Tiurleik?

På en eller annen måte klarte jeg å lure inn et spørsmål slik at far måtte forklare hva han hadde i tankene. Dette var den tida da far fortsatt hadde et haglegevær hengende på veggen i kjelleren. Om det også var den han hadde brukt til jakt under krigen, aner jeg virkelig ikke, men jeg visste at han var jeger. Under krigen handlet det om å skaffe mat.

Far var andre generasjon innflytter til Notodden, sønn av møbelsnekker med røtter i Numedal. Interessen for jakt og fiske og sånne ting tror jeg lå kodet inn i genene. Far hadde fortalt en og annen jakthistorie og enda flere fiskehistorier.

Etter hvert fikk jeg forklart hvordan vi skulle gå fram for å oppleve tiurspillet. Vi trenger ikke legge oss til i ei barhytte, som er veldig vanlig, sa han. «Hvis vi skal komme innpå tiuren, må vi følge spillet». Så tok han fram en fyrstikkeske. Med ei fyrstikk dunket han rytmisk på esken. Knepp, knepp, knepp… Så økte takten – og plutselig laget han et merkelig klukk med tunga opp mot ganen. «Når vi hører dét klukket, kan vi ta tre steg framover, for akkurat da hører tiuren ingenting,» sa han. Jeg var storlig forundret.

Siden fortalte han at det er noe en kaller «høneuka». Da kommer røya på spillplassen for å finne hvilken tiur hun liker best. Det kan være mange av dem, og alle vil helst ha den samme tiuren. Det kan bli noen kraftige basketak, for den sterkeste tiuren må finne seg i å bli utfordret, og en dag er han ikke lenger «kongen på haugen».

Så ville jeg selvsagt vite hvor vi skulle dra for å se tiuren spille. Far ga seg til å liste opp steder, nærmest i alle himmelretninger. Det var nok enda flere steder den gangen da han var ung. Han nevnte en stor leik i nærheten av Bjørkeseter ved Øksne. Den mente han var lite tess nå. Men i Rognlifjell, ved Breistul og Nystul er det fortsatt en del storfugl, sa han. Noen tiår enda lengre bakover i tida hadde farfar leid ei hytte ved Nystulvannet. Far var lommekjent i disse traktene sør for Himingen. Han nevnte også andre steder: Kloksfjell, liene fra Tovestul opp mot Fjellstulfjell, flere steder i skogene i Lisleherad. Det hørtes ut som det fortsatt var massevis av tiur og røy i skogene.

I kveld reiser vi! Det var en fin vårdag. Vi reiste ikke så langt, bare til Elgsjø og derfra til Vassenden og videre til veien tok slutt. Det er først etter at vi var kommet inn i skogen og slo oss ned ikke langt fra Langetjønn at minnene begynner å tre tydeligere fram. Jeg fikk litt granbar å sitte på. Far sanket kvist og tørr ved og tente bål.

En mer enn velbrukt liten kaffekjele ble hengt over bålet. Litt mat og drikke hadde jeg også fått med. Rundt oss var det bekmørkt, kaldt og veldig stille. Vi satt som lukket inne i vår egen bittelille varmestue under ei gammel gran. «Nå sitter tiuren på nattekvist,» sa far. «Du må sove nå!» Fortsatt varmet det godt fra bålet. Ikke lenge etter var jeg på full fart inn i drømmeland.

«Vi må gjøre oss klare nå!» Ei hand rugget meg forsiktig, klokka nærmet seg halv fire. Siden bålet bare var glør, var alt mørkt nå. Men far fortalte at han hadde hørt «tiurklokka». Det er visst en liten fugl, som før alle andre fugler i skogen varsler at en ny dag er i emning. Sakene våre fikk ligge igjen ved grantreet. Dem kunne vi hente siden.

Rolig beveget vi oss oppover og innover i skogen. Lyst var det ikke, våken var jeg nok heller ikke. Jeg bare fulgte på, tett bak pappa. Nå stoppet han helt opp, la venstre hand bak øret, lyttet – dreide litt på hodet og lyttet igjen. Så fortsatte vi videre innover skogen. Den var mer åpen nå, med mer furutrær. Far lyttet igjen. Et lite tegn til meg. «Kan du høre?» Også jeg la handa bak øret. Jo, noe sa knepp, knepp et sted de inne mellom trærne. Det minnet om fyrstikka som slo mot esken. Mer ble ikke sagt. Jeg hadde forstått at nå gjaldt det å gjøre det samme som pappa, ikke mer, ikke mindre heller.

