Gunnar Knudsen – reformator, medspiller og motpart
Tekst: Trond Aasland / NIA
«… en idé som har sysselsatt mer enn ett lærd hode… nemlig å kunne forvandle natt til dag. Qui vivra, verra!»
Ordene falt i 1869 og tilhører en 20-årig student ved den tekniske høgskolen (Chalmerska Institutet) i Göteborg. Studenten var innskrevet som Aanon Gunerius Knudsen. Siden skulle han under navnet Gunnar Knudsen bli kjent som en av Norges mest betydelige politikere, statsminister i nær 10 år, men også fremtredende som skipsreder, skipsingeniør, industribygger, bonde med mer. Ja, selv storfe-rasen Norsk rødt fe (NRF) kan knyttes til Knudsens navn.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Men lenge før han ble spesielt opptatt av kyr og gårdsdrift så han bokstavelig talt lyset i de muligheter som elektrisiteten kunne åpne. For sine medstudenter i Göteborg holdt han to foredrag om «det elektriske lys».
Gunnar Knudsen (1849-1928) evnet å gjøre ord til handling. En av mange ugjendrivelige bekreftelser er Laugstol Brug, som fra sitt kraftverk i Skien allerede i 1885 leverte strøm til private kunder og til belysning i byens gater. Interessen for vannkraft tok flere retninger: I 1892 debuterte han på Stortinget med å foreslå 50.000 kroner avsatt til statlige oppkjøp av vannfall. Seinere var han initiativtaker til å etablere et vannkraft-samarbeid mellom kommunene i nedre Telemark, forløperen til dagens Skagerak Energi.
Som samfunnsbygger, bosatt på Borgestad Gård, satte venstremannen Knudsen så dype spor at da «den viktigste person for Telemark» skulle kåres, sa daværende (og nåværende) fylkesordfører Terje Riis Johansen (Sp): «Jeg vil sette Gunnar Knudsen først. Han er i en klasse for seg!» Så skulle det likevel bli Sam Eyde som trakk det lengste strået i nettopp den tevlingen, (på tross av at både Knudsen og Eyde faktisk hadde sin oppvekst i Arendal)!
Hydros fjerde grunnlegger blir han også kalt, i så fall ved siden av Marcus Wallenberg, Sam Eyde og Kristian Birkeland? Sier vi ja, så er det likevel ikke slik fordi han siktet mot det. Hans betydning er mer et uttrykk for hvilke posisjoner han hadde i Norge tidlig i forrige århundre. Knudsen fattet tidlig interesse for professor Birkelands elektriske kanon (1901). Han førte Birkeland og Eyde sammen ved middagsbordet. Det ga støtet til deres samarbeid fra 1903.
Knudsens navn dukker også opp i protokollen fra Hydros konstituerende generalforsamling (2.12. 1905). Han ble da oppnevnt som tilsynsfører for det nye selskapet, men dette må mest ha vært en rent honorær tittel. Men omtrent på samme tid er det andre og mer vesentlige koblinger til Knudsen.
La det være en kuriositet at Birkeland-Eydes lysbueovn trengte chamottestein fra Knudsens Borgestad Fabrikker for å kunne tåle påkjenningen av 3000 varmegrader. Som industribygger var han med og utviklet både Porsgrunds Porselænsfabrik og Borgestad fabrikker. Sistnevnte fremstilte ildfast stein og lyktes med å lage en varmebestandig foring – chamottestein – til lysbueovnene. Kanskje litt mer usikkert om det var tilfeldig at Hydro nokså snart fant sitt lager- og utskipningssted på Menstad, i umiddelbar nærhet til Borgestad.
Viktigere er at da unionen med Sverige tok slutt, oppsto ganske umiddelbart en offentlig og politisk diskusjon om eierskapet til vannkraftressursene i Norge.
Verdens Gang brakte i mars 1906 flere oppslag om utenlandske fossekjøp. Det het at «Rjukanfossen er nu kun i navnet norsk. Sarpsfossen vedkjender sig at være udenlandsk». Siden beskrev avisa hvordan utenlandske agenter reiste rundt og kjøpte ledige vannfall, etter en plan lagt av utenlandsk kapital, men maskert bak nordmenn.
