Prisen de måtte betale
Tekst: Trond Aasland / NIA
«Eg har mine mistankar, men eg vil helst ikkje veta ken di e,» sa Georg Nordmark. Han ville ikke vite at det var Knut Haukelid og Arne Kjelstrup som han og kona Signe hadde holdt i live i dagevis i ei hule i det stupbratte Nordmorkjuvet ikke så langt fra Nesflaten.
Litt tidligere i mars -43 hadde Haukelid og Kjelstrup forstått at de ikke kunne oppholde seg på Vågsli eller andre kjente trakter i Vest-Telemark. En ny, stor razzia og leteaksjon var satt i gang. Portforbud var innført, og Haukelivegen ble patruljert av tyske soldater annenhver time.
De to var rett og slett til fare for bygdefolket. Derfor spente de på skiene og satte kurs over Vågslivatnet og videre sørvestover, gikk i to døgn, la seg i soveposene, lot seg snø ned og ble liggende i ro i fem døgn. Så dro de videre, gjemte seg i en låve i Suldal, men de slapp opp for mat. Vi måtte søke kontakt med folk, forklarer Haukelid.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Bonden Georg Nordmark må intuitivt ha forstått at de trengte mer enn å finne veien til Roalkvam. De trengte hjelp. Han førte dem til ei hule under et fjelloverheng nede i et stupbratt juv. Der leverte han, kveld etter kveld mat som kona tilberedte; brød, smør, kake, kjøtt, sild og poteter.
Den pågående leteaksjonen strakte seg også vest- og sørvestover, også til Suldal. Georg Nordmark så hird og soldater passere og rapportere til Haukelid og Kjellstrup. Oppholdet i hula ble forlenget. Den åttende dagen spente de to på seg skiene og forsvant på skareføret. Haukelid sørget etter krigen for at Nordmark ble hedret for sin krigsinnsats.
Som to av tungtvannssabotørene var Haukelid og Kjellstrup helt avhengige av at sivile både kunne yte hjelp og holde kjeft om det de visste. Haukelid var flere ganger seinere tydelig på at dette var mennesker som tok stor risiko. Ble de tatt, kunne de miste livet. Gård og grunn kunne bli brent ned. For oss var det enklere: Vi kunne komme oss unna, mente Haukelid.
Han kommenterte aksjonene på samme måte: I fjellet er det lettere for én å observere tusen enn for tusen å finne den ene. I boka om sine krigsopplevelser nevner han at de var vel kjent med Hitlers ordre om å skyte enhver sabotasjesoldat. Karene var skjønt enige om at hvis en blir såret, var det bedre å ta en overdose med morfin.
Var det nære på at det skulle gå alvorlig galt? Jo, ganske ubetinget. Selv for de fem, anført av Joachim Rønneberg, som gikk på ski fra Vemork til Sverige, skulle ikke mye gå galt før de var blitt innhentet. I tillegg til de fem, var det jo ytterligere seks sabotører. Tre av dem, Haukelid, Kjelstrup og Einar Skinnarland, holdt seg for det meste i fjellet. Claus Helberg, Knut Haugland og Jens-Anton Poulsson fikk – forsiktig sagt – forlenget sine opphold i fjellet. Både Haugland og Helberg ble arrestert, men kom seg fri, nærmest på mirakuløst vis.
Hva karene fra kompani Linge klarte å utrette trer enda tydeligere fram når en ser det opp mot den første, ufullendte aksjonen mot Vemork. De britiske ingeniørtroppene i Operasjon Freshman var ikke stilt i utsikt at de kunne klare noen retrett, heller ikke om de hadde lyktes med en aksjon mot tungtvannsanlegget på Vemork.
Linge-karenes fortrinn var ikke minst at de hadde godt kjennskap til Hardangervidda, innbefattet dens folk, hytter og stuler. Et eksempel og uttrykk for nettopp dette er hvordan de klarte å gjennomføre aksjonen mot forsendelsen av tungtvannslut fra Rjukan 20. februar 1944. To uker tidligere hadde ingeniør Rolf Sørlie tatt seg opp til Haukelid og Einar Skinnarland, som oppholdt seg på Nilsbu, høyt over Skindalen, nordvest for Møsvatn.
