Når den røde hane galer

En provisorisk brannstasjon var opprettet. Det var innkjøpt håndtrykksprøyte og innledet samarbeid med salpeterfabrikken (Hydro) som hadde opprettet sitt eget brannkorps. I 1912 var det lagt vannledning fra dammen ved Grotbekktjønna til Ramberghjørnet, og utbygging av vannledningsnettet fortsatte nedover Storgata året etter. Brannkommisjonen hadde fått utført arbeider for godt over en halv million kroner, et beløp som ble overtatt som gjeld av den nye bykommunen!

Etter at Notodden fikk bystatus i 1913 ble det satt opp 14 brannmeldere i byen. En brannstasjon lot vente på seg. I stedet ble åtte rødmalte kjerrer plassert rundt om i byen. På hver av dem lå 400 meter slanger. Brannkorpset besto av en brannmester, en underbrannmester og 60 mannskaper som kunne tilkalles når brann brøt ut. Den første brannbilen kom på plass i 1920, en firehjulsdrevet åpen engelsk bil, med en stor alarmklokke.

En mindre brannstasjon ble tatt i bruk ved Torvet. På 1950-tallet ble brannstasjonen flyttet til Skolegata og siden 1985 har Notodden hatt brannstasjon nær flyplassen på Tuven. Der ble det så seint som i 2012 bygd en ny og moderne brannstasjon.

Hydro fikk tidlig brannmester og eget brannkorps ved Notodden salpeterfabrikker. Fabrikkens brannvern samarbeidet tett med beredskapen i kommunen. Et eksempel på nettopp det er brannen i forsøksfabrikken i januar 1908. Brannsjefene Bonnevie og Larsen ledet slukkingsarbeidet. 150 mann deltok i slukkingen, men «Den lille fabrikk» lot seg ikke redde. Heldigvis ble det høye tårnhuset berget, enda det på den tida var et bygg i tre. Dampskipet «Seljord», som lå ved brygga, måtte styre ut på vannet for ikke å bli antent av gnistregnet. Stille vær og snø på fabrikktakene bidro til at brannen kunne avgrenses.

Hydro-ansatte som ble tildelt bolig i Grønnbyen måtte delta i fabrikkens beredskap. Det var alarmklokker i alle boligene, faktisk helt fram til 1950-tallet. I alle produksjonslokaler var det brannalarm og oppslag om sikkerhet og brannvern. I Sekkefabrikken var brannberedskapen ekstra høy – med to faste brannvakter. Etter 1945 ble det innkjøpt en bil med slukkingsutstyr. Seinere kom en ny og større brannbil.

Bernt Mauritz Olsen hadde i 1903 begynt å arbeide på Ankerløkken i forbindelse med utviklingen av Birkeland-Eydes lysbueovn. Året etter arbeidet han på forsøksstasjonen på Vassmoen ved Arendal, for så å komme til Notodden i 1906. I 1911-12 ble han forfremmet til brannmester da salpeterfabrikkens brannmester Larsen ble overført til Rjukan. Olsen var opprinnelig utdannet som rørlegger. Han fikk en mer enn 40 år lang arbeidsdag i Hydro.

Den røde hane hjemsøkte både Notodden og Rjukan ganske hyppig i byenes tidlige år. Brannene var ofte mer dramatiske i tidligere tider. Noen branner fikk alvorlige følger på flere plan.

Natten mellom 19. og 20. mars 1908 oppsto det brann i Teledølens bokbinderi. Både en trevarefabrikk og Teledølens trykkeri og kontor brant. «I bokbinderiet ble det fyrt med vanlig høvelflis, og under innflytelse av drikk hadde de to bokbinderne ulykkesnatten ikke vist den tilbørlige forsiktighet. Varme var falt på gulvet og antent høvelflis og papiravfall, for så å slikke oppetter tapeten og sette fyr på vegger og tak,» kunne Teledølen melde da avisa kom ut igjen. Den måtte en tid framover trykkes i Skien.

En stund så det ut til at hele Notoddens bebyggelse skulle stryke med. Og det hadde den også gjort, om det ikke var kommet hjelp fra salpeterfabrikken: «Salpeterfabrikkens brannkorps med brannmester Larsen og ingeniørene Bonnevie og Samuelsen i spissen utførte den natt et arbeide, som det neppe kan takkes nok for, og som det er vanskelig å verdsette. Det får være nok å si at det var dette som reddet Notodden». Samme år brant for øvrig også Trudvang og gjorde 40-50 personer husløse.

Professor Kr. Birkeland var som nevnt på Rjukan i 1912. Kanskje hadde han fått med seg at 1912 var et nytt dramatisk brannår på Notodden. Det var brann i Carbidfabrikken, Aases gård i Telegata med kino og kafé brant og et Tinfos-hus og en tre-etasjers leiegård på Hvålajordet brant ned. 1912 var det første året at brannmannskapene kunne ta ut vann fra en brannhydrant.

7. juni 1922 ble Notodden hjemsøkt av en kraftig brann i flere bygårder. Ild ble antent på loftet i Solstads møbellager, spredte seg til H. G. Bakkas bilgarasje og en bod som tilhørte Hydro. Ilden spredte seg videre til et bryggerhus, der to jenter ble reddet ut. Både Hydros brannkorps og byens brannvesen var hurtig på fletten. Fem slanger ble lagt ut og brannen var slukket i løpet av en time, ifølge Teledølen.

«En brann og eksplosjonskatastrofe av uhyggelige dimensjoner har i natt hjemsøkt Notodden», meldte Teledølen etter eksplosjon og brann i Stenstad og Øiens gårder 15. august 1923. Hele byen var blitt vekket av et voldsomt smell.

Veldige, gnistblandede røykmengder rullet seg over byen. Røyken skrev seg fra firmaet Ingvar Stenstads store tregård ved Tinnebroen. Brannvesenet ble varslet og salpeterfabrikkens brannsirener ga varsel. Eksplosjonen skyldtes at det ble oppbevart sprengstoff i et lager. To bygårder ble lagt i aske, andre fikk skader – og i store deler av byen ble vindusruter og speil knust. Det ble betraktet som et mirakel at ingen ble alvorlig skadet eller drept.

Drøyt to måneder seinere, den 27. oktober var det brann på Furuheim. Den ble slukket før skadene var uopprettelige. Furuheim var på det tidspunkt eid av Hydro og ble brukt til bolig for arbeidere. Det bodde 12 familier og en del ungkarer i huset, ca 60 personer i alt. Det lyktes å finne innkvartering for alle. Noen ble faktisk innlosjert på Notodden Bad.

Godt brannarbeid er ikke tilfeldig. En brannmann vet mye om ulike typer av «brannobjekter». Noen objekter, så som industri, kulturminner og steder hvor det kan være stor ansamling av folk, blir tillagt ekstra stor vekt i det forebyggende arbeidet. Bryter en brann ut på slike steder, har brannvesenet innsatsplaner og vet hvordan de skal anlegge slukkingsarbeidet.

Etter at Rjukan og Notodden i 2015 ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste, har det vært flere branner i de to byene. Brann står høyt oppe på lista over trusler mot verdensarven. Hus som er del av et helhetlig miljø brenner ned og vil ikke alltid bli erstattet. Noen ganger, som for eksempel ved brannet inn Mandheimen på Rjukan, er det snakk om tap av store arkitektoniske og kulturhistoriske minner. Da må en være glad for at det er mulig å gjenreise bygget i tilnærmet helt lik utforming.

Kilder:

Notodden brannvesens arkiver, Teledølen, Notodden historielag, Elling Krosshus, Ragnar Moen.