Den yngste av dem alle – 23-åringen som ledet aksjonen mot Vemork
Tekst: Trond Aasland / NIA
Rjukan, en julidag i 1990 – 47 år etter at sabotasjeaksjonen mot Vemork. Nå møtes Linge-karene som gjennomførte aksjonen på nytt, der det skjedde. Det skulle altså gå nærmere et halvt århundre før de kom sammen og kunne gjenoppleve noe av det de var med på.
Kvelden før, på hotellet. De fleste av karene er på plass. Vi var også en håndfull pressefolk som var invitert, nærmest for å slå av en prat i all gemyttlighet. Plutselig er det en stemme som bryter igjennom alt summende snakk ved bordene: «Nå kommer sjefen!» Noen av dem nærmet seg de 80. De ventet en 70-åring fra Ålesund, Joachim Rønneberg.
Jeg kan aldri glemme det øyeblikket. Noe skjedde med de gamle karene, nærmest fra det ene øyeblikket til det neste. En stillhet, et alvor, en forventning. Så var han der med ett – et smilende fjes toget inn. En hjertelig gjensynsglede bølget gjennom lokalet. Det var absolutt uforglemmelig.
Selvfølgelig var det der og da jeg skulle ha tatt fram fotoapparatet og foreviget det som skjedde. I ettertid kan en tenke slik. Men akkurat da var det på ingen måte i tankene. Øyeblikket inviterte bare til å ta til seg det som skjedde – og legge det på minnet. Bildene fikk komme neste dag, da sabotørene sammen skulle gå den siste etappen, drøye ti kilometer fram mot Vemork. Det gjorde de også. Jo, det var sjefen som hadde gjort sin entré, og respekten for mannen fra Ålesund satt i dem – han som ikke en gang hadde avtjent en militær førstegangstjeneste, men ledet aksjonen mot tungtvannsanlegget.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Okkupasjonen av Norge i april 1940 ble vond på flere måter for Joachim Rønneberg. Hadde han skuslet bort sine muligheter til å være med i en aktiv motstandskamp? Tidlig i 1941 bestemte han seg seg for å ta seg over til England og ta del i frihetskampen derfra. Et brev ble skrevet til mor og far, så de i alle fall skulle forstå hva han hadde fore. Slik kunne de alle unngå et sorgtungt farvel. Han var én blant ganske mange som kom seg sjøveien over Nordsjøen.
Mangelfull militær bakgrunn til tross, han ble fanget opp av Kompani Linge. Attestene, også de som er blitt kjent i nyere tid, underbygde at han var en type som egnet seg for de mest krevende oppdrag. Han fikk grundig trening og ble instruktør for rekrutter og drev opplæring av nye mannskaper i sabotasje og sprengingsteknikk. Og så – fra høsten 1942 – ble han trukket inn i planleggingen av aksjoner mot hydrogenfabrikken på Vemork ved Rjukan.
Midt i februar 1943 hoppet han og resten av gruppen Gunnerside ut over Hardangervidda i fallskjerm. Dette var andre forsøk. De var da innstilt på å hoppe uansett vær og regnet med at de skulle klare å finne de fire som ventet dem. Det klarte de, og sammen foretok de to gruppene fremrykningen mot Vemork. Rønneberg ledet an i sprengningspartiet. I ettertid fremstår det som høyst uvanlig at planene som var utarbeidet ble endret i løpet av de siste dagene. De la bort tanken på å forsere brua over juvet og valgte i stedet å krysse Måna noe nærmere Rjukan og så følge jernbanesporet tilbake til Vemork.
Teknisk sett var sprengningen vellykket. Den skulle også få en viktig symboleffekt. Etter aksjonen dro Rønneberg og deler av gruppa på ski tvers over Sør-Norge til Sverige. Det lyder enkelt, men var selvfølgelig – for å bruke Rønnebergs egne ord – «en uvanlig vinterferie» som også krevde høy grad av profesjonalitet. Rønneberg var på ingen måte overbevist om at retrettplanen noen gang ville bli aktuell, men den var lagt, helt ned i de små detaljene.
Joachim Rønnebergs realistiske rute gikk ut på å gå mest mulig i høyfjellet, unngå bebygde områder, om mulig unngå enhver kontakt med folk. De store dalførene skulle krysses etter mørkets frembrudd, ikke i dagslys. Brøt de seg inn i hytter, noe de gjorde 18 ganger, skulle de så langt det var mulig unngå å etterlate spor. Alle var blitt trent i bruk av kart og kompass, for å kunne gå alene, om dét skulle bli påkrevet. Møtte de folk, skulle de oppføre seg som tyske soldater… Også den bløffen skulle vise seg å fungere.
