Den uforglemmelige freden
Tekst: Trond Aasland / NIA
Skal ikke kirkeklokkene ringe?! Gleden over freden på Notodden og Rjukan sto ikke tilbake for noe sted.
Spenningen som ble utløst i mai-dagene 1945 var så intens at folk følte behov for å få kapitulasjonen bekreftet fra aller sikreste hold, ikke bare av «stemmen fra London» og lokalavisa.
«Et helt døgn måtte vi vente på klokkene, men da de endelig tok til å ringe, var det som om hele byen ble stemt til andakt». Teledølen, som Rjukan Arbeiderblad, hadde vært forbudt å utgi gjennom flere av krigsårene. Etter et lengre avbrekk var de nå endelig tilbake! De var med og bar bud om at folket hadde kastet et åk av sine skuldre, kunne rette seg opp og se framover.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
«Begeistret for freden»
12. mai, i «fredsutgaven» kunne Teledølen fortelle om en rekke begivenheter fra de siste dager. «Vi har fått inntrykk av at folk her på Notodden er veldig begeistret for freden, det er jo soleklart, men de klarer å følge Heimefrontens paroler om orden, ro og disiplin», het det i en signert artikkel.
Flaggene kom fram, bortgjemte radioer likeså. I pur og demonstrativ glede ble blendingsgardiner brent på torvet. I rekken av glad-meldinger som ble løftet fram i de første berusende fredsdagene var også flere av nasjonal karakter. Teledølen kunne melde at Norge skulle få 80 millioner kilo matvarer som allerede lå lagret og klart i Sverige. Regjeringen i Argentina hadde fattet et høytidelig vedtak om å skjenke oss 40 millioner kilo hvete. Ikke nok med det: Fra Danmark skulle Norges befolkning snart motta «en fredsforsendelse med smør».
Kongens hjemkomst var ennå bare et fromt ønske, men en hilsen til kongen preget mang en avisside i dagene etter kapitulasjonen.
Kampvotering i 17. mai-komiteen
Mer nært forestående var 17. mai-feiringen. Den var viktig, kanskje viktigere enn noen gang. En av de viktige oppgavene som pekte seg ut, var å organisere en stor og verdig feiring. På Notodden ble det oppnevnt en 17. mai-komité med deltakelse fra alle viktige sektorer i lokalsamfunnet – 25 kvinner og menn. Og så ble det kampvotering om hvem som skulle lede komiteen. Det ble den høyt respekterte Johan Magnussen som kunne tre inn i rollen som komiteens formann. Han fikk 13 stemmer, høyesterettsadvokat Sam Amundsen fikk 12. Underkomiteer skulle legge til rette for både barnetog, voksentog og folkefest om kvelden.
Frykt og usikkerhet
Årene hadde vært vonde og dramatiske på Notodden, men krigens drama kom enda sterkere til uttrykk på Rjukan. Her gjorde 400 heimefrontsoldater i dagene før kapitulasjonen seg klare til å overta utvalgte steder i og rundt byen. Det var ledd i en stor plan for å avverge mulige ødeleggelser før en ventet kapitulasjon. Mye sto på spill. Dammene ved Møsvatn og Skarfoss måtte for enhver pris sikres. De punktene ble inntatt allerede 7. mai. Men det var usikkerhet på alle kanter. Hundretalls tyske soldater fryktet at med freden ventet ikke ro og orden, men hevnaksjoner. Slik ble det ikke.
Heimefronten hadde opprettet sin kommandoplass i Gransherad, ledet av distriktssjef Jens Anton Poulsson, med Einar Skinnarland som nestkommanderende. På Rjukan forlot den tyske Ortskommandant, Jöncke, stedet sammen med noen andre offiserer på kvelden 8. mai. Den som måtte overta og føre forhandlinger var Oberleutnant Kurt Mänz.
