Etter sabotasjen på Vemork: Retrett, ikke flukt

Siden skulle Helberg bli arrestert, men uten at hans rolle som en aktør i sabotasjen mot tungtvannsanlegget på Vemork ble avslørt. Så klarte han på mirakuløst vis likevel å rømme. Det kunne gått veldig galt også med flere av de andre sabotørene. De tillot seg å ta store sjanser, men hadde marginene på sin side – og det kan neppe kalles tilfeldig.

Hva skulle okkupantene gjøre? Ved hydrogenfabrikken på Vemork var de tatt på sengen. Tungtvannscellene var sprengt. Dyrebar lut og tungtvann var rent ned i avløpet. Sabotørene var tilsynelatende over alle hauger, sporløst borte. De tyske vaktene på Vemork hadde ikke merket noe som helst. Ikke ett eneste skudd var blitt løsnet!

Etter hvert som trådene ble nøstet opp, ble det klart at inntrengerne hadde tatt seg fram langsetter Vemorksporet og returnert samme vei. De hadde unngått alt som het miner i terrenget – og steg for steg gjort det riktige for å unngå skuddveksling med de tyske vaktmannskapene. Sporene etter sabotørene førte ned i elvejuvet, over elveisen på Måna og opp til hovedveien mot Rjukan. Der sluttet sporene….

Fabrikkdirektør Nilssen konstaterte i sin rapport at 4-5 måneders produksjon av D₂O var gått tapt. I tillegg kom tapet som ville påløpe i den tiden som ville gå med til å få produksjonen igang igjen. Det var alvorlige tap for atomprosjektene som pågikk i Tyskland. Josef Terboven handlet som på refleks: Ti sivile gisler ble tatt – i mangel av de rette personer. Også general von Falkenhort dro ens ærend til Vemork og fastslo at det var tale om en fullt ut militær operasjon. Han sørget for at gislene slapp fri.

Søkelyset ble så rettet mot de ansvarlige på tysk side. Hva hadde de gjort galt? Hva mer kunne gjøres for å hindre nye aksjoner? Uansett hvordan de snudde og vendte på det, så var de avslørt som lite dugelige i tjenesten. Stort bedre skulle det ikke bli.

I Slettedalen mellom Kallungsjå og Vråsjå øst for Møsvatn ligger ei gammel steinbu klemt inn i jordbakken. Der svingte Knut Haukelid innom, skrev ned noen ord på et stykke papir, la en stein oppå, stengte døra, spente på seg skiene igjen og fór videre. På lappen sto å lese de nødvendige ord: «…Høykonsentrasjonsanlegget totalt ødelagt. Alle til stede. Ingen kamp». Det var ord som telegrafisten Knut Haugland kunne omforme til en historisk radiomelding som nådde de alliertes hovedkvarter i London – og seinere skulle bli kjent over hele verden: «Operation carried out with 100% success».

Leteaksjonene som ble igangsatt for å pågripe sabotørene, kom seint – og forble strengt tatt resultatløse. I sin rapport hadde direktør Bjarne Nilssen behendig unnlatt å mene noe som helst om hvor sabotørene satte kurs etter å ha nådd fram til veien et par kilometer nedenfor Våer. Det var egentlig påfallende, for ingen ville mistenke dem for å gå på ski langs hovedveien, verken nedover eller oppover. Om de ikke skulle ta seg fram i ulendt, tett skogsterreng, så var faktisk eneste farbare retrett å følge kraftledningsveien – i det åpne terrenget forbi gården Veseth og et par kilometer videre østover mot Krosso.

Fra Krosso, et stykke før de kom til Fjellbanen, tok de inn på Ryes vei og fulgte den oppover fjellsiden mot Gvepseborg, toppstasjonen for banen. Det var nesten en opplagt rute. Angsten fulgte dem hele veien: Ville banen settes i bevegelse midt i mørke vinternatten? – Men det skjedde ikke! De undte seg noen korte hvilepauser. Det var 700 meter stigning de skulle gjøre unna, en tung og nervepirrende del av reretten. Da klokka var fem på morgenen, kunne de alle trekke et lettelsens sukk. Nærmere friheten! De spente på seg skiene, Vidda lå foran dem. Sola kom opp. På motsatt side av dalen badet den Gaustatoppen i ildrødt morgenlys. De fant til og med tid til et raskt måltid med kjeks og rosiner.

I første omgang satte de kursