Mannen de sendte hjem igjen
Tekst: Trond Aasland / NIA
Noen har omtalt han som «den ukjente sabotøren». Han var altfor ettersøkt til at den betegnelsen kan være treffende. Han var en av sabotørene som kom til underveis – og aldri lot seg fange.
Han var født på Møsstrond i Vinje og avsluttet livet i Toronto i Canada. Mellom disse to ytterpunktene ligger et dramatisk og begivenhetsrikt liv. Einar Skinnarland (1918-2002) arbeidet ved Møsvatnsdammen og Mårvatndammen og var med og bygde noen av verdens største damanlegg i Canada, men bør kanskje aller mest huskes som motstandsmann som gjorde tjeneste i Kompani Linge.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Skinnarland var ikke med under selve aksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork, men var så viktig for aksjonen at han regnes med blant sabotørene. Hans innsats var en nødvendig del av forberedelsene. For radiosambandet med London, både i forkant av aksjonen mot Vemork og seinere, var Skinnarland en nøkkelperson. Det bekreftes også av britiske dokumenter som er frigitt i seinere år. Han er to ganger tildelt Krigskorset med sverd og både britiske, franske og amerikanske utmerkelser.
Einar Skinnarland gikk på skole på Rjukan. På middelskolen gikk han i klasse med blant annet Knut Haugland og Gunnar Sønsteby. I parallellklassen gikk folk som Olav Skogen og Rolf Solem. I klassen ett trinn under gikk Claus Helberg og Jens-Anton Poulsson. Et fellestrekk var at de utviklet en særlig kompetanse på å leve og overleve i høyfjellet.
Skinnarland ble utdannet ved den tekniske fagskolen i Porsgrunn. Fram til okkupasjonen av Norge 9. april 1940 arbeidet han som ingeniør ved demningen ved Møsvann. Han var med i kampene i Rjukan-området fram til kapitulasjonen i mai. Høsten 1941 ble han arrestert for illegalt radioarbeid, men ble løslatt da hans medvirkning ikke lot seg bevise.
Dristig aksjon og overfart
Knapt et halvår seinere, 15, mars 1942 har han forlatt jobben og sluttet seg til en gruppe som kaprer kystruteskipet DS «Galtesund». Slik kommer han seg til Aberdeen i Skottland og blir tatt opp i det som seinere ble kalt Kompani Linge; det britiske Special Operations Executives Norwegian Independent Company No. 1.
Fjorten dager etter kapringen ble han sluppet ut i fallskjerm over Telemark for å ta en rolle i forberedelsene til tungtvannsaksjonen på Vemork. Treningen han hadde fått var mildt sagt beskjeden; kun ett fallskjermhopp. Men han kom seg både ut av flyet og ned på bakken. Containeren med utstyr ventet en halv mil unna. Det ble en strabasiøs tur. Overfor foreldre og andre kunne han bortforklare fraværet med ferietur på Østlandet. Det ga han mulighet til å jobbe med byggingen av demningen ved Mårvatn.
Hvorfor slik hast med alt? Forklaringen er at britene (SOE) så en spesiell mulighet nettopp ved en rask retur av en mann med tilknytning til Rjukan. De trengte en lokalt plassert agent som kunne overbringe informasjon om hva som foregikk ved hydrogenfabrikken på Vemork. Einar Skinnarland hadde bodd nær fabrikken og hadde både en bror og flere venner som jobbet på Vemork. Han fikk etter hvert opplæring i bruk av radiosender. De første meldingene han sendte ble formidlet med kurer til Oslo og videre via Stockholm til London.
Farlige tider
Under de omfattende tyske razziaene i Rjukan-området i desember 1942 ble han varslet om at Gestapo jaktet på ham. Fra overordnede i London fikk han valget mellom flukt til Sverige og retur til Storbritannia eller bli i Norge. Hans valgte å gå i dekning og søkte tilflukt i Nilsbu, ei hytte i høyfjellet vest for Møsvatn. Virksomheten han drev var farlig. Farlig og krevende var det også å skulle overleve inne på Vidda. Han hadde nytte av familie og sambygdinger på Møsstrond, som i noen grad kunne bidra med mat – og å holde tett.
Da den britiske aksjonen mot Vemork høsten 1942 mislyktes, fikk de fire nordmennene i gruppen Grouse en ny og enda mer krevende rolle. De var heller ikke utrustet for å overleve gjennom en kald og stormfull vinter på Hardangervidda.
Før 1942 gikk over til -43 hadde Einar Skinnarland sluttet seg til Grouse. Det ga større kapasitet på flere områder, både tilførsel av utstyr, lading av batterier til radiosambandet og tilgang til mat, ikke minst reinskjøtt. De fire hadde ennå ikke klart å bli lei av hverandres selskap, men det hjalp på å få inn en mann som var i jevnt godt humør.
«Han smiler bredt…»
Jens-Anton Poulsson, som førte dagbok, gjorde sine notater om «dagliglivet i hytta», der de holdt til inne på Vidda. Om Skinnarland heter det at han «smiler bredt som vanlig, men er litt skjemt da han brakk en tann i formunnen forleden». To av sambandsmennene, Haugland og Skinnarland, ble igjen i fjellet da troppen Rønneberg ledet satte kurs mot Vemork. I forkant hadde Skinnarland skaffet oppdatert informasjon fra sine kontakter ved hydrogenfabrikken.
Han og Haugland fortsatte å oppholde seg på Vidda etter aksjonen. I etterkant av aksjonen ble hans to brødre, Olav og Torstein, arrestert og sendt til Grini. Skinnarland ble sambandsmann for Milorg-distriktet for øvre Telemark de påfølgende årene. Han ble også stabssjef i samme distrikt og deltok i Operasjon Sunshine i 1944–1945. Skinnarland meldte også om virkningene av det amerikanske bombeangrepet mot Vemork og Rjukan 16. november 1943, både skadene dette hadde på anlegget og produksjonen.
Nye dramatiske år
Han sendte også rapport om beslutningen om å flytte gjenværende tungtvann og utstyr til Tyskland, og om den psykologiske virkningen bombingen hadde blant sivilbefolkningen i Rjukan. Seinere bisto han under senkningen av DF «Hydro» og mottaket av styrker fra Kompani Linge høsten 1944 som skulle sikre Møsvatn-demningen og andre installasjoner mot mulig tysk sabotasje ved en tilbaketrekning. Han var den første som kom til Syrbekkstaulen etter at Leif Tronstad og Gunnar Syverstad var blitt drept der 11. mars 1945.
20 år seinere flyttet Einar Skinnarland til Toronto i Canada og var med på byggingen av noen av verdens største damanlegg.