Framrykking må være det rette ordet, for det gikk rykkvis, men kontrollert. Så stoppet far helt opp, vendte seg mot meg. Jeg lyttet intenst. Kneppene kom tettere, så plutselig et tydelig klukk, og deretter hørte jeg noen rare skurrelyder. «Hørte du den saginga?» hvisket han. Jeg nikket. «Det er bare da vi kan bevege oss – tre skritt!» Jeg nikket igjen.

Neste gang vi hørte denne underlige klukkelyden tok vi tre skritt framover, stoppet – og ventet. Jeg lå fint i dekning bak far, med ansiktet vendt ned i lyng og blåbærris. Han så heller ikke opp. Tiuren er vâr og lett å skremme ut. Her gjaldt det å holde seg lavt og lite synlig i terrenget.

Spillet fortsatte, natt beveget seg inn i grålysning. Enda en grunn til å være forsiktig, flytte foten så lydløst jeg bare kunne. Aldri tråkke på en kvist som kunne briste under foten. Ny stopp. Vi lå nesten flate i lyngen. Far pekte mot ei furu 40-50 meter foran oss. Jeg våget så vidt å rette blikket mot treet. Da så jeg den – en svart klump på ei kraftig grein, kanskje fem-seks meter over bakken. Halsen strakte seg, hodet gynget lett opp og ned. Alt ble enda mer intenst når tiuren ga fra seg disse merkelige sagelydene. Vi hadde nærmet oss slik at vi ikke lå midt i synsfeltet. Far ga tegn til at vi skulle fortsette.

Tre steg, stopp. Vente, lytte, ny klunk, tre steg, stopp. Fortsatt stegvis framrykking med alle sanser i full beredskap, nærmere og nærmere. Spillet fortsatte, så tok det en pause. Jeg fikk et lite tegn; stå stille, helt stille. Et langt og litt nervøst minutt passerte. Var vi oppdaget? Nei – spillet kom i gang igjen, og vi kom på ny i bevegelse mot furua.

Vi lyktes over all forventning, kom helt innunder treet, var tett på, så på hverandre, og pappa skjønte nok at jeg syntes dette var veldig moro å oppleve. Jeg satt slik og hørte flere spill som endte med en høylydt klunk og mer saging i tiurhalsen. Det var da pappa vendte seg mot tiuren, strakte ut armene, som om han siktet med et gevær – og sa PANG! Så snudde han seg raskt tilbake mot meg og smilte lurt. Sekundet etter var sagingen ferdig rett over hodene våre.

Ikke lenge etter fikk jeg et forsiktig tegn. Vi skulle trekke oss vekk fra treet, på samme måte som vi hadde nærmet oss. Med samme forsiktighet gjorde vi retrett, helt til vi ikke lenger hørte et lite knepp. Da tok far ut en ny kurs. Snart forsto jeg at et nytt eventyr ventet.

Opplevelsen gjentok seg. I løpet av et par drøye morgentimer var vi tett på ikke mindre enn fire tiurer. Tre ganger klarte vi også å trekke bort fra treet der den spilte. Den fjerde fant visst ut at når vi trakk oss unna, så fikk den også gjøre det. Jeg ble overrasket over hvor mye plass den trengte og hvor voldsomt den strevde med å få luft under vingene.

På veien tilbake var vi innom «leirplassen» vår, ryddet pent opp etter oss. Kaffekjelen ble pakket ned i sekken, og så satte vi kurs hjemover. I øst kunne jeg se at sola snart hadde tenkt å komme opp.

Et stykke utpå formiddagen våknet i min egen seng. Fortsatt trøtt, men våken nok til å tenke at det – strengt tatt – ikke var tiurleik jeg hadde vært med på. Det var snarere en form for opplæring til spilljakt… Men noen jeger ble jeg aldri.

Siden var jeg med på liknende opplevelser med pappa ganske mange steder. Ofte var det også med en eller flere andre. En lærer fikk være med og tok med seg både studenter og opptaksutstyr. Far forklarte og førte dem fram til tiurleiken, og Gisle Grimeland fortalte seinere at han brukte opptakene i undervisningen. Jeg tror far syntes det var litt kjekt.