Bedriftslegen

Til Notodden kom Sturla Schie mot slutten av 1930-tallet. Tidligere hadde han hatt arbeid som lege i Oslo, Nordland og på Møre-kysten. Det var i ei tid da Hydro gjorde bedriftshelsetjeneste til et av sine satsingsområder. Det gjaldt for alle selskapets fabrikksteder og også for hovedkontoret i Oslo.

Rjukan var for så vidt i en særklasse, hvor det var Hydro som gjennom mer enn 50 år drev byens sykehus. På Herøya lå Norges største industriarbeidsplass. Både det indre arbeidsmiljø og utslipp til luft og vann skulle i økende grad by på problemer. Bedriftshelsetjenesten kom til å innta en viktig rolle i håndteringen av helseskader i kjølvannet av et risikabelt arbeidsmiljø med kjemikalier, røyk, avgasser og varme.

General på inspeksjon

På Notodden var det en regel uten unntak at når generaldirektøren kom på sitt faste besøk, en gang hvert halvår,  så ble det også lagt inn et møte med bedriftslegen for å få en oppdatering om sykefravær og andre helseforhold ved fabrikken. Hydro hadde også opprettet et eget forum med fagmøter for bedriftslegene. Disse møtene gikk på rundgangmellom fabrikkene.

Selv om det var flere ganger så mange ansatte på Herøya og dobbelt så mange på Rjukan, så var det ingen mangel på oppgaver for en bedriftslege ved Notodden salpeterfabrikker. I noen av fabrikkens anlegg var helseutfordringene åpenbare. På 1950- og 60-tallet var det rundt 900 Hydro-ansatte på Notodden.

Blod, lunger og urin

Undersøkelsen som doktor Schie foretok, kunne være nokså omfattende: Lungene ble undersøkt, og det ble tatt urin- og blodprøver. Han bar med seg betydelig kompetanse på lungesykdommer fra den tida da tuberkulosen var en utbredt folkesykdom. Han gjorde heller ikke arbeidsbyrden mindre ved at det også ble gitt tilbud om en årlig helsesjekk til de ansattes ektefelle.

Sturla Schie skal ha sagt at han var begeistret for at han fikk jobb som bedriftslege og dermed fikk en lang arbeidsdag ved fabrikken. Det var en stilling som faktisk kom i tillegg til jobben som stadslege på Notodden. I den rollen var han eksempelvis også lege for de ansatte ved byens lærerskole da den kom i gang igjen midt på -60-tallet.

Ved fabrikken fikk han etter hvert med seg en helsesekretær ved navn Petter Bjørnflaten. Han hadde opprinnelig vært en vanlig ansatt skiftarbeider i fabrikken, men var blitt rammet av en lungesykdom og var så etter lengre tids behandling blitt omskolert og kunne tre inn i jobben som helsesekretær, eller helsesøster, som var betegnelsen arbeiderne var vant med å bruke. Som bedriftslegens høyre hånd nøt visstnok også Bjørnflaten de ansattes fulle tillit.

Satt på prøve…

Jobben som stadslege kunne by på så mange slags utfordringer. Doktor Schie fortalte at det var vanlig at han ble tilkalt til politistasjonen når det var påkrevet å ta en blodprøve ved mistanke om promillekjøring. Legen hadde flere fritidssysler, deriblant også stor interesse for jakt og for hunder. I løpet av sitt lange liv skal ha ha hatt i overkant av 30 hunder.

En gang fikk han telefonbeskjed om at det var innbrakt en kar som var «temmelig vill». Schie tok nå likevel turen til politikammeret. Mannen som var innbrakt, visstnok en kar fra Seljord, roet seg ned da doktoren gjorde sin entré, og så spurte han: «Hev ikkje du eit par gode harehundar?» «Ja, det har jeg», sa Schie. «eg hev eit sers godt jaktterreng,» sa karen. «Nå er det for sent,» lød svaret fra stadslegen, og så tok han blodprøven.

«Alltid velkommen»

Schie hadde islandske gener. En gang var han for seint ute med å melde seg på til en legekongress på Island. Da sendte han et brev, signerte med sitt fulle navn, Sturla Bjarnhedhin Schie, og bad om å få delta likevel. I svaret han mottok sto å lese at «En mann med et slikt navn er alltid velkommen til Island».

Som jeger hadde han for øvrig en meget lang karriere. Han var 93 år da han skjøt sin siste rype. At hans tid som jeger tok slutt, var imidlertid ikke ensbetydende med at han også la bort geværet for godt. Interessen for fugler beholdt han. I hagen ble det satt opp flere fuglekasser, slik at han kunne sitte på verandaen og studere småfuglene. Han trivdes med det, men mislikte nokså sterkt at kråker og skjærer kom og forstyrret.

En dag tok han med seg rifle ut på verandaen og fyrte av noen skudd. Ikke lenge etter ringte telefonen. Det var den jevngamle nabokona som kunne melde at hun hadde en snekker på taket og nå hadde han kommet seg ned i alle hast!Fru Kierulf hadde forstått sammenhengen og ga klar beskjed om at skytingen måtte opphøre. Det gjorde den da også, heldigvis.

Et meget langt liv

Doktor Schies kone, Sole Schie, født Heyerdahl, var heller ingen hvem som helst. På høsten samme år som mannen hennes gikk bort, sto hun, 96 år gammel, for dåpen av en sivbåt som en lokal biolog og båtentusiast hadde laget og fikk sjøsatt på Heddalsvannet. Det hele var ment som en hyllest til Thor Heyerdahls ekspedisjoner og ble belønnet med et innslag på NRKs Norge Rundt.

Sturla Schie var lite opptatt av publisitet rundt sin egen person. Han var en meget kjent mann i byen, men det var ingen spesiell oppmerksomhet i pressen når han fylte år. Til sist var det NRK Telemark som ønsket å få til et radiointervju med ham. Det var omtrent ved de tider da han skulle passere 100.

Noe motvillig lot han seg etter hvert overtale, og resultatet ble ikke mindre enn fem radio-innslag, som ikke overraskende fikk betydelig oppmerksomhet. 100-åringen fikk flere hilsener og mer takk på annen måte enn hva han hadde kunnet forestille seg.

Det hører med til denne historien at Sturla Schie etter en kreftoperasjon da han var rundt de 70, ikke var stilt i utsikt særlig mange flere leveår. Så levde han altså likevel til 2003 og var nær 102 år da han døde. La det også være nevnt at nabokona, Edith Kierulf, ble 105.

Kilder: Artikkelen bygger på et kapittel i Norolf Henriksens bok HYDRANTEN, Lang dag i industrien, (2010).