Sigurd Kloumann – en industribygger av de sjeldne
Tekst: Trond Aasland / NIA
«Sigurd Kloumann var kanskje den som gjennom sin entreprenørvirksomhet ga flest industristeder i Norge deres fysiske uttrykk i første halvdel av 1900-tallet, da ingeniører og arkitekter planla og bygde alt – fra fordelingsbassenger til industristeder med sine innebygde klasseskiller».
Dette sitatet finner vi i det såkalte nominasjonsdokumentet; Rjukan-Notodden industriarv (2014), med andre ord dokumentet som UNESCO la til grunn for å oppføre de to industribyene på sin verdensarvliste. De neste spørsmålene gir seg selv: Hva var det Kloumann var med på – og hva var det han ikke var med på i de tidlige, turbulente år?
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Eydes utvalgte
Han var, som en del andre, håndplukket av Sam Eyde, men skulle etter hvert sikte mot å bli Eydes likemann. Og til sist skulle det ende med en alvorlig nedtur. Allerede i Rolfsens lesebok for folkeskolen anno 1912 fremstilles Kloumann nærmest som en helt, men 100 år seinere henger verdenskrigens mørke skyer over hans ettermæle.
La oss begynne med begynnelsen. Sigurd Kloumann, (1879-1954), var født i Vadsø, men hadde sin oppvekst i Farsund, som sønn av sorenskriveren. Allerede 20 år gammel avla han eksamen ved Christiania tekniske skole. Studiet var kortvarig, men karakterene gode. I etterkant foretok han studiereiser til vannkraft- og fabrikkanlegg i en rekke land i Europa og USA. Lista over Kloumanns oppdrag som industribygger strekker seg fra Notodden, via Rjukan til Tyssedal, Sauda, Høyanger og Holmestrand. Den omfatter kraftverk, damanlegg, forsøksfabrikker, jernbane, ett aluminiumverk og flere bedrifter for videreforedling av aluminium.
For stor for Glomma?!
Han skal ha blitt omtalt som det unge geni. Allerede som 23-åring ble han engasjert i planleggingen av kraftverket Kykkelsrud i Glomma og ikke lenge etter i planlegging av kraftverk i Vammafossen i samme elv. Sam Eyde sto bak – og må ha sett den unge ingeniørens begavelse. Kloumann ble snart engasjert i utviklingen av Birkeland og Eydes lysbueovn. Han blitt Kristian Birkelands ingeniørfaglige medspiller i prøvevirksomheten høsten 1903 og konstruerte en av ovnene som ble brukt. Han arbeidet gjerne med flere prosjekter samtidig.
Sendt til Notodden
Året etter ble han satt til å lede byggingen av kvelstoffabrikken på Notodden og byggingen av Svelgfoss kraftverk. Han fant seg en bolig på Svelgfoss og skal i perioder ha hatt ekstremt lange arbeidsdager. Det var på alle måter pionerprosjekter. De bygde Europas største vannkraftverk nede i Svelgfossjuvet. Kloumann hadde autoritet og var respektert, men skal ved minst én anledning ha avfyrt en pistol for å roe ned gemyttene på en rallarfest i Lisleherad.
Den 2. oktober 1907 kunne han anse utbyggingen av Svelgfoss som ferdig. Fire store ASEA-generatorer var da klare til å levere strøm til 32 lysbueovner i den nye fabrikken på Notodden, fem kilometer unna.
En av dem som lot seg imponere over Kloumanns arbeidsevner var den tyske industrilederen Carl Duisberg (BASF). Han mente at Kloumann hadde «talent for konstruksjoner og gjennomføring av store prosjekter». Dessuten hadde han «alt i hodet» og han stilte aldri seg selv i forgrunnen.
Hurtig bil, hurtig båt, hurtig hest
Etter Notodden fulgte krevende oppgaver i byggingen av Rjukan- og Tinnosbanen. Arbeid foregikk alle steder langs traseen. Kloumann hadde ansvar både for Vestfjorddalsbanen og havneanleggene på Tinnoset og Rollag (Mæl). Ingeniør Jens Poulsson var ansvarlig for Vemorksporet og Kristoffer Holmboe for Tinnosbanen. Alt ble utført på to år – fra 1907 til 1909.
Samtidig arbeidet Kloumann med planleggingen av Rjukan-utbyggingen. Eyde må ha vurdert Kloumanns tid som ualminnelig viktig og ga ham en bil i 1907 – en Mercedes. På Tinnsjøen hadde han en hurtiggående motorbåt ved navn Scolopendra. På vinteren foretok han en gang turen over Tinnsjø-isen med hest foran og Kloumann som passasjer i en etterhengende robåt! Han hadde ikke tid til å vente på at det skulle brytes råk til rutebåten.
Etter hvert trådte han inn i rollen som en overordnet prosjektdirektør. Det ga ham en sentral posisjon i utbygging av kraftanlegg og fabrikker på Rjukan, og i reguleringen av Møsvatn. Planen for å utnytte Rjukanfossens 300.000 hestekrefter i to trinn, først Vemork (1911) og så Såheim (1915) var signert Kloumann. Underveis la han også inn en tur til Sørfjorden i Hardanger og utarbeidet en plan for utbyggingen i Tyssefallene.
Pionerprosjekter
Mye av det som skulle gjøres, var ikke gjort før. Allerede Svelgfoss-utbyggingen markerte seg som et vannskille i europeisk vannkrafthistorie – mer enn 30.000 hestekrefter. Få år seinere handlet det om fem-ti ganger større prosjekter, vann fra høyfjellet og derfor var også kravet til teknisk kompetanse og godt lederskap ekstra stort.
