Travle år – da nesten alt skjedde på Tinnoset
Tekst: Trond Aasland / NIA
Tinnoset var tidligere et knutepunkt for trafikken mellom Rjukan og Notodden. I nyere tid, kjennetegnet av «vern gjennom bruk», er Tinnoset – med stasjon, ferjeleie, slipp og andre bygninger – kommet i skyggen av stasjonsområdet på Mæl i den andre enden av Tinnsjøen. Tinnoset er et besøk verdt og har en historie som rommer store anleggsarbeider og forbløffende ingeniørkunst.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Årene etter 1905 innledet en revolusjon i det rolige bygdesamfunnet i sørenden av Tinnsjøen. Her skulle bygges en ny reguleringsdam, en større jernbanestasjon, et ferjeleie og en ny slipp for overhaling av ferjer. Ei stor jernbaneferje skulle bygges ved slippen, og i det nærmeste bygdesamfunnet, Busnes, skulle det åpnes et kvartsbrudd. Alt med tanke på å få på plass en effektiv transportåre for å bygge et industrisamfunn på Rjukan og produsere salpetergjødning.
I våre dager er det tvilsomt om man ville ha våget å gå i gang med så mange og store prosjekter på samme tid. Nøkkelpersoner som Sam Eyde, Sigurd Kloumann og Kristoffer Holmboe tenkte helt annerledes. Om man ville ha fått tillatelse er nok også et relevant spørsmål.
Siden 1864 hadde det vært dampskipsrute fra Tinnoset til Sigurdsrud i nordenden av Tinnsjøen. Alt ble endret da de nye prosjektene kom i gang og industrien i Vestfjorddalen gjorde sitt inntog.
I 1908 ble ferjelekteren «Tinnsjø» sjøsatt og fikk påmontert skinnegang med plass for åtte jernbanevogner. «Tinnsjø» ble buksert av isbryteren D/S «Skarsfos», også den sjøsatt i 1908. For å tåle påkjenningene fikk «Tinnsjø» påført ishud av jernplater. Slepeferja skulle få et forlenget liv, fram til 1929, med transport av kvarts fra steinbruddet ved Busnes. «Skarsfos» var i bruk som isbryter helt til 1983 og har siden gjort tjeneste som passasjerbåt i Skien.
En frue i kulissene
En gang i 1908 pakket en mann sine saker i Aurdal i Valdres, forlot jobben i et kraftverk og satte kurs mot Tinnoset. Oppdraget var å legge en telegraf over fjellet til Mæl i den andre enden av Tinnsjøen. Gode kommunikasjoner mellom Notodden og Rjukan var viktig. Ikke bare med tog og ferjer, men også telefonisk. Fabrikkstedene trengte kontakt med hverandre, men det var også nødvendig å ha telefonforbindelse med jernbaneferjene som trafikkerte på Tinnsjøen.
Allerede i 1908 kom arbeidet med telegrafen i gang. Helt inn på 1960-tallet hadde Hydro sin egen telegraflinje med manuelt drevne koblingsstasjoner. Elida Simonsen fra Aurdal i Valdres var en pådriver for å få sendt Hans Petter Andersen til Telemark. Hun var også behjelpelig med å få familien hans sendt oppover – med et hyggelig innlagt besøk i Kristiania. Elida hadde sine erfaringer med Sam Eyde. Hans skulle i løpet av et drøyt tiår gjøre 100 reiser til Notodden, og like mange til Rjukan. En telefonforbindelse var ikke å forakte. 13. februar 1913 byttet hun for øvrig navn – og ble Elly Eyde.
Mens Eydes ingeniører planla jernbanetraseen fra Notodden til Tinnoset, satt en av landets anerkjente arkitekter, Thorvald Astrup, og tegnet stasjonsbygning i begge ender av banen. Tinnoset stasjon fant han det passende å forme som en laftet tømmerbygning, nærmest som en honnør til bygdesamfunnet og Telemarks bondearkitektur.
Innenfor jernbanearkitektur er stasjonsbygningen på Tinnoset enestående. Saltaket var opprinnelig tekket med torv og inngangspartiene med skifer. Siden skulle det bli mer skifer. Noen andre mindre endringer er gjort i tidens løp, men særpreget er beholdt. Det er neppe tilfeldig at Norsk Jernbanemuseum nå har overtatt stasjonsbygningen på Tinnoset.
