Et strevsomt brakkeliv
Tekst: Trond Aasland / NIA
Det var rallaren som gikk kraftfullt løs på det norske landskapet da 1900-tallet banket på døra. Enda redskapene var enkle og lite effektive, skapte han veier, togbaner, tunneler for jernbaner og for vann til kraftverk. Han var iherdig og dyktig i sitt arbeid, stolt av det han utrettet, men ofte også en rastløs sjel.
Så vel i brakka som i arbeidet skulle en uensartet gruppe med hatt og busserull og andre merkelapper sveises og fungere sammen. Men de bar sine særegenheter med ikke så lite verdighet. Noen var rallarer, noen var bus og noen var slusk. Noen pyntet seg litt ekstra og kalte seg renhårig slusk. Det var nordmenn og svensker, fedre og sønner, erfarne og mindre erfarne. Rallaren var stort sett respektert, selv om han både drakk og slåss. Andre, som forsøkte å utnytte rallarens svakheter og hans godhet, kunne være verre.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
En politibetjent på Notodden, Gunleik O. Kaasa, sa det slik: «Stort sett var anleggsfolka greie. De betalte sine mulkter, og hadde de ikke penger, betalte kameratene. Mange ble jeg godt kjent med, og når de ble arrestert, var det støtt spørsmål om hvem som hadde foretatt arrestasjonen. «Det var Kaasa», ble det sagt. «Ja, då var det verd å åka inn!»
Anleggsarbeidet var krevende, tidvis farlig. Arbeidsdagen var lang, og ofte arbeidet de under et stort tidspress. På mange anlegg gikk arbeidet dag og natt. De følte stolthet for sine ferdigheter med feisel og bor, hakke, spade, trillebår og dynamitt. Arbeidsmoralen kunne variere, men som regel var det en høy grad av indre justis og uskrevne regler. Rallaren spilte på lag med basen, som i sin tur kunne være mer enn høyre hånd for ingeniøren.
Dette var fortsatt i ei tid da maskiner nesten ikke fantes. Armer og rygg måtte stå for de tunge taka. I tunnelene var ventilasjonen elendig. Støv og dynamittrøyk gjorde mange syke. Var arbeidsforholdene for dårlige, kunne rallaren pakke sakene sine og dra til andre anlegg.
Inntraff ulykker, viste rallaren storsinn og solidaritet. En sulten og pengelens rallar med hatt og busserull kunne bli tatt godt imot. Neste gang kunne det være en selv som ble rammet og trengte en håndsrekning.
Innkvarteringen var avhengig av hvor anlegget lå. Ofte måtte det bygges brakker. I en tid hvor transportmidler knapt fantes, kunne det være praktisk å bygge brakkene nær arbeidsplassen – om det så var høyt til fjells eller langt oppe i bratte lier. Vi finner mange eksempler på det i Vestfjorddalen og i traktene rundt Møsvatn.
Den første reguleringen av Møsvatn bød på særlige påkjenninger, ikke minst helsemessig. Utbrudd av tyfus førte til tap av liv og gjorde det lite attraktivt å søke arbeid på dette anlegget. Både ved Møsvatn og Skarfoss kan en med rette tale om at arbeidet foregikk i et arktisk klima.
I brakkene kunne det være opptil 24 mann under samme tak. Det var ikke uvanlig at fire mann delte to senger. I dette mannssamfunnet var det likevel plass for kvinner, både anleggskokke og en medhjelper. Det var vanlig at kokka var gift med basen eller en av anleggsarbeiderne. Arbeidet hennes var både viktig og krevende på samme tid, så kokka var forholdsvis godt betalt, i alle fall sammenliknet med andre arbeidsplasser for kvinner på den tida. Regelen var at kokka hadde eget rom, og som regel kunne også hjelpejenta gå til ro bak ei låsbar dør.
Kokkene kunne være jenter fra bygdene som enten hadde lært matlaging hjemme, i huspost eller på et gjestehus. Arbeidsdagen var lang, og lengst var den der det var skiftarbeid i tunnelene om vinteren. Ofte begynte arbeidsdagen hennes i femtida om morgenen. Hun skulle fyre opp og koke kaffe, så skulle det dekkes på til frokost. Seinere var dagen fullt belagt med renhold, matlaging og servering. Det eneste arbeidet kokka vanligvis slapp, var å hogge og bære inn ved. Vannbæring til matlaging og renhold var av de tyngste arbeidsoppgavene, ved siden av å vaske arbeids- og sengeklær.
Kraftig mat måtte til for sultne arbeidskarer. Det var vanlig å spise to måltider på brakka. På noen anlegg kunne formiddagsmat bli sendt med arbeiderne. Mye av provianten ble kjørt fram til brakkene med hest. Ved anlegg rundt Vestfjorddalen kunne melk, ost og smør kjøpes på setrene. Om høsten kom driftekarer forbi med slaktedyr. Ellers ble brukt hermetisk eller saltet utenlandsk kjøtt. Amerikansk flesk var en gjenganger. På menyen sto også kjøttkaker, lapskaus, erter, kjøtt og flesk, kjøttsuppe og liknende. Til avveksling kunne det være fisk eller vilt fra fjellet. Ferske grønnsaker var det lite av.
Hvitskurte gulv og bord var beviset på godt renhold, og kokkene satte sin ære i å holde det rent og trivelig. Likevel; lopper og lus var et stadig tilbakevendende problem. Ei hjelpekokke på ei av Tinnesand-brakkene på Notodden ga en levende beskrivelse av hvordan det kunne være:
«Det hendte det ble lusete i brakkene, og da var det vår jobb å få det reint. I ei brakke var det så ille at jeg måtte ta alt sammen, sengklær og undertøy; jeg vaska og gråt, så sint var jeg. Det var et slit når en skulle stå på et kjøkken og bakse med ulltepper og tjukt undertøy. Ja, det var en grufull jobb når det kom lus i brakkene».
Rallartida tok slutt, etter at den store bølgen av vannkraft-, industri- og jernbaneprosjekter ebbet ut rundt 1920. Arbeidet ble både mer mekanisert, mer spesialisert, og med vår tids transportmidler ble det gradvis bedre mulighet for å reise hjem i helgene. Brakkelivet på nyanlegg tok ikke slutt. Det tok nye former – og har fortsatt inn i det 21. århundre. Den gamle rallaren står i dag på sokkel flere steder i landet, men historiene og rallaren, kokka, anleggsarbeidet og livet på brakka lever, som en del av kulturarven vi tar med oss videre.
«Det hendte det ble lusete i brakkene, og da var det vår jobb å få det reint. I ei brakke var det så ille at jeg måtte ta alt sammen, sengklær og undertøy; jeg vaska og gråt, så sint var jeg. Det var et slit når en skulle stå på et kjøkken og bakse med ulltepper og tjukt undertøy. Ja, det var en grufull jobb når det kom lus i brakkene».