Det var uaktuelt å krysse Mjøsa. Ruta ble lagt slik at Gudbrandsdalslågen ble krysset nord for Skeikampen. Flere av de store elvene skulle vise seg vanskelig å krysse. De fant alltid en utvei, men det kostet tid og slit. Litt av tidstapet kan visstnok også tilskrives jærbuen Casper Idland, som riktignok hevdet at han var glad i å gå på ski, men Jæren er ikke akkurat synonymt med godt skiføre… Da han bad de andre gå foran, så skulle han komme etter, var Rønneberg krystallklar: Vi er én gruppe, og da går vi samlet – hele veien! Slik måtte det bli.
Siden dagene ble flere enn planlagt, ble det etter hvert også nødvendig å jakte på mat. Det holdt, men bare så vidt, og da de omsider hadde kommet seg over på svensk territorium, var beholdningen tom. Det sto ingen velkomstkomité og ventet dem på svensk side heller. Fem nordmenn, kledd i helhvitt ski-antrekk, måtte fabrikere tilforlatelige dekkhistorier for å fremstå som politiske flyktninger. Også det gikk bra. Til de mer behagelige opplevelsene hørte at alle fem ble gjenstand for avlusing, fra topp til tå, grundig utført av svenske sykepleiere.
I Stockholm kunne de ei kort tid puste inn atmosfæren av et tilsynelatende normalt fungerende samfunn. For å få den nødvendige assistanse fra britisk side, sa Rønneberg enkelt og greit: Vi kommer fra Vemork! Vemork var nå godt kjent. Aksjonen hadde vært omtalt nokså bredt, men på et usikkert grunnlag.
I «Dagens Nyheter» sto å lese 22. mars: «Rjukanattentatet riktade sig främst mot anläggningarna för framställning av s.k. tungt vatten, vilka enligt vissa uppgifter totalt demolerades. Det tunga vattnet har ofta nämnts i diskussionen om nya revolutioerande sprängämnen. Enligt norska uppgifter är det mycket sannolikt att gärningsmännen undkommit til England».
Nyheten om aksjonen gikk over hele den frie verden uten at betydningen kunne avsløres i sin fulle bredde. Men for Rønneberg og hans gruppe begynte det å tegne seg et klarere bilde av hvorfor det var så høy grad av hemmelighold rundt aksjonen de var satt til å utføre.
Fra Sverige kom de seg luftveien tilbake til Storbritannia. Etter noen måneder i Storbritannia ble Rønneberg gitt nye oppgaver i Norge, nå som leder for operasjon Fieldfare. Planleggingen startet i oktober 1943, og målet var å bryte jernbaneforbindelsen gjennom Romsdal til Åndalsnes. Sammen med Birger Strømsheim og Olav Aarsæther skulle han rette angrep mot Raumabanen. Gruppa ble sluppet i mars 1944 og tilbrakte nesten ett år i fjellet før de sprengte Stuguflåten bro i begynnelsen av januar 1945. Resultatet ble tre ukers stopp på Raumabanen.
Joachim Rønneberg (1920-2018) oppholdt seg en tid i London etter at krigen var slutt. Han ga blant annet intervjuer til BBC om aksjonene han hadde ledet. I 1948 ble han ansatt i NRK. Han var en markant radiojournalist ved distriktskontoret i Møre og Romsdal og var redaksjonssjef i årene 1977–1988.
Rønneberg var særlig opptatt av at erfaringene fra andre verdenskrig også måtte formidles til nye generasjoner og holdt et stort antall foredrag i inn- og utland med utgangspunkt i sine krigsopplevelser. Han var også opptatt av Vemork, hadde mange besøk her og ivret for at det måtte gjenskapes en arena som viste at aksjonen mot tungtvannsanlegget fant sted under hydrogenfabrikken, ikke inne i det gamle kraftverket (dagens museum) som står igjen etter at hydrogenfabrikken ble fjernet i 1977.
Det er denne ambisjonen som realiseres med et eget museumsbygg etter at tungtvannskjelleren i 2017 ble gjenfunnet nærmest intakt.
Da Rønneberg i 2018 gikk bort i en alder av 98 år, var han den aller siste gjenlevende blant sabotørene. Han var blitt hedret med en statue i Ålesund og var innehaver av en rekke utmerkelser, så som Krigskorset med sverd, St. Olavs-medaljen med ekegren, Deltagermedaljen, den britiske Distinguished Service Order, den franske Æreslegionen og den amerikanske Medal of Freedom med palme.
Litteratur: Tungtvannssabotøren Joachim H. Rønneberg, (Gunnar Myklebust, Aschehoug 2012).