Johan Castberg tok saken til Stortinget 23. mars. Bare én uke seinere la Regjeringen fram fire lovforslag som siktet mot å regulere adgangen til norske naturressurser, inkludert fosser. 7. april 1906 ble ett av forslagene, gjerne kalt «Panikkloven», vedtatt i Stortinget. Den skulle begrense utlendingers adgang til fossekjøp og reiste et krav om konsesjon.
Sam Eyde var i Italia da han fikk kjennskap til saken. Han ville forsøke å få til et vern mot konsesjon for Tyssefallene, Vamma, Rjukan og Bøylefoss. Han var engasjert i dem alle! I tillegg ønsket han en avtale med staten som medvirkende part i store industriinvesteringer. Det var antakelig en reserveløsning, som aldri ble aktuell. Et av Eydes innspill var en modell som innebar såkalt hjemfall av vannkraften – en innløsning til staten etter 80 år. Diskusjonene bølget. Mange var avvisende. Eyde ‘forhandlet’ visstnok direkte med finansministeren, justisministeren, arbeidsministeren og gikk ikke av veien for å ta opp konsesjonssaken med Kongen
Stortinget overlot saken til en komité, ledet av Gunnar Knudsen. Knudsen og Eyde førte samtaler, men det hele trakk ut i tid, innover i 1907, og Eyde gikk lei. Etter at en ramme var lagt, overlot han oppfølgingen til to av sine nærmeste. En konsesjonslovgivning ble etter hvert utformet i flere trinn, men Eydes innspill om innløsning til staten hadde født det som skulle bli et system med en vederlagsfri hjemfallsrett til staten.
Så skulle det likevel ikke bli siste gang de to møttes til dyst i kraftmanesjen. Da de første stormene hadde roet seg, fant Knudsen det for godt å tilby kjøp av både Grønvollfoss og Årlifoss i Tinnåa. Eyde satt på rettighetene, men lot dem gå. Eyde og Hydro hadde kraft nok. Knudsen kunne legge grunnlag for å utvikle et større kraftselskap, eiet kommuner og andre interessenter i nedre del av Telemark, i dag kjent som Skagerak Energi.
For selv om Gunnar Knudsen med full rett kan betraktes som en betydelig rikspolitiker, så etterlater han seg dype og varige politiske spor også i fylket hvor han var hjemmehørende størstedelen av livet. Han var imot å utvide kanalen til Notodden, antakelig fordi han med sin tilhørighet og engasjementer i Skien ikke kunne utstå muligheten av at Notodden kunne bli den viktigste havnebyen i daværende Bratsberg Amt. Derfor spilte han med full kraft jernbanekortet da muligheten bød seg.
Forlengelsen av den såkalte Vestlandsbanen fra Kongsberg åpnet for en sammenkobling med jernbanen som stoppet i Skien. Gunnar Knudsen – i egenskap av statsminister – ga i 1913 støtet til å bygge Bratsbergbanen. Her fant han en alliert i Sam Eyde, som også spilte inn en bane fra Notodden til Hjuksebø. I praksis innebar det at Hydros fabrikker på Rjukan og Notodden kunne bruke jernbanenettet til transport av både råvarer og ferdigvarer. Det ble skapt en «livsnerve» – som også fikk avgjørende betydning da Hydro i 1928 gikk i gang med utbygging på Herøya.
Knudsens karriere som politiker er både lang og imponerende. For nasjonsbyggingen og utviklingen av et samfunn tuftet på like rettigheter og velferdsordninger, er hans samarbeid med Johan Castberg om sosiale reformer et tyngdepunkt. Men selv for politikkens tungvektere kunne det være et kunststykke å styre landet. I partiet Venstres sjel inngikk å utøve rollen som «alle partiers mor». Avskallingene som kom i tur og orden innbefattet ikke bare moderate, liberale og frisinnede varianter av Venstre, men også Arbeiderpartiet og Bondepartiet (Senterpartiet). Det ble krevende å styre skuta. Selv som republikaner i årene rundt og etter 1905 klarte Gunnar Knudsen å stake ut en kurs som peker framover mot vår egen tid.
Og så må en spørre: Hva ville Gunnar Knudsen ha tenkt i dag – 150 år etter at han holdt sine foredrag om elektrisitetens muligheter? I 2020 er det Google som banker på i skogene nord for Skien og gjør seg klar til å etterspørre store mengder elektrisk kraft fra fosser og stryk i Telemark. Den som lever, får se….
