En god håndfull fint folk som har besøkt oss
Tekst: Trond Aasland / NIA
Konger og dronninger, statsministere, bankfolk, statsråder, en kunstmaler og bohem – og til og med en generalsekretær i FN. Her møter du et knippe av folk som har avlagt besøk innenfor vårt verdensarvområde. Vi kunne ha valgt noen helt andre, men denne gangen falt valget på dem du møter her.
Knut Wallenberg, han var bankdirektør akkurat i de dager da pengene måtte sitte litt løst for å sette store industriprosjekter i Norge i bevegelse. Så kunne han etter noen år ganske trygt overlate kommandoen til sin halvbror Marcus. Knut Agathon Wallenberg (1853-1938) går inn i historien som både bankmann og politiker. Fra 1907 var han innvalgt i den svenske riksdagen. I 1914 ble han landets utenriksminister. Det var ikke smågutter fra vårt broderfolk som skapte formelle og økonomiske rammer for en gjødselindustri i Norge.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Hans særlige interesse for Norge kan ha hatt flere årsaker. Vi var da tross alt i union fram til høsten 1905! Hans private union, ekteskapet med norskfødte Alice Nickelsen (1858-1956) kan heller ikke ha vært uten betydning.
Knut har for øvrig blitt kalt karikaturen av en kapitalist, da han i høy hatt og skjegg nærmest liknet gubben fra selskapsspillet Monopol. Han hadde ofte og gjerne på seg serafimerordern i selskap med kongelige. Knut Wallenberg husket – og vil bli husket for – sin ukeslange reise i Norge vinteren 1904. Det aller viktigste var forhandlingene med Tinfos Papirfabrik om leie av strøm til en prøvefabrikk på Notodden. Han beklaget seg siden både over reisemåten og innkvarteringen, ettersom han sov ikke mer enn «6,5 timme i en ordentlig säng på hele veckan».
En opphøyet konge på biltur
Tre år seinere var mangt og meget endret til det bedre. Da kong Chulalongkorn av Siam gjorde sin entré, kunne kongen med sitt følge innkvarteres i Hydros gjestehus – Admini – på Notodden, og det som var tenkt å være en halv dags besøk, ble gjort om til tre hele dager, med innlagt besøk til Rjukan. Verten, Sam Eyde, ble vurdert å være en gentleman til fingerspissene. Trolig bidro den røde Mercedesen og to biler til av samme merke, til å gi besøket en ekstra glans.
Kongens besøk i Telemark går ikke ut på dato, ikke i Brevik, ikke på Notodden, ikke i Tinn. Da Thailands ambassadør besøkte Notodden på forsommeren 2019, falt en interessant kommentar: Bildet av Thailands konge i Eydes Mercedes utenfor Hydros admini, som vises på den nye 100 baht-seddelen, har en ikonisk status i Thailand, fordi det uttrykker hvordan landet bygde relasjoner med omverdenen, fikk åpnet for handel – ja, til og med ble en gjødselkunde.
Og mer skjedde i de dager
Eydes bil sto på ingen måte stille i disse dagene i 1907. Han var så vidt kommet tilbake til Kristiania før en person, tilsynelatende fra en annen kant av den sosiale rangstigen ble bedt med på biltur. Vi snakker om en Kristiania-bohem – og meget mer enn det. Christian Krohg (1852–1925) – en sentral skikkelse i norsk kunst- og kulturliv i nær 50 år – og en forkjemper for sosiale reformer. Bakgrunnen skal nevnes: sønn av jurist og kongelig fullmektig Georg A. Krohg, sønnesønn av statsråd Chr. Krohg (1777-1828). Selv ble han både jurist, maler, forfatter og journalist.
Den 7. august 1907 sto en høyst uvanlig artikkel å lese i Verdens Gang. Under overskriften «Hestekraft» skjulte det seg et intervju signert Christian Krohg, eller skal vi si Krohgs forsøk på å lage et intervju med Sam Eyde. Det er sjelden at kjennetegn ved en personlighet belyses så treffende med så få ord. Ifølge Krohg skulle det, strengt tatt, ikke blitt noe i det hele tatt – for på Hydros kontor var beskjeden at Eyde var opptatt. «Han var næsten altid på fart i automobil til og fra Notodden eller på reiser i udlandet». Men utenfor porten stod en herlig Mercedes…. – og oppe i den satt «en maskeret herre». Krohg sluttet seg til at «det var rette vedkommende».