Det var turbulent både ute og hjemme. Sigurd Kloumann var en av dem som forlot Hydro-skuta den stormfulle høsten 1911 og brøt samtidig med Eyde. Et varig brudd. Kanskje var hans relasjon til Eyde allerede tynnslitt gjennom vanskelighetene med tyske og franske deleiere som hadde tårnet seg opp de foregående år. Trolig så Kloumann at tida var kommet for selvstendige initiativ og helt og full kunne tre inn i rollen som gründer. I en alder av 32 år ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Samme år, i 1911, var han også innom hovedstaden for å gifte seg, så satte han kursen mot en ny karriere på Vestlandet. Mange år seinere var Kloumann den eneste av Eydes tidligere og tilskrevne medarbeidere som aktivt tok til motmæle mot hvordan Eyde i utkastet til selvbiografi beskrev sin trollmanns-rolle i industrireisingen på Notodden og Rjukan. Det meste var det harde, daglige arbeid, mente Kloumann.
Etter årene i Telemark var Kloumann i 1912 i Tyssedal. Snart stifter han A/S Saudefaldene og leder kraftutbyggingen i Sauda. Selv første verdenskrig ser ikke ut til å legge noen demper på hans ambisjoner. Støttet av kapitalinteresser i Bergen rettet han i 1915 blikket mot Høyanger og stiftet A/S Høyangfallene og Norsk Aluminiums Compagni (NACO). Store utfordringer, både teknisk og økonomisk, ble håndtert. I 1917 stiftet han også A/S Nordisk Aluminiumindustri i Holmestrand, blant annet for produksjon av kokekar. Et par tiår seinere var fabrikken i Holmestrand vokst til 300 ansatte, og varemerket “Høyang” var viden kjent.
På sokkel
Enda sterkere er tettstedet Høyanger knyttet til hans navn. Høyanger ble reist fra grunnen. Inspirert av erfaringene fra Notodden og Rjukan engasjerte han dyktige arkitekter til å planlegge en mønsterby, et uttrykk for hvordan han ville bygge et bedre samfunn. Høyanger ble en ”hageby”, med åpne alleer, torg og parker. Byen fikk sin 17. mai-sang – med Kloumanns navn i refrenget. Til 50-årsdagen i 1929 ble det avduket en byste, seinere også en kopi av den i Holmestrand.
Et fall fra pidestallen
Kloumann var i navnet administrerende direktør for NACO fram til mai 1945. Krigsårene kom til å påføre ham et veritabelt fall. Hans opptreden førte til at han og ledelsen i NACO kom under etterforskning for samarbeid med okkupasjonsmakten. I avhør skyldte de på hverandre og påberopte seg at det som var laget av utredninger var skjedd under tvang. En kjerne i det hele var «Det sorte heftet», en plan for utvikling av vannkraft- og lettmetallindustri i Norge. Hvem var egentlig å bebreide for dokumentet? Og inneholdt det noe mer enn opplysninger som var åpent tilgjengelig? Krangelen mellom Kloumann og andre ledere i NACO startet allerede i 1942.
Kloumann hadde på slutten av 30-tallet gjentatte ganger nekter å selge aluminium til den tyske rustningsindustrien. Han var overbevist om at han ville ble arrestert da Norge ble okkupert. Likevel vendte han etter hvert tilbake. Han var i Sverige da Norge ble okkupert, og oppholdt seg i det hele tatt mye i Sverige i krigsårene.
Tvang eller fristelse?
Etter krigen ble det tatt initiativ for landsvikoppgjør mot både NACO og Hydro, men sakene ble etter noen år frafalt. Historikere har både ment at Kloumann sviktet alvorlig, handlet i en gråsone, eller snarere fulgte henstillingene om å holde landets økonomi igang. Disse sakene var åpenbart vanskelige den gangen. De er vanskelige å vurdere også i dag. Men det er hevet over tvil at anklagene mot Kloumann ble hengende ved – og tynget ham ned.
Krigshistorikere vil ofte anlegge et «dynamisk perspektiv». Handlinger og holdninger kan ha endret seg etter hvert som krigens vinder endret retning. Den kommissariske statsråd Ø. Ravner ble i 1948 frikjent i Høyesterett fordi han hadde vært i «villfarelse» om hva det innebar å påta seg en slik rolle i 1940. Han var dømt til seks måneders fengsel da saken ble behandlet i Lagmannsretten. Retten gikk også sterkt i rette med Hydros toppsjefer Aubert og Eriksen, som hadde rådet sin salgsdirektør til å si ja til en slik stilling.
Et annet apropos: Som nevnt ble også Hydro og selskapets ledere etterforsket. A. Aubert døde i desember -43. Bj. Eriksen satt i tysk fangenskap de to siste krigsårene. Hydros jubileumsbok i 1955 var tilegnet Bjarne Eriksen, selskapets generaldirektør i årene 1941-56. Sigurd Kloumann, som døde i 1954, er presentert i boka i form av et tidligere intervju han ga til Aftenposten, hvor, noe uvanlig, også avisas tegner kommer til orde. Han gir uttrykk for vanskeligheter med sin del av jobben: Mannen (Kloumann) ser ut til å ha to ansikter!
Høsten 1986 kom både verkene i Høyanger og Holmestrand inn i Hydro som et ledd i sammenslåingen med ÅSV. 75 år etter bruddet mellom Eyde og Kloumann ble flere av bedriftene de hadde skapt forent i det som skulle bli en av verdens største aluminiumvirksomheter. Dette blir stående: Sigurd Kloumann var personen som knyttet Hydros oppstart i vannkraft i det 20. århundre sammen med selskapets posisjon innen vannkraft og aluminium i det 21. århundre.
