En livsnerve over fjellet
Tekst: Trond Aasland / NIA
En telefonforbindelse til Rjukan var like innlysende for Sam Eyde som at tid er penger. Spart tid er sparte penger. Men det kostet da noe både å bygge og drifte en telefonlinje…
En dag i 1908 sa Petter Andersen farvel til sin arbeidsplass ved Åbjøra kraftverk i Aurdal i Valdres og satte kurs mot Telemark. I Busnesgrend ved Tinnsjøen ventet helt andre oppgaver. Oppdraget var å anlegge telegraf mellom Tinnoset og Mæl, så Hydros industrianlegg på Notodden og Rjukan kunne få telefonforbindelse – ja, enda mer enn det!
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Ikke lenge etter reiste også Andersens kone og en større barneflokk samme veien. En forklaring for dette peker seg ut. Sam Eydes andre kone, Elida Simonsen, var fra Aurdal i Valdres. Hun og fru Andersen skal ha vært bekjente. Det kan rett og slett være tale om et tips om en mulig jobb i Telemark.
I så måte er det mildt sagt også interessant å registrere hvem som må ha vært kilden bak dette tipset. Det trenger ikke overraske at Sam Eyde ville ha en telefonlinje til Rjukan. Han var helt ut en mann av den moderne tid. Hans hang og trang til å utnytte all tid effektivt var legendarisk!
Av vital betydning
Telefonforbindelsen som måtte komme på plass var også særdeles viktig for jernbanen og fergetrafikken som fra 1909 var i full gang på den godt over 30 kilometer lange Tinnsjøen. Fra Tinnoset til Busnes kunne telegraflinjen følge den lokale bygdeveien, men videre måtte stolperekkene gå opp mot høyfjellet. Det skulle bli et strevsomt, men viktig prosjekt, og telegrafen kom på plass i løpet av noen få år.
Andersens barnebarn, Hans Petter Andersen, kan fortelle at denne telegraflinjen var i bruk helt fram til tidlig på -60-tallet. Hans familie har i tre generasjoner jobbet på telegrafen. Onkelen, Anders Andersen, hadde tittel av telefonformann.
Han hadde ansvaret for driften av koblingsstasjonen ved Aslakskås i Busnesgrend – ei bu inne i skogen, 450 meter over havet og knapt større enn to telefonkiosker. Men her var det paneler og telefonapparater og betjent store deler av døgnet. Onkel Anders var også smed og kunne lage armaturer og annet utstyr.
Storm og snø
Høyfjellet langs Tinnsjøens vestside kan være både stormfullt og by på snørike vintre. Ising på telegraflinjene var et gjentakende problem. Hans Petter kan selv huske noen alvorlige tilfeller og andre er han blitt fortalt om. Det kunne være krevende arbeid, både faglig og fysisk.
En gang var ikke mindre enn 24 stolper knekt eller falt over ende. Løsningen var å felle passende trær, kviste og skjære til så de kunne brukes som telefonstolper. Linjene kom opp igjen, og telefonforbindelsen ble brakt i orden. Det var en innsats det vanket mange godord for.
Hans Petter forteller at under slike forhold var det avtale med grunneier om at det var tillatt å felle trær. Erstatningen ble betalt i etterkant. Arbeidsstyrken som jobbet med feilretting og vedlikehold av linjene hadde også en «telefonhytte» ved Vordalstjønn, noen kilometer øst for dagens Gaustablikk – eller om lag ei halv mil nord for Sjåvatn mot Håkanesfjellet. Hytta står der den dag i dag, og er nå blitt satt i god stand. Til «telefonhytta» hørte også en stall og et naturlig oppkomme, ei olle som ga tilgang til vann også i vintermånedene. Plasseringen av hytta var på alle måter gjennomtenkt.