Så samtaler de litt om bilen, og Krohg får vite at Eyde plages med at «der er nu kun i ugens tre første dage at kjørsel er tillat, og dette virker hemmende, ja, også for andre, som har bruk for sin tid». Ikke så overraskende da at Eyde heller ikke har tid til å gi et intervju. Ikke nå, «nei, heller ikke en anden gang, for jeg kommer aldri til at få tid til det». Krohg var ganske sikkert ikke den første som fikk høre at Eydes tid var kostbar, svært kostbar. På underfundig vis klarte Krohg likevel å avdekke enda en viktig side ved Eyde, for han ville ikke gi seg:
«Vent litt, jeg har gjort en opfindelse, sagde jeg. – Hvad er det for noget? Han slap håndtaget og nu lot det til han havde tid nok. – Det er et såkalt hurtig-inteview. Han så på uret og sagde: Jeg kan give Dem tre minutter….»
Slik fikk Krohg lurt inn noen spørsmål – men Eyde passet tiden godt og fikk vist at han hadde et raskt og kreativt omløp i hodet: «De tre minutter er gått. Deres opfindelse er ennu ikke fullkommen. De får neppe patent på den. Men sett Dem opp her, så kan De spørge, mens vi farer av sted. Dét bliver også et slags hurtiginterview – men det er min opfindelse!»
Slik gikk det til at Chr. Krohg og Sam Eyde reiste sammen på biltur til Notodden. Krohgs avslutning står heller ikke på noen måte tilbake: Siden Eyde hadde mer å bestille på Notodden, skulle Krohg returneres først til Kristiania, så skulle sjåføren «senere svippe op igjen og hente herr Eyde».
Og Krohg avrunder det hele med følgende verdige punktum: «Det var visstnok ikke i musikktiden da vi nærmest oss byen, men jeg sagde allikevel til sjåføren, der var fra Tyskland, på mitt eleganteste tysk: «Bitte fahren Sie doch den Karl Johan herunter!»
Flere bilturer med Eyde
Så forløper ganske presis ett kalenderår, og vi finner igjen en konge i bilens baksete. Kong Haakon VII var ikke alene, og det er hans venn og medpassasjer, den evnerike admiral Jacob Børresen vi nå skal ta for oss, en mann for spenning, som han selv sa det. Børresen gjennomførte militær høyskole, og han studerte ved den teknisk høyskolen i Charlottenburg, samme sted som Sam Eyde!
Fra 1899 var han knyttet til marinekommandoens generalstab og var sjef der i det stormfulle året 1905. Uenighet med viseadmiral Christian Sparre om hvordan marinens fartøyer burde anvendes i tilfelle krig med Sverige, ble opphav til den bitre admiralstriden. En strid som ble avgjort fem år seinere – i Stortinget. Sparre fikk avskjed, og Børresen fikk så mye kritikk at han også fant å måtte søke avskjed.
Kongen hadde kanskje en særlig fortrolighet for Børresen, ikke bare på grunn av 1905, men også deres felles maritime bakgrunn. Som venn av Sam Eyde hadde Børresen allerede i 1904 engasjert seg i industrireisingen i Norge. Etter sin avskjed fra marinen gikk han inn i dette på heltid. Han var med og grunnla Hydro, og satt i ledelsen for flere andre selskaper. Hans industriengasjementet fikk en heller trist slutt i 1920, i den såkalte «nikkelaffæren». Den samme konflikten ble også et hardt slag for Sam Eyde.
Hest, kirke og jernverk
Fra Eydes bil skal vi svinge tilbake til gammeldagse hestekrefter. Et par års tid fram mot 1915 gikk en eldre hest på beite på Tunga gård utenfor Notodden. Den tilhørte Christian Wilhelm Engel Bredal Olssøn (1844–1915), en norsk artillerioffiser og politiker (H). Han skal ifølge biografen Paul Thyness ha vært en «fremragende militær». Viden kjent i sin samtid, lite kjent i dag. Han var Norges forsvarsminister i tre ulike regjeringer fra 1893 til 1907 – og var blant mye annet mannen bak en delvis mobilisering under forhandlingene i Karlstad da unionen med svenskene brøt sammen i 1905.
