fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

«Et lite kapittel i Norges historie…»

Tekst: Trond Aasland / NIA

Han var nesten kommet til veis ende i livet. Da ble han tatt med inn til Kallungsjå, sånn omtrent midt inne på Hardangervidda. Utsikten fra Den brende tangen vekket minner og ga overblikk bakover i livet. Jo, med filmkameraet rettet mot seg måtte Jens-Anton Poulsson (1918-2010) innrømme at han hadde levd et spennende liv.

Det var ikke tilfeldig at han i livets kveld fikk nyte utsynet over Vidda. Som Rjukan-gutt og sønn av en Hydro-ingeniør hadde han vokst opp med jakt, fiske, fotturer og skiturer her inne. Det hele toppet seg med kalde og dramatiske minner fra tungtvannsaksjonen mot Vemork og oppdrag gjennom de to siste krigsårene for å avverge at tyske tropper skulle ødelegge industri og kraftverk i krigens sluttfase. Han kunne se sørover mot Slettedalen. Der, noen steinkast unna, står fortsatt steinbua hvor Knut Haugland fant den meldingen han trengte og kunne sende til London: «Operation carried out with 100% success».

Mennesker er forskjellige. Liv er forskjellige. Noen lever langt mer innholdsrike liv enn andre. Et slikt menneske er Jens-Anton Poulsson. For sin innsats både i krig og fred er han en av Norges mest dekorerte menn. Men mer enn utmerkelser satte han pris på et håndtrykk og en personlig takk fra kong Haakon.

Poulsson, med yrkesmilitær utdanning, var en av dem som hadde gode forutsetninger for å skrive om sine opplevelser under andre verdenskrig. Det skulle ta mange år før han tok seg tid til å gjøre det. Livet bød på så mye annet som også krevde hans tid. I 1982 utga han boka “Aksjon Vemork. Vinterkrig på Hardangervidda” – og så, 24 år seinere, kom nyutgivelsen «Tungtvannssabotasjen». Den holder en fin litterær kvalitet, er troverdig og ganske presis i omtalen av krigens forløp. Poulsson førte dagbok i lengre perioder fram mot høsten 1943.

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

Motstandsmann Jens-Anton Poulsson.

Som forfatter har Poulsson etterlatt seg tankevekkende refleksjoner om hva som driver mennesker til å gi år av sitt liv i en frigjøringskamp. Hva er det som får en til likevel å holde ut når håp og krefter er i ferd med å ta slutt? Poulssons perspektiv retter seg ikke primært mot egen fedrelandskjærlighet.

I større grad peker han mot at man skal sette seg til motverge for de kommende slekter og de verdier man mener et samfunn må bygge på. I et folks liv må det være de kommende slekters interesser som teller! «Å holde ut» handler om noe mer enn fysiske forutsetninger! Men å være i god fysisk form vil alltid være en fordel! fremholder han.

For sin del kunne han rolig legge til: «Nå når jeg har vært med på å skrive et aldri så lite kapittel i Norges krigshistorie, vil jeg, om en dag turen kommer til meg, lukke øynene med mer fred i sinnet».

Han er en av våre store personligheter fra motstandskampen 1940-45 – og samtidig mye mer enn dét. Poulsson var med under kampene i Østfold i aprildagene 1940. Han opplevde det som en lite ærefull krigsinnsats som ble avsluttet med en pålagt flukt inn i Sverige. Så skulle det gå halvannet år før han på ny kom med i motstandsarbeidet. Det var den lange veien til innsats for å frigjøre et hærtatt land.

Han vendte tilbake til et okkupert Norge i juli 1940. I diverse omtaler heter det at han «måtte flykte til Sverige i januar 1941, og derfra ta seg til Storbritannia». Så langt jeg har kunnet bringe i erfaring, var det ganske frivillig at han, 22 år gammel, tok seg til Østerdalen, spente på seg skiene og satte kursen østover mot Femunden mens gradestokken krøp ned mot 40 minus. Han ville rett og slett komme med i frigjøringskampen, ikke sitte i ro i et nazi-invadert land. Med denne kalde skituren i friskt minne, var det kan hende ikke så underlig at Poulsson to år seinere, etter aksjonen mot Vemork, takket nei til å gå på ski til Sverige enda en gang. Han hadde andre planer!

Vinteren 1941 skulle måneder sneile hen i Stockholm og deretter skulle være omtrent et halvt år på reise for å komme til England. I sannhet en prøve på å holde ut gjennom motgang og skuffelser! Ingen flybillett til London ventet ham, men derimot en endeløst lang og strevsom reise gjennom et dusin land – fra Sverige til Egypt, til India, Sør-Afrika og Sør-Amerika – før de nådde Halifax i Canada og kunne delta i en konvoi til Liverpool i England. Derfra gikk veien videre til London, dit han ankom i oktober 1941.

