Fra føtter til sykkel, moped og Volvo Amazooon
Tekst: Trond Aasland / NIA
Lenge var det apostlenes hester som dominerte. Så ble sykkelen populær og etter hvert allemannseie. På Hydros fabrikker var det store sykkelstaller.
På 50-tallet begynte arbeiderne i industrien å kjøre moped og motorsykkel – og de drømte om bil. For de fleste satt drømmen ennå langt inne…
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
En ren luksus
I dag er det vanskelig å forestille seg hvordan det var i Norge etter andre verdenskrig. Det var mye som var viktigere enn private personbiler. En måtte ha kjøpetillatelse for bil. Siden vi ikke laget biler i Norge, ble det ansett som bra for landets økonomi at bare folk med et spesielt behov skulle få lov til å kjøpe bil. Under slike forhold ble også prisen på bruktbiler skrudd i været. I 1951 ble det slutt på begrensningen i import av busser og lastebiler. Rasjoneringsordningen for biler varte derimot helt fram til 1. oktober 1960.
Da var det mange håpefulle som skaffet seg førerkort. Det var ikke så vanskelig den gangen. Ikke var det mange biler på veien og litt erfaring med moped og motorsykkel var sikkert en fordel. Kanskje var det førerkortet som gjorde at faren min skaffet seg en ekstrajobb hvor han faktisk trengte bil til arbeidet.
Far kjørte Puch, en moped med mykt sete og vindskjerm foran beina. Tilbake på 50-tallet hadde han visst hatt en motorsykkel. Bil kunne for vår del ikke komme på tale før vi var midtveis i 1960-årene, og ikke skjønner jeg helt hvordan vi hadde råd til det da heller.
Øyvind Wårås var en av Notoddens driftige menn som bygde opp en stor renholdsvirksomhet. Det skulle jo vaskes, både titt og ofte, i kontorer, fabrikker, forretninger mm. Store mengder flytende grønnsåpe, koster og kluter og hansker og sikkert en del annet gikk med.
«Lånebil»
Siden faren min jobbet på Hydro og gikk vaktrunder inne i kontor- og fabrikklokalene, så var han lommekjent i fabrikken og kunne bidra effektivt i tilretteleggingen av renholdet. Når han jobbet kvelds- eller nattskift, så lot det seg gjøre å finne noen timer på dagtid til denne ekstrajobben. Og slik fikk han tilgang til en bil, som Wårås tillot at han også kunne bruke til et og annet som ikke hadde med jobben å gjøre.
Med ekstrajobb rykket tanken om egen bil raskt nærmere. Broren min skulle snart være rødruss og flytte ut av redet, men hadde ganske god greie på biler. Både han og pappa fulgte med om det kunne være en passende bruktbil til salgs. Kanskje hos Ryen eller hos Spiten?
En ettermiddag på forsommeren fikk jeg være med ned til Spitens bilforretning i Heddalsveien. Blant 7-8 bruktbiler på rekke og rad var det én vi styrte mot; en gråblå Volvo Amazon. Far hadde visst «hatt den i kikkerten» en stund. Interessen økte dess mer vi studerte den. Den var stilig! Jo, det ble kjøp av vår første bil – med H-skilter foran og bak.
Kortere vei
Mor hadde familie i Skien, Lunde og i Siljan, som hun gjerne ville besøke. Far hadde søstre i Østfold og i Numedal, og farfar hadde på sine eldre dager flyttet inn hos sin eldste datter i Flesberg. Nå ble det mulig å dra på besøk.
Morfar, som på denne tida var midt i 80-årene, ble noen ganger med for å besøke ei enda eldre søster på pleieheimen i Lunde. Hun hadde passert 90 og var for det meste sengeliggende, men satte pris på besøk. Mormor hadde kommet fra Siljan, og der bodde fortsatt to av hennes brødre, to forhenværende tømmerhoggere i Treschows skoger. De hadde til og med skaffet seg sin egen husholderske.
Det var både pluss og minus ved å dra på besøk dit. Problemet var at alt gikk i sakte tempo på kjøkkenet. Det fantes ingen unntak fra den regelen, men Anders og Martin hadde alltid stående ei kasse med Trio epledrikk fra Skien, og så kunne vi kose oss med epledrikk og prate mens vi ventet og ventet. Til siste ble det faktisk middag.
To-tre timer til Skien
For mor var det tydelig at bilturene vekket minner – tilbake til ei fjern fortid da en av hennes onkler hadde bil. Den gangen var det vanlig å bruke hornet i svingene for å advare både to- og firbeinte. Det var mer folk og fe enn kjøretøyer langs veien i hennes ungdom. Det hadde visst vært en sann fryd for henne å være med på en to-tre-timers biltur til Skien.
Tidene forandret seg, men jeg husker altfor godt at det holdt på å gå virkelig galt en gang vi kjørte til Kongsberg. Rett før en sving på Meheia møtte vi en bil som tutet til oss. Pappa senket farten og unngikk så vidt å få to kuer på panseret. I dag er det stort sett litt tryggere å kjøre til Kongsberg, i hvert fall i sommerhalvåret.
Bilvask hver lørdag!
Bilen var med ett slag blitt det mest verdifulle som arbeidsfolk hadde, om vi ser bort fra hus, hjem og familie. Derfor var det bare naturlig at den måtte få godt stell. Bortover i gata kunne pappaene være ivrig opptatt med bilvask og polering, som oftest etter arbeidstid på lørdagene. Jeg er helt sikker på at noen av dem vasket bilen hver uke!
Med en slik status måtte Volvoen vår selvfølgelig også få sitt eget hus. Garasjen kom opp, men fikk ingen dør. Den ekstrakostnaden fikk vente – ganske lenge. Dermed var garasjen også utmerket egnet som sommerbolig for en grå fluesnapper. Den inntok huset med stor selvfølgelighet og bar fram et pent kull unger.
Til å begynne med forlot fuglen reiret når bilen kjørte inn i garasjen, men snart ble den tryggere og ble liggende på reiret når bilen kom eller kjørte. Men i rugetida var vi hensynsfulle. Da var det bare sjåføren som fikk lov til å gå inn i garasjen. Døra ble utsatt enda et par år.