Av utdanning var Olssøn mer enn militær. Han var også metallurg. Det er summen av alt dette som fører oss til hesten som gikk på beite på Tunga gård – og Olssøn til Notodden, for Olssøn var styremedlem i Tinfos jernverk AS. Vi må nesten kunne si at han var håndplukket av Ole H. Holta, og relasjonen må ha vært såpass nær at Olssøns gamle hest fikk gå fredelig og beite på Tunga. Mannen bak disse opplysningene heter for øvrig Ole Holta, sønnesønn av den tidligere nevnte. Et dokumentert besøk er fra Heddal stavkyrkje, der Olssøn fikk en omvisning våren 1912. Var det da han hadde med hesten?
Til og med en republikaner!
Siden året 1905 allerede er nevnt flere ganger, er det på sin plass å ta med en person som valgte å ta et steg tilbake nettopp det året, men seinere hadde en raskt stigende politisk karriere; Gunnar Knudsen. I 1905 trådte han ut av regjeringen, i all hovedsak fordi han faktisk var republikaner. Når valget var avklart i favør av monarkiet, ble det igjen mulig for Knudsen både å bli statsråd og statsminister. I den egenskap måtte han gjentatte ganger til øvre Telemark for å kaste ekstra glans over tidens store begivenheter.
Knudsen ønsket ikke at denne delen av fylket skulle utvikle seg på bekostning av de nedre deler av fylket. Da muligheten bød seg, grep han da også sjansen og kjøpte fosserettighetene ved Grønvollfoss og Årlifoss. I august 1909 hadde han vært med på åpningen av Tinnos- og Rjukanbanen og kjørt med toget oppover langs Tinnåa. Mindre overbevist om potensialet i den østre delen av Skiensvassdraget ble han neppe da kraftverket Tinfos II fra 1913 kunne levere strøm til Tinfos jernverk.
En tenketank?
Trygve Lie ble aldri statsminister i Norge. Derimot ble han FNs første generalsekretær i 1946 og industriminister i Norge tidlig på 1960-tallet. Etter hjemkomsten ble Lie sett på som en stor ressurs. Hydro var blant dem som så muligheter i Lie. Hydro trengte en god sparringpartner for å utvikle selskapet videre på 1960-tallet. Med sin internasjonale bakgrunn og store kontaktnett var Trygve Lie nettopp en slik person.
Det falt naturlig å invitere industriministeren til selskapsts «tenketank», en posisjon Admini på Notodden hadde på den tid. En av Hydros store utfordringer dengang var å finne en vei inn i aluminium, både produksjon og videreforedling. En samarbeidspartner ble funnet i USA og et metallverk kunne åpne på Karmøy mot slutten av tiåret. Så skulle det vise seg at samarbeidet langt fra var av det vellykkede slaget. Uten at det kan sies å være en sammenheng, ble det etter hvert en mer utbredt oppfatning at Tryge Lie var kommet godt over middagshøyden.
Han vil i større grad bli husket for sin innsats i den norske London-regjeringen og for evnen til å balansere mellom stormaktene i ei urolig tid. Blant de politiske suksesser under Lies tid i FN kan regnes først og fremst Menneskerettighetserklæringen.
Farah Diba og en skiftekonduktør
Alle ville visst ha «en bit av henne». Året var 1961. Utenfor Admini på Rjukan møtte folket opp og ropte taktfast på henne. Så kom hun ut, fikk vist seg fram og tok imot folkets hyllest. På Tinnoset etterlot hun seg minner og spor av et annet og mer sofistikert slag. Stiletthælene skal ha vært så tynne at de satte varige merker i den nylagte asfalten. Varige minner ble det visst også på Hjuksebø stasjon.
Der var det ingen sperringer da kongevogna kjørte inn på stasjonen, så folk stimlet sammen for å få et glimt av Farah Pahlavi, bedre kjent som dronning og keiserinne Farah Diba, kort sagt; kona til Mohammad Reza Pahlavi, den siste sjahen av Iran. «Et lite glimt» tenkte kanskje også skiftekonduktøren som sto i skinnegangen da dronningen viste seg i døra for å ta imot bygdefolkets hyllest. Men bøyde han seg ikke lengre ned og tittet lengre opp enn det vanlig anstendighet skulle tilsi? Han ville nok aldri vedkjenne seg dét, men kollegene på jernbanen, som bivånet det hele fra den andre siden av perrongen, lot aldri tvilen komme «tiltalte» til gode. Han fikk høre det, både da og siden. Man skuer ikke ustraffet en dronning opp i skjørtene!