Hydro eide hytta fram til 1980, da den ble ført tilbake til grunneieren, Gerd Åse Hagen. Nesten 40 år seinere kjøpte Jan Eilert Pedersen hytta. Han tok på seg et betydelig restaureringsarbeid. Dermed er en brikke i den store fortellingen om Rjukan-Notodden-utbyggingene sikret for overskuelig tid.
– Ei slik hytte var helt nødvendig for å kunne utnytte arbeidsdagen på en effektiv måte, sier Hans Petter. Han var ikke gamle karen da han begynte å gå i fjellet sammen med faren. Sine første jobb-oppdrag fikk han som 15-åring. Seinere har han hatt en lang arbeidsdag i kraftbransjen, er nå i 70-åra og er bosatt på Notodden, men gården i Busnes, der han vokste opp, blir fortsatt holdt i stand.
Lange arbeidsdager
– Hadde vi vært i fjellet, endte vi som oftest opp på Mæl og måtte da ta ferga for å komme hjem igjen. Vi kunne enten bli satt av ved et sted som het Galten, eller vi fikk ringt, slik at det kom ut båt ved Busnes og kunne ta oss opp. Jeg husker særlig godt kaptein Sørensen, han som var sistemann som gikk bra borde og berget livet da ferga «Hydro» ble senket. Sørensen var alltid svært hyggelig og forekommende.
Andersen nevner også at det lenge var overingeniør Thor Viten ved Hydro på Rjukan som hadde det overordnede ansvaret for telegrafen. Viten var utdannet ved Høgskolen i Trondheim og var en av professor Leif Tronstads nære medarbeidere.
Jernbanen fra Rjukan er blitt omtalt som Hydros livsnerve, men formidling av informasjon var en forutsetning for å kunne drive med formidling av varer og materiell. Derfor kan også telegrafen sies å være et element i denne livsnerven.
Lite er tilbake i dag
I dag er det ikke mange spor tilbake. Telegrafstolpene ble tatt ned på 1960-tallet. Koblingsstasjonen ved Aslakskås var en tid et lite smykke og et minne om en svunnen tid, men ubudne gjester og tidens tann har gjort sitt. Det meste er borte, og de sørgelige restene av bua mangler både tak og golv.
Da kartleggingen av kommunikasjonslinjer innenfor verdensarvområdet ble foretatt for noen år tilbake, var da også konklusjonen at lite er tilbake, sett fra et kulturminnesynspunkt. Det finnes imidlertid en liten hytte rett ved fyrlykten på Haakanes, som skal ha vært kommunikasjonshytte for samband mellom Rjukan stasjon/Mæl stasjon og fergene på Tinnsjøen. Hva stolper angår, var konklusjonen at fra perioden før 1945 var kun én telegrafstolpe å oppspore på Rjukan…
En del av den store fortellingen
– Vi må kanskje innse at det som er igjen i Busnes ikke kan gjøre krav på en posisjon innenfor verdensarven, men det vi vet hører likevel med i fortellingen om hvordan industrieventyret Rjukan-Notodden ble til. For folket i Busnes var telegrafen en viktig arbeidsplass, og den bidro til at vi fikk hjula til å gå rundt, også reint økonomisk. Ja, telegrafen var faktisk avgjørende for at vi fikk innlagt strøm på gårdene i bygda allerede tidlig på 1930-tallet, forteller Hans Petter Andersen.
Den dominerende distribusjonsformen for teletrafikk var lenge via luftledning, som suksessivt ble erstattet av jordkabel. I Skandinavia kom vi tidlig i gang med telefontrafikk også for allmennheten, til forskjell fra mange andre europeiske land, hvor man i hovedsak rettet seg inn mot næringslivets telekommunikasjonsbehov. Den britiske ingeniøren A.R. Bennett skrev i en bok som utkom i 1895 (etter en studiereise i Skandinavia): ”Der to eller tre skandinaver samles går de straks i gang med å bygge en kirke, en skole og en telefonstasjon”.
