Olsson og gjør hans ord til sine: Et demokratisk samfunn har ikke råd til å holde seg med «mänskliga skithögar».
Samnemnda – et djervt initiativ
Arent Midtbø tok et initiativ, og det skjer allerede i 1931-32. I tur og orden kontakter han et bredt spekter av større og mindre frivillige organisasjoner i Norge. Han inviterer dem til å inngå et forpliktende samarbeid. Og de melder seg på! Arbeiderbevegelsen, flere edruskapsorganisasjoner, den frilynte ungdomsrørsla, Noregs Mållag, Norges pedagogiske landslag. Samnemnda for studiearbeid ble opprettet. I etterkant blir Norges Bondelag med, Norges Husmorforbund, Norges Yrkeskvinners Landsforbund. På det konstituerende møtet 17.4. 1932 ble Midtbø valgt til leder i styret. Som representant for AOF ble den allerede litt mer landskjente Haakon Lie nestformann.
Hva nå? Hva var det egentlig det handlet om? Mye, men ikke minst å kunne gi et tilbud til dem som hungret etter mer kunnskap enn hva en sjuårig utdanning hadde gitt dem. Skulle det drives skolering, holdes kurs og drives studieringer over et spekter av samfunnsspørsmål, trengtes ikke bare materiell. En trengte i høy grad også å sette i gang opplæring av kursledere og organisatorer. Snart kunne det sendes invitasjon til et uke-langt kurs i Oslo.
Fra Haakon Lie ble sendt pålegg til en ung mann på Nøtterøy. Du har værsågod å stille. Det var ikke bedre stilt med han enn at han måtte sykle til Oslo, men denne deltakeren stilte også opp på en festlig markering 25 år seinere og fortalte om hva dette kurset ved Midtbøs kateter hadde betydd for han. Her hadde han møtt «et helt ukjent miljø som han kom til å like seg i». Det var landets finansminister og seinere statsminister som talte og fortalte; Trygve Bratteli.
Et annet tidlig initiativ var samarbeidet med NRK. Det åpnet en rekke muligheter for meningsfylt bruk av radioapparatene. Krigsårene 1940-45 måtte nødvendigvis føre til et tilbakeslag., og det var da heller ikke slik at okkupasjonsmakten ville tillate et handlingsrom for demokratiske tanker. Men straks krigen var forbi kom nye initiativ fra Midtbø. I 1946 var han med og etablerte Folkets Brevskole. I 1957 ble han tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull.
Det han sto for
Arent Midtbø var ikke bare en mann med tankekraft og handlingsevne. Han var også i uvanlig rikt monn tilgodesett med en energi som virket smittende på andre. Den kom til å vare livet ut. Samtidig var det vanskelig å finne grensene for hva som engasjerte ham. Utvilsomt bar han på et brennende ønske om å gi den enkelte bedre mulighet til å gjøre bruk av egne ressurser og gjøre livet rikere i samarbeid med andre. Denne tilnærmingen kjente ingen landegrenser. Han er med og starter fredslag, engasjerer seg i nord-sør-spørsmål og utviklingsbistand.
Som Venstre-politiker på Notodden satt han i bystyret, i formannskapet, skolestyret, likningsnemnda, helserådet og edruskapsnemnda. Han var engasjert i Folkeakademiet og biblioteket. Folk flest kom nok i stor grad til å knytte navnet hans til lokalt arbeid for edruskap og kultur. Han hadde en rekke oppgaver og verv i IOGT, på alle nivåer i organisasjonen. Studiearbeidet skal nevnes særskilt.
Midtbø var både tenkende, talende og svært pennefør. Da Samnemnda for studiearbeid markerte 50 år med en bokutgivelse i 1981, bemerket redaktøren, uten nevneverdig overraskelse, at det bestilte kapitlet fra den 88-årige Arent Midtbø var det første som ble levert.
Gjennom livet ga han ut ikke mindre enn 50 småskrifter. Han laget et stort antall studieplaner om emner som spente fra «India i vår tid» til «Kvinnegruppa som studiering» og han testet ut samspillet mellom lærebøker og studieplaner i lange rekker av studiesirkler som han ledet. Nevnes skal ikke minst Handbok for studieringer (1946), et oppdrag fra Kirke- og undervisningsdepartementet, og betraktet som et standardverk om studiearbeidet.
Minner og ettermæle
I vår tid – hvor et bredt tilbud av utdanning og voksenopplæring er tilgjengelig for de aller fleste – er det vanskelig å forstå den virkelige betydningen av de tilbudene som ble utviklet fra 1930-tallet og framover mot den store utdanningsrevolusjonen som kom på -60-tallet. Vitnesbyrdene er imidlertid mange. En som tok seg tid til å skrive en hyllest til Arent Midtbø er Guttorm Hansen. Han skriver: «Seinere i livet ble lærdommen fra studieringen med gjennom kommunestyrer, gjennom Stortinget – og for mitt vedkommende var det nok studieringen heime som var det største grunnlaget i åtte år på presidentplassen i Stortinget. Jeg hadde lært det hele så godt en gang at det satt».
Den tidligere stortingspresidenten pekte også på at det nordiske demokratiet er spesielt med sin sterke folkelige forankring.
Mitt siste minne av Arent Midtbø er slik: En 96-åring i godt driv nedover Akersgata. Vi tok farvel. Jeg skulle til T-banen, han var på vei til Oslo S for å ta toget hjem til Kolbotn etter et kveldsmøte i byen. Det var fortsatt noe friskt, humørfylt og ungdommelig over han. Det sies at han var ute og gikk en lengre tur den siste dagen han levde. Litt hagearbeid hadde han visst også syslet med. I hagen hadde han plantet forskjellige vekster, også eiketrær.
Kilder: «Mot rikare mål», festskrift til Arent Midtbø på 90-årsdagen 25. januar 1983, møter og samtaler med A.M.