Med hvite bind på armen
Forhandlingene var ikke av det enkle slaget, siden Mänz’ ordre gikk ut på at de ikke skulle overgi sine styrker på stedet, i alle fall ikke til Heimefronten. Så løste alt seg likevel gjennom forhandlinger og uten alvorlige hendelser. Meldingen kom ved midnatt mellom 8. og 9. mai: Klokka 06.00 neste morgen skulle Milorg overta Hydros fabrikker og anlegg, Rådhuset, Kringkastingen, Politistasjonen og en del andre viktige steder i byen. I nattens løp ble det sydd hvite armbind i mangt et hjem, i håp om at Heimefrontens soldater skulle fremstå mest mulig uniformert. Våpenlager lå i kjelleren på Rjukan kirke
Freden bryter løs
Da kapitulasjonen var et faktum og freden og feiringen kunne bryte løs, fikk man også et tydeligere bilde av hva krigen hadde kostet. På Notodden var jernbanestasjonen tettpakket av folk som møtte opp for å ta imot de første fangene fra Grini. Det var ingen som klaget over at toget var en time forsinket. Hydro ga sine dagarbeidere fri – med lønn – som å delta i feiringen. De som måtte jobbe ble gitt 100 prosent tillegg. Man skulle kaste av seg fem år med okkupasjon, bombing, drepte – både sivile og tvangsarbeidere, senking av ferja Hydro på Tinnsjøen… Det var mange som bar på stor sorg og vonde minner.
14. mai hadde alle de tyske soldatene forlatt Rjukan. Tre dager seinere gikk frigitte russiske krigsfanger og tvangsarbeidere i byens 17. mai-tog. De kunne slå følge med tungtvannssabotører, lotter, heimefrontsoldater og mange andre.
I aksjonene mot tungtvannet på Vemork hadde flere unge Rjukan-gutter spilt sentrale roller. De kom til å få en særlig fremhevet status, dels på tross av at de både forsøkte å dempe betydningen av sin innsats. De hadde ikke gjort mer enn sin plikt – og hadde både våpen og hele Hardangervidda til å beskytte seg… De fikk likevel en livslang spesiell posisjon.
Den lange veien tilbake
Samfunnet skulle tilbake til et mer normalt spor. Veien dit var lang. Først måtte en gjøre seg ferdig med fredsfeiringen. På Rjukan ble den toppet med besøk av 200 amerikanske soldater. Hydros hjemvendte generaldirektør dukket opp i britisk uniform etter to år i tysk fangenskap. Et av fredens vanskelige kapitler handlet om å avklare hvem som hadde stått på feil side eller trådt feil. Jenter som ble anklaget for å ha gjort det «trivelig for okkupantene» opplevde å bli tvangsklippet. Andre tok til motmæle og ville ha seg frabedt slike ærekrenkelser.
Når kommer kongen?
Kronprins Olav kom hjem allerede den 13. mai. Folk hørte om kronprinsen i radioen. Det var store oppslag i avisene. Men kongens hjemkomst? Feiringen kunne ikke avsluttes før også kongen, han som tydeligere enn noen hadde sagt NEI til okkupantene i aprildagene 1940, var tilbake på norsk jord.
7. juni 1945 skulle bli en merkedag som mange ville ta del i. Både til Rjukan og Notodden gikk det invitasjoner til utvalgte grupper og personer om å ta del i parader og feiring i hovedstaden. Det var både en begivenhet, en ære og en æressak.
Lenger fram handlet det om å få brakt dagliglivet i mer normalt gjenge, ikke minst å komme tilbake til et bedre, mer rikholdig kosthold. I så måte var forholdene på Rjukan og Notodden ikke svært ulike de fleste andre bysamfunn i Norge. Fordelen var likevel at begge steder var dominert av store industribedrifter som kunne bidra til å fremme levelige kår – ikke bare med et arbeid å gå til, men også med å skape bedre boforhold og på andre måter gjøre livet mer levelig.
