Notodden, Rjukan, Odda — og Albert Petersson (1870-1914)
Tekst: Trond Aasland / NIA
Det er mange koblinger mellom det som i 2015 ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste som Rjukan-Notodden industriarv og Odda ved Sørfjorden i Hardanger, som kunne ha blitt verdensarv. Det gjelder både menneskelig, teknologisk og naturmessig.
Vår verdensarv var først tenkt å være fortellingen om utnyttelsen av vannets krefter – den lange veien fra høyfjellet mot øst, og den kortere veien fra fjellet mot vest. Det ville gi god mening, som en helhetlig framstilling, en fortelling om den andre industrielle revolusjon, med vannkraft og gjødselproduksjon som nøkkelbegreper.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Viktig i vest og i øst. Ser vi vestover mot Tyssedal og kraftutbyggingene der, så er det naturlig å nevne navn som Sam Eyde, Knut og Marcus Wallenberg, Sigurd Kloumann og Ragnvald Blakstad. Men ser vi inn mot Odda, så er det navnet Albert Petersson som trer tydeligere fram enn noen annen. Interessant nok er det heller ingen grunn til å underkjenne hans betydning for det som skjedde på østsiden av fjellene for et drøyt hundreår tilbake. La oss ta det steg for steg, og la oss starte i Kristiania høsten 1903.
Da arbeidet Sam Eyde sammen med den svenske gründeren Knut Tillberg for å få tak i investorer og danne nye selskaper. De jobbet også fram flere vannkraftrettigheter og kontaktet tyske og svenske interessenter. Mot slutten av året kom Knut og Marcus Wallenberg på banen. Eyde var allerede overbevist om at samarbeidet med professor Birkeland ville gjøre det mulig å lage gjødsel av luft. Hans overbevisning gjorde inntrykk, men wallenbergene tok det ikke uten videre for «god fisk». De innhentet også råd fra annen ekspertise.
«Avgjørende». «En avgörande utvärdering genomfördes av en ledande svensk tekniker, doktor Albert Petersson, som besökte laboratorierna i Kristiania och sedan for vidare för att konsultera kolleger i Berlin och Paris, heter det i Ulf Olssons bok Finansfursten, K. A. Wallenberg 1853-1938.
Albert Petersson delte Sam Eydes vurderinger. Han kom til at Birkeland og hans team i Kristiania allerede hadde løst de vanskeligste utfordringene, det vil si stegene fra lysbueovn fram til et ferdig gjødselprodukt. Fra Peterssons reiserapport fremkom også at Banque Paribas var en «tänkbar finansiär».
Så skulle Eyde to ganger oppleve at konklusjonen var motsatt når han var i Tyskland og inviterte til samarbeid med ledelsen i det store kjemiselskapet BASF. De mente den norske lysbuemetoden ennå var for usikker. Derfor takket de i de innledende rundene nei til å stille opp med kapital og inngå i et samarbeid.
Den svenske veien. Da lå veien enda mer åpen for Wallenbergene, som kunne stille med Stockholms Enskilda Bank i ryggen. De entret arenaen og posisjonerte seg. Eyde og Tillberg hadde for sin del beredt grunnen for en ny og stor selskapsdannelse: Elektrokemisk. Elkem ble opprettet ved inngangen til 1904 med 5 millioner kroner i aksjekapital. 76 prosent av kapitalen var svensk, resten norsk. Selskapet engasjerte også professor Birkeland som teknisk konsulent.
Gjennom 1904-05 ble det bygd to forsøksanlegg – ett på Vassmoen ved Nidelva og ett i Tinnesandbukta ved Heddalsvannet på Notodden. Da Banque Paribas i juli 1905 sendte en ekspertkomité for å vurdere de to anleggene, var Albert Petersson en opplagt rådgiver. Han var på dette tidspunkt en ettertraktet person for industrielle investorer.
Året etter inntok han en sentral posisjon i industriutviklingen i Norge. Vi finner han både i gjenoppbyggingen av Meraker karbidfabrikk og i oppbyggingen av karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda. På denne tida var det et godt marked i Storbritannia for karbid og cyanamid til acetylengass og kunstgjødsel. Selskapet The Sun Gas Company ba Petersson finne egnede steder med tilgang til store vannkraftressurser. Valget falt på Odda, og to selskaper ble dannet. Petersson kom til å lede begge fabrikkene.
En ledende ekspert. Han nøt stor tillit som en en ledende kjemiingeniør og ekspert på fullskala karbidproduksjon og smelteovnsteknologi. Han hadde en doktorgrad fra Eidsgenössische Technische Hochschule i Zürich. Etter studietida hadde han arbeidsår i Sveits og Frankrike. Fra 1898 ledet han oppbyggingen av svensk karbidindustri i Alby ved elva Ljungan vest for Sundsvall. Alby karbidfabrikk utviklet ganske snart en internasjonalt ledende posisjon, og Petersson kunne ta ut patenter på ovnsteknologien som lå til grunn for den «Alby-ovnen».
I en omtale av Petersson, skrevet av Randi Storaas, heter det at han … «ikkje minst såg utviklingspotensialetet i cyanamidindustrien som vidareforedla kalsiumkarbid og produserte kunstgjødsel og råstoff for sprengstoff. Han lærte opp mange, satsa på gode bu- og livsvilkår for dei tilsette i Odda, var svært godt lika som arbeidsgjevar og var ein hjelpsam og vennekjær person. Dette medverka til stabilitet og skapte eit verdifullt kompetansemiljø for industrien. Dei næraste underordna medarbeidarane hans var svenskane Frans W. Bruce og Harald Rosengren».
Albert Petersson samarbeidet tett med Eyde. Det gjorde han også med den engelske investoren Alfred Ernest Barton og generaldirektøren i Tyssefaldene fra 1910, Ragnvald Blakstad. Sammen sto de i spissen for en ny storsatsing på norsk karbid- og cyanamidindustri; Aura-anlegget på Sunndalsøra. Så skulle planene brått få et tilbakeslag da første verdenskrig brøt ut sommeren 1914. Krigsutbruddet fikk også en like dramatisk og akutt virkning for industrien i Odda.
To tragedier. Den 18. august 1914 gikk Albert Petersson om bord i båten ”D/S Ullensvang”. Målet var Bergen og videre reise til London for å møte fabrikkenes engelske investorer. Da båten ankom Bergen, var Petersson ikke lenger om bord. Politirapporten omtaler det som et drukningstilfelle uten vitner. Sorgen var stor blant Oddas befolkning og i industrikretser, slik den også hadde vært fire år tidligere da Peterssons kone, Leonie (1888-1910), døde i barsel. Dét var et tap som heller ikke ektemannen klarte å komme over.
To år seinere ble det avduket et minnesmerke over Albert Petersson, en tre meter høy bautastein i rød granitt hogd ut av steinhogger Johan From. Minnetalen ble holdt av Sam Eyde. Bautaen fikk sin plass i nærheten av Peterssons hjem, med fritt utsyn over fabrikken og industribyen. Albert Petersson blir vurdert som avgjørende for at Odda ble et senter for industriutvikling fra 1906, samtidig som han hadde stor betydning langt ut over Odda sine grenser.