Informasjon ble sendt til Leif Tronstad i London. 10. februar var beslutningen tatt; å senke ferja DF Hydro på Tinnsjøen. Med tanke tap av sivile liv ble andre alternativer vurdert som enda farligere i London. Skinnarland skulle holde seg på Nilsbu og ivareta radiosambandet. Rolf Sørlie og Knut Haukelid skulle utføre sprengningen, men de trengte hjelp.
De fikk hjelp med transport av sprengstoff og annet og kom etter hvert fram til Stormoens hytte, ikke langt fra Gvepseborg. Der ventet de forgjeves på Karl Fehn. Haukelid, med sin militære bakgrunn, kom til å betegne dette som å desertere. Fehn var en frivillig. Jens-Anton Poulsson ga i sine rapporter og bøker uttrykk for at Fehn hadde vært «en meget viktig mann». Han hadde under krigens gang utført mange krevende og viktige oppdrag. Men medansvar for å senke ferja på Tinnsjøen var en pris han ikke ville betale.
Da ble det nødvendig å ta seg ned til Rjukan, oppsøke kontakter og folk i Hjemmefronten. Verken Haukelid eller Sørlie hadde – strengt tatt – noe ønske om å utføre aksjonen, men ordren var gitt og dobbeltsjekket med London. De trengte i alle fall en tredje mann til å dekke dem. Knut Lier-Hansen tok den rollen. Ingeniør Kjell Nielsen, som formidlet avgjørende informasjon, ble få dager før aksjonen innlagt på sykehus med en vel regissert «akutt blindtarmbetennelse». Overingeniør Alf H. Larsen la planer for flukt til Sverige.
I denne aksjonen var nøkkelpersonell i Hydro ikke passive tilskuere. De medvirket direkte i aksjonen eller bidro til å gjøre den mulig. Mye var forandret. Krigslykken hadde definitivt snudd i de alliertes favør. Men det var også slik at Hydro befant seg i en unntakstilstand. Sommeren -43 ble Herøya bombet, generaldirektør Bjarne Eriksen ble sendt i fangenskap i Tyskland. I november samme år ble Rjukan og Vemork bombet. Den gjeninntrådte generaldirektør, 70 år gamle Axel Aubert, inspiserte skadene, pådro seg lungebetennelse og døde kort tid etter.
Etter senkingen av DF Hydro gikk Rolf Sørlie i sterk motvind den lange veien til Nilsbu og avla rapport, slik at Skinnarland kunne informere London. Også Leif Tronstad, som etter hvert leste navnene på dem som gikk ned med ferja og lasten, kjente at «denne gangen er jeg ikke så trygg som mange ganger før». Men han konkluderte i sin dagbok 7. mars med at «plikten krever at alle personlige følelser settes til side».
Tvilen til tross; han må ha ment at alternativene ville ha ført til enda større menneskelige offer. I krigens malstrøm ble en kald. Det var i den tida da hvert et nattlig bombetokt mot London nokså «normalt» krevde 500 liv.
Hytta Nilsbu hadde sine åpenbare fordeler. Den ga nærhet og mulighet for samspill med familiene som var bosatt i Skindalen. Enda mer her enn på andre gårder langs vidstrakte Møsvatn. Einar Skinnarland kunne i perioder gjøre gjenytelser, så som å være med og ta opp poteter, hogge ved, delta i høstfiske og reinsjakt.
Barna visste hvor hytta lå. Rolf Sørlie skrev i en rapport: «Gjennom generasjoner hadde disse fjellfolka lært hvor lite et menneske er i den voldsomme naturen. Hjelpsomhet mot hverandre, uten tanke på svik, har gått i arv. Nå i disse krigstider så det ut til at jo mer avsides folk bodde, jo bedre var menneskene».
Barn på gårdene rundt Møsvatn visste ganske mye. De gikk på internatskole på Hovden… Det skulle godt gjøres å holde tett om hemmeligheter de bar på. Men det gjorde de. Ingen mistanker ble vekket.
Gunnerside, anført av Joachim Rønneberg, krysset svenskegrensa 19. mars -43. Fire dager seinere ble det satt igang en stor razzia på Hardangervidda. Blant dem som ble hentet inn som lokale kjentmenn var Karl Fehn og knapt 18 år gamle Halvor H. Hovden, som på den tida jobbet for Hans Skinnarland og bodde på Osehaug ved Møsvassdammen.