Kong Haakon (t.h.) og kronprins Olav (t.v.) besøkte flere ganger de norske soldatene som var under trening i England og Skottland. Jens-Anton Poulsson står midt i bildet. (Foto: Norsk Hjemmefrontmuseum).

Noen uker seinere ble han innrullert i det som ble kjent som Kompani Linge, en del av den britiske avdelingen Special Operations Executive (SOE). Her gjennomførte han flere kurs, blant annet i sabotasje. Så ble fenrik Poulsson valgt ut til å lede en mindre gruppe nordmenn som skulle forberede en britisk aksjon mot tungtvannsanlegget på Vemork ved Rjukan. Høsten 1942 ble han og Knut Haugland, Claus Helberg og Arne Kjelstrup sluppet i fallskjerm over Hardangervidda for å forberede mottak av britiske tropper, kjent som Operasjon Grouse.

De gjorde sin del, men den britiske aksjonen endte i tragedie. Nye planer ble lagt. En ny gruppe, nå norske soldater ledet av Joachim Rønneberg, skulle gjennomføre aksjonen. Poulssons gruppe ble stilt overfor en helt ny situasjon. Det som var tenkt å bli noen uker i vinterfjellet ble i stedet til måneder. Poulssons egne beskrivelser av dette er interessant lesning. Han tar det hele ned til å handle om å løse praktiske oppgaver, holde ut – håndtere tvil, mismot, skuffelser, ja, også perioder med sult…

Andre gang Rønnebergs gruppe var på vei over Nordsjøen var de innstilt på å kaste seg ut, uansett hvor de måtte lande på Hardangervidda. Slik ble det. Men hvor håpløst kunne det være? Den 17. februar -43 fikk Poulssons gruppe melding om «dropp». Kontrabeskjeden kom to dager seinere – og så ny melding 22. februar om at droppet er skjedd som planlagt. «Hva roter dere med i London?» er Poulssons lakoniske kommentar. Etter noen stormfulle døgn fikk de to gruppene kontakt. Den samlede gruppen gjennomførte aksjonen, Operasjon Gunnerside/Swallow, mot anlegget på Vemork.

«Det sies at den i sitt slag er den mest vellykkede jobb i Europa i denne krigen. Men det er tyskernes og ikke vår skyld», er Poulssons kommentar. Det er en svært beskjeden kommentar. Mange hendelser underveis peker mot at aksjonen kunne mislykkes, og vaktholdet rundt Vemork var ikke så effektivt som man kunne vente. Likevel: Det er både kloke avveininger og resolutt evne til handling – og samhandling – som kjennetegner aksjonen.

Etter aksjonen sto Poulsson fritt. Han valgte å gå alene på ski til Numedal og ta toget til Oslo. Heller ikke dét uten risiko, men profesjonelt utført. Seinere dro han tilbake til Storbritannia, før han i oktober 1944 returnerte til Norge i Operasjon Sunshine, som ble ledet av major Leif Tronstad og var et samarbeid mellom Kompani Linge og Milorg D 16.

Hytta de kalte Tickery Lodge i Gøystdal ble brukt til de flyttet til Gransherad i den aller siste fasen av krigen. (Foto: P. Longum-samlingen/NIA).

Gruppen skulle sørge for at tyske tropper ikke ødela industri og kraftverk i Buskerud og Telemark ved en tilbaketrekking i krigens sluttfase. De fikk blant annet til et samarbeid med Hydros ledelse, slik at en i praksis hadde folk på alle poster hvor det var viktig å avverge ødeleggelser. Da Leif Tronstad ble drept i mars 1945, tok Poulsson, som var nestkommanderende, over ledelsen. Deretter, og til krigens slutt, var han sjef for Milorg D 16.

En rekke av tungtvannssabotørene spilte seg selv i den fransk-norske kinofilmen (1947) om aksjonen mot Vemork. Jens-Anton Poulsson ses midt i bildet.

Jens-Anton Poulsson fortsatte i Forsvaret etter krigen. Han gjennomførte offiserkurs i USA (1952) og Forsvarets høgskole (1966). Han var sjef for den dansk-norske bataljonen (DANOR) i United Nations Emergency Force (UNEF) i Gaza (1960), sjef i Hans Majestet Kongens Garde (1961–1965), deretter var han nestkommanderende for Brigaden i Nord-Norge (1967–1968) og sjef for Infanteriregiment nr. 3 (1980–1982). I 1968 ble han utnevnt til oberst og ble pensjonert fra Forsvaret i 1982. For sin innsats mottok han blant annet Krigskorset med sverd og St. Olavs-medaljen med ekegren.

Du vil og like