Godshuset med rampe ligger like nord for stasjonsbygningen. Det har også et varmerom og hvilerom i første etasje. Opprinnelig var godshusene ved Notoddens første stasjon, Tinnoset, Mæl og Rjukan stasjon like. I dag er det bare godshuset på Tinnoset som er bevart med tilnærmet originalt utseende. Uthuset på stasjonsområdet er bygd slik at det arkitektonisk samstemmer med stasjonsbygget. Det hadde funksjon som privet og vedskjul. Det har utskåren dekor i endene og i den stående kledningen på hver gavl.
Ferjeleiet på Tinnoset har mange ulike og interessante elementer. Ferjelemmen består av klinket jernunderbygning. Denne kan heises etter som vannstanden endrer seg. Overbygningen med trebord og jernbaneskinner i ett spor deles i to i overgangen mot ferja. Den hviler på et fundament av betong og naturstein inn mot land.
Da dette anlegget – og tilsvarende på Mæl – ble bygget, ble det innhentet informasjon om et liknende anlegg mellom Helsingør og Helsingborg. Anleggene ved Tinnsjøen ble teknisk sett like gode, men skal ha kostet bare en brøkdel av de andre anleggene.
Slippen på Tinnoset er den dag i dag avgjørende for å kunne overhale og reparere de gjenværende fartøyene Storegut og Ammonia. Slippen ligger like øst for ferjekaia. Som teknisk innretning er den et selvskrevent signifikant objekt innenfor Rjukan-Notodden industriarv. Den består av bl.a. slippvogn, støttestag, rulleramme, skinnegang, tre-blokker (puter) og fire såkalte innsiktstårn. Intet mindre!
Tre av innsiktstårnene er i håndklinket jern og tre etasjer høye med stige og plattformer. Ett innsiktstårn er oppført i tre i én etasje med trapp og plattform. Det er også en hjelpevinsj som drives av trykkluftanlegg. Slippen har en 161 meter lang rullebane som går ut i sjøen. På denne ruller en ca. 113 meter lang ramme og oppå denne igjen en ca. 76 meter lang slippvogn. De trekkes langs rullebanen av et opphalingsspill med slippwire. Dette er unektelig et sinnrikt og avansert system som på alle måter krever høy presisjon og teknisk standard.
Slippens utforming og plassering stammer fra årene omkring 1915, men en rekke deler og elementer er siden byttet eller oppgradert. I 1931 ble slippen ombygd med nytt grunnarbeid, nye skinner, forlengelse av slippvogn med 15 meter til totalt 60 meter, ny blokkvogn på egen skinnegang og forandring av forhalingsspill. Ved byggingen av M/F Storegut i 1956 ble slippvogn og underliggende rulleramme forlenget 10 meter og putene ombygd; og slippbanen ble forlenget med 10 meter, kranbanen med 15 og slippvognen med 14 meter.
Dagens maskinhus på Tinnoset ble oppført i mur i 1937 etter at det gamle fra 1914 gikk tapt i brann etter lynnedslag. Wiren på slippen røk og slippvogna fór på vannet, der den brakk i to. Store reparasjoner måtte til, men den tyngste oppgaven – å heise slippvogna opp og dra den på land – ble løst med hjelp av Ammonia og en kran om bord. Maskinhuset står på en støpt betongsåle. Maskinhuset har tre hovedrom med kompressor i sør, verksted i midtrommet, og maskinrom lengst mot nord. Det inneholder bl.a. elektrisk drevne tromler med slippwire og tannhjul. Alt dette er i bruk den dag i dag når de gjenværende ferjene på Tinnsjøen skal overhales.
Fra 1929 økte trafikken på Tinnsjøen. Tinnoset ble det sentrale knutepunkt i daværende Gransherad kommune. Stedet hadde hotell, posthus og tre butikker. Kravene til sikkerhet var mindre strenge den gangen. Tankvogner med ammoniakk kunne fylle overdekket i ferja, mens underdekket var fylt med passasjerer av alle slag.
Tinnoset ble også et naturlig samlingspunkt for bygdas ungdom. Mellom stasjonen og ferjeleiet var det oppført et enkelt venteskur. Det savnes i dag. Her møttes ungdommen. Når kommer neste tog? Det visste de. De visste også at toget var i rute. Også ferja var som regel i rute. Slik var det ganske lenge, men i 1991 tok ammoniakk- og gjødselproduksjonen slutt på Rjukan. Det endret også det meste på Tinnoset, men installasjonene er intakt – og er blitt verdensarv.
