I dag kan det være vanskelig å se for seg at for 100 år siden var Herøya ved Porsgrunn et landlig sted med noen få bondegårder, men det er mer enn 100 år siden Hydro rettet sin interesse mot området. Arealer ble kjøpt opp under første verdenskrig. Tørt høy fra Herøya ble sendt som vinterfôr til hester og kyr i fabrikkfjøset på Rjukan.
Et tiår seinere – midt på 1920-tallet – sto gjødselselskapet, det vi i dag kjenner som Yara, med ryggen mot veggen. Selskapets Birkeland-Eyde-prosess var moden for utskifting. Alternativet var den tyske og langt mindre energikrevende Haber-Bosch-prosessen for fremstilling av ammoniakk.
Da omleggingen kom, ble den grundig. Løsningen ble å fornye fabrikkanleggene på Notodden og Rjukan og å bygge store, nye fabrikker på Herøya. Og den samlede produksjonen av nitrogen skulle økes betydelig!
Det meste av ferdig-produksjonen skulle skje på Herøya, men Rjukan, Notodden og Herøya skulle bindes sammen til en stor, helhetlig industri. Hadde mer av den opprinnelige bygningsmassen vært bevart på Herøya, så ville argumentene ha vært sterke for at også den delen av gjødselselskapet kunne innlemmes i verdensarven.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Den 7. februar 1928 var det folkemøte i Porsgrunn. Generaldirektør Axel Aubert gjorde rede for planene: Investeringene kunne i første omgang bli i området 70-80 millioner kroner (mer enn 2,5 milliarder kroner i dag). Arbeidsstyrken skulle på kort tid komme opp i 500 mann, fortalte han. Etterpå skulle omtrent like mange få fast jobb. Men først skulle det arbeides uten stans – tre skift fra klokka 06 om morgenen. Her skulle bygges kaier, lager, dampsentral, varmekraftverk, kalksalpeterfabrikk osv.
”Forresten, sa Aubert, da han skulle avslutte foredraget: Arbeidene begynner i morgen!”
Mye hadde skjedd før en var kommet så langt. Til de nye fabrikkanleggene hadde Hydros ledelse stilt tre ufravikelige krav:
- Utskipningshavn
- god tilgang til ferskvann
- mulighet for rimelig transport av ammoniakk fra Rjukan og Notodden.
Det var – ikke overraskende – flere kommuner som meldte sin interesse. Det gjaldt blant annet Drammen, Kragerø og Larvik, i tillegg til Eidanger og Porsgrunn.
Hydro var i en posisjon som ga mulighet til å stille krav. Til sist ble det forhandlinger med Eidanger og Porsgrunn. Ett av kravene som ble stilt var bygging av en jernbane ut til Herøya. Det skulle vise seg å bli umulig, men valget falt likevel på Herøya i daværende Eidanger kommune.
For i det hele tatt å kunne starte utbyggingen på Herøya måtte 300.000 kubikkmeter masse flyttes. Aller først måtte snø og skog ryddes. Så kunne det egentlige arbeidet begynne.
Anleggskontoret ble lagt til gården Nordre Tangen – med bokholderi i stua, lønningskontor i ildhuset, tegnesal på loftet og materiallager i låven. Køen av jobbsøkere var lang de første dagene. Jobbsøkere gikk inn gjennom hoveddøra, men tok seg enklest ut igjen gjennom et vindu…
Det falt inn i et mønster. Av ren tidsnød måtte mange løsninger improviseres eller bil nokså midlertidige. På det meste sysselsatte omleggingen og nybyggingen av industrien i Telemark rundt 6000 anleggsarbeidere. På Herøya var tempoet så høyt at det ble hevdet at noen ganger lå anleggsarbeidet foran planleggingen. Mot slutten av anleggsperioden var det 1500 i arbeid på Herøya.
I stedet for å anlegge jernbane fra Porsgrunn ut til Herøya ble det valgt å satse på lektertransport fra Menstad. Ammoniakkvognene skulle tappes direkte fra lekteren ved kai på Herøya. Jernbanen ut til Herøya kom, underlig nok, nesten 25 år seinere – i 1952.
Planen var å bygge vanntunnel fra Norsjø til Herøya. Akkurat som med jernbaneplanene var også dette et fornuftig prosjekt, men av hensyn til den korte gjennomføringstida ble det foreløpig lagt til side. Den kortsiktige løsningen ble å samarbeide med Porsgrunn kommune: En midlertidig vannledning ble lagt fra Mjøvann i Oklungen-vassdraget. Den dekket Hydros behov og ga mulighet til å forbedre Porsgrunns vannforsyning.
Strømforsyningen var også en utfordring. Den ble ordnet ved å bygge et varmekraftverk. Fabrikkene på Rjukan og Notodden hadde fått kalk fra fjell ved Langesundsfjorden. Til Herøya kunne forsyningen ordnes enda mer lokalt – fra gruver ved Kjørholt. Der var det 60 ansatte da driften startet. For å transportere kalk fram til fabrikkene ble det bygd taubane.
Da de nye fabrikkene kunne settes i drift i mai 1929, var Hydros nitrogen-kapasitet økt fra 34.000 til 83.000 tonn per år. Generaldirektør Axel Aubert var mer enn godt fornøyd med resultatet: «Man må helst ha sett disse mektige nyanlegg, som koster noe over 80 millioner kroner, for å kunne forstå hva der er øvet for en dåd, kanskje den største vår norske industri noensinde har set,» uttalte han etter at den første fabrikken var tatt i bruk.
Prosjektlederen, Tormod Gjestland, gikk over i rollen som fabrikkdirektør og kunne nøkternt konstatere at utviklingen på Herøya skulle fortsette. Nye prosjekter og nye produkter fulgte på løpende bånd i de følgende år.
Krakket på børsen i New York kom kort tid etter at de nye fabrikkene i Telemark var satt i drift, og prisen på kalksalpeter ble halvert fra 1929 til 1933. Hydro klarte seg likevel noenlunde bra fordi mye av inntektene kom i tyske mark. Vekslingsforholdet mellom tyske mark og norske kroner falt heldig ut for Hydro. Selskapet opplevde likevel at det gikk inn i «de harde -30-årene» med ryggen mot veggen. Innsparingstiltak kom på løpende bånd, og ett av virkemidlene var å overføre arbeidskraft fra Rjukan og Notodden til Herøya. Arbeiderne og fagforeningene opplevde at en var på vei inn i ei tid som var preget av «splitt og hersk» og økende motsetninger. Det kjente Menstad-slaget på forsommeren -31 kom ikke som lyn fra klar himmel.
