«Den mannen skal jeg ha!»

At han skulle bli med på den første etappen i det store industrieventyret i Vestfjorddalen, kan med sikkerhet skrives på tilfeldighetenes konto. At han også kom til å innta hovedrollen i industrireisingen på Herøya mot slutten av 1920-tallet, var slett ikke gitt, så la oss begynne med begynnelsen!

Vi er i de første år på 1900-tallet. Med ballast fra datidens «Tekniker’n» i Porsgrunn – Skienfjordens mekaniske fagskole – jobber unge Gjestland høyt til fjells. Han er med og bygger Bergensbanen, som finner sitt spor over Hardangervidda. Etter et hustrig liv i tunnelene ved Finse kommer han seg etter hvert til Kristiania og begynner som elektriker hos Siemens. En dag påtar han seg et litt uvanlig oppdrag. Tormod Gjestland likte dårlig at en kollega kom tilbake fra en kunde og måtte medgi at han ikke hadde fått det til… Han hadde ikke klart å få en elektrisk kandelaber til å lyse. Den var innkjøpt i Paris og sto nå til ingen nytte i en av hovedstadens fasjonable villaer.

Huseieren het Eyde og skulle oppleve at det kom en ny elektriker på døra og tilbød seg å løse problemet. Og han klarte det! Det ble lys, i dobbelt forstand. Sam Eydes teft for å rekruttere de unge og begavede var mer enn godt kjent. Denne hendelsen er enda et slående eksempel: Tormod Gjestland fikk sporenstreks tilbud om jobb. Forståelig nok ville han vite hva i all verden han kunne gjøre for Eyde. Jobben venter deg på Vemork, lød svaret fra Hydros generaldirektør.

Unge Tormod takket ja, pakket kofferten, fant seg husrom på Våer og begynte en ny arbeidsdag i en høyst midlertidig 300 kilowatts kraftstasjon, som ble bygd for å skaffe strøm til byggingen av Vemork kraftstasjon. Vemork skulle i sin tur gi strøm til gjødselfabrikkene som ble oppført på Saaheim (Rjukan), fire kilometer lengre ned i dalen.

Nettopp den avstanden var en ny og bokstavelig talt høyspent utfordring. Store kraftmengder, tunge kabler, høye master. Det fantes ikke særlig mye erfaring å spille på – men mye sto på spill! Så kan en undre seg over hvordan det gikk til at ansvaret for kraftledning-prosjektet fra Vemork til Saaheim ble lagt på en ung elektrikers skuldre. Tormod Gjestland tok oppdraget. Mannskaper ble mobilisert, master ble reist, kabler ble strekt og strømmen satte fabrikken i drift. Vi var kommet til november 1911. Så var det bare å jobbe videre. Drøye tre år seinere skulle Rjukan II, neste byggetrinn, stå klart.

For Gjestland fulgte forfremmelser og tildeling av ny bolig, etter hvert med adresse Villaveien. Kone fant han i et nabohus, og med tiden ble han driftsbestyrer for kraftstasjonene i Vestfjorddalen. Med det inntok han posisjonen som nummer 2 på Rjukan.

Midtveis på 1920-tallet måtte Hydros ledelse gjøre dramatiske veivalg; skifte teknologi og ansette en ny generaldirektør. Nå var også Harald Bjerkes tid forbi. Etterfølgeren, Axel Aubert, kom til at omleggingen måtte skje snarest mulig og i stort omfang. Et være eller ikke være for selskapet, mente han. Herøya ble valgt for bygging av gigantiske industrianlegg. Det skulle gjøres på mindre enn halvannet år. Da trengtes fremfor alt en god plan, godt lederskap og en handekraftig, dyktig byggeleder. Blant søkerne til den jobben var også en elektriker-utdannet mann, bosatt på Rjukan; Tormod Gjestland. Han ble innstilt som nr 1. Da ble det bråk.

Andre søkere hadde mer formell utdanning å vise til og ville ikke akseptere at jobben kunne gå til en som «bare» hadde sin utdanning fra den mekaniske fagskolen i Porsgrunn. Gjestland trakk like godt sin søknad.  Da var det klart for neste akt, og her inntok Axel Aubert hovedrollen. Han ville ikke akseptere at Gjestland tok et steg til siden. Han hadde vær så god å stå ved sin søknad! Etter sigende skal Tormod Gjestland da ha stilt et vilkår: Om jeg tar jobben og gjør den på en ordentlig måte, skal jeg etterpå bli Hydros direktør på Herøya.