Unge Halvor fikk beskjed om å varsle folket på øya Hovden om razziaen og at han neste morgen melde seg til tjeneste. Beskjeden kom via Einar Skinnarlands bror, Olav, som samme dag ble arrestert og sendt til Grini. På Nilsbu fikk telegrafistene det travelt. De ryddet seg ut og slo opp telt på et enda mer bortgjemt sted.
På Skindalen hadde barna fått høre av foreldrene at far ville bli arrestert og gården brent om de røpet noe. Intet mistenkelig ble funnet eller sagt på Skindalen. Ingen meldinger ble sendt fra Haugland og Skinnarland så lenge razziaen pågikk. De var blitt tipset om at styrkene som gjennomsøkte fjellet også dro med seg en mobil peilestasjon.
På gården Li ga den tyske nestkommanderende ordre om å slakte to melkekyr. Unge Halvor Hovden fikk da med seg Karl Fehn og fikk forklart at ekteparet Hamaren på Li kunne dø av sult om dyra deres ble tatt. I stedet foreslo de at det skulle jaktes reinsdyr oppe ved Gjuvsjåen. Det ble godtatt. Fem dyr ble skutt.
Nilsbu ble etter hvert kjent av såpass mange at Linge-karene begynte å se seg om etter et nytt sted. Det fant de på fjelleiendommen til Hamaren, på nordøstsiden av Skinvatnet. Ei ny hytte, som de kalte Skriubotn ble satt opp sommeren -44. Hytta er seinere flyttet til Tinn Museum og til Vemork.
En tidlig høstdag var Knut Haukelid på vei til Skriubotn fra Ugleflott. Han ville innom på gården hos Ågot og Olav Skindalen. Han var intetanende om at ved kjøkkenbordet satt ordføreren og lensmannen. Da han banket på døra, sa lensmannen «Kom inn!» men Ågot reagerte lynraskt, kom seg ut i gangen og dyttet Knut ut døra. Så gikk hun rolig tilbake til kjøkkenet og sa: «Dessa ungane heve moro av å banke på dynni!» Nazi-gjestene trodde henne på hennes ord.
Noe av bakgrunnen for aksjonene som ble igangsatt på Vidda var informasjon som stammet fra Kristian Kristiansen, en jeger som Rønnebergs gruppe hadde støtt på og til sist valgte å la gå. Ulykkeligvis holdt ikke Kristiansen tett om møtet med Gunnerside. At han også hadde tobakk, kaffe og sjokolade av engelsk merke da han kom til Uvdal, gjorde ikke saken bedre. Han ble arrestert to ganger, sendt til Grini og til tvangsarbeid på Bardufoss.
Razziaene førte til at Hardangervidda ble stengt. Hytter ble plyndret, rasert eller brent. Flokker av villrein og tamrein ble blandet. Turisthyttene ble stengt.
Mildrid W. Nilsen, som har oppsøkt folk som fortsatt husker tilbake til krigsårene, skriver at noen mente Kristiansen burde bli straffet for landssvik, men det skjedde ikke. Han forble derimot en mann som levde mye på utsiden av samfunnet, som jeger og fisker i fjellet.
Krigens omkostninger var høye for mange, men for de som kom fra det med liv og helse i behold var også belønningen stor og uforglemmelig; fred og gjenvunnet FRIHET. Det er tema i en seinere artikkel.
Om kildene:
Artikkelen bygger i første rekke på Mildrid W. Nilsens bok På sporet av tungtvannssabotørene på Hardangervidda, Oranium forlag, (2019).
Andre kilder: Knut Haukelid: «Det demrer en dag», Nasjonalforlaget, (1947),
Jomar Brun: Brennpunkt Vemork 1940-45. Oslo (1985),
Jens-Anton Poulsson: Tungtvannssabotasjen, Orion forlag, (2006)
Svein Sæter: Operatøren, (Cappelen, Damm, 2008),
Tungtvannssabotøren Joachim H. Rønneberg, (Gunnar Myklebust, Aschehoug 2012).
Olav Njøstad: Professor Tronstads krig (Aschehoug, (2012),