Andre uke i februar 1928 var det byggestart – med Gjestland som byggeleder. Seinere ga han uttrykk for et aldri så lite hjertesukk. Ved flytebrygga på Roligheten over til Herøya var det lange køer av arbeidssøkende: ”I køen så jeg også mange kjente ansikter – dugelige karer fra anleggstiden på Rjukan, men vi var pålagt å velge folk fra distriktet. Hadde jeg kunnet velge fritt, skulle jeg ha skaffet meg den beste arbeidsstokk som noen gang har vært på et anlegg.”

Arbeidsstyrken kom snart opp i 500 mann. 300.000 kubikkmeter masse ble flyttet før byggingen kunne starte. Fra første stund var det klart at en del praktiske problemer måtte finne midlertidige løsninger. Anleggskontor ble åpnet på gården Nordre Tangen med bokholderi i stua, lønningskontor i ildhuset, tegnesal på loftet, materiallager i låven osv… Det ble arbeidet uten stans – dag og natt. Anleggsarbeidet lå noen ganger foran planleggingen, ble det sagt.

I stedet for overføring av kraft ble det reist et varmekraftverk. Vannforsyning fra Norsjø var et langsiktig prosjekt. I stedet ble gravd ut en kanal fra et vann som kilometer fra fabrikken. Porsgrunn kommune kunne ikke på strak arm godkjenne traseen for en jernbane ut til Herøya. I stedet ble det på Menstad lagt til rette for omlasting av ammoniakktanker som kom med jernbanen fra Rjukan og Notodden, slik at de kunne sendes elveveien på lektere og tappes direkte fra lekterne på Herøya. Kort sagt; om løsningene var ukonvensjonelle, så fungerte de og gjorde det mulig å holde det stramme tidsskjemaet som var lagt.

Tidlig i mai 1929 var det klart for å sette gjødselfabrikken i drift. Den fungerte godt fra første stund.  I årrekke framover skulle Herøya, Notodden og Rjukan fungere som en helhetlig industriell enhet, bundet sammen med en sinnrik transportåre. Generaldirektør Axel Aubert var mer enn fornøyd. Han var stolt – og tok gjerne det meste av æren. Han blir husket for å ha uttalt: “Man må helst ha sett disse mektige nyanlegg, som koster noe over 80 millioner kroner, for å kunne forstå hva der er øvet for en dåd, kanskje den største vår norske industri noensinde har sett.”

Gjestland trådte inn i stillingen som fabrikkdirektør og kunne rette blikket framover: ”Jobben var ikke ferdig. Vi fortsatte med å åpne nye fabrikker – år etter år.” Og det skjedde med Gjestland ved roret, gjennom 25 år. Nye produkter ble utviklet og satt i produksjon. Det var på Herøya utvidelsen og fornyelsen av Hydro skjedde. Slik var det gjennom flere tiår. Underveis gjennomlevde en også et mørkt krigskapittel, med bygging av lettmetallfabrikker for den tyske luftfartsindustrien i nabolaget.

Da de ble bombet i juli 1943, ble også gjødselfabrikkene hardt rammet. Gjestlands første tanke da han kom opp fra tilfluktsrommet skal ha vært at «alt er ødelagt». Lettmetallprosjektets skjebne var beseglet, men et enormt arbeid ble lagt ned for å få gjødselproduksjonen på Herøya i gang igjen. Ett år etter bombingen var produksjonen om lag 90 prosent av full kapasitet. Det var nok en prestasjon som det sto stor respekt av.

Herøya ble det store konklomeratet i norsk prosessindustri; et bredt spekter av gjødsdelprodukter, så vinyl, så magnesium. Forskningen pekte framover mot enda flere produkter og etter hvert ei framtid innenfor petrokjemi. Det var på sett og vis en videreføringen av ingeniørkunstens gullalder, men på Herøya og i Porsgrunn tegnet det seg år for år en bilde i luft og vann, ja, til og med i grunnen: Naturen og samfunnet rundt var i ferd med å betale en altfor høt pris for fabrikkenes røyk, utslipp og avfallsprodukter. Oppryddingene lot vente på seg, men da de omsider kom, ble de kraftfulle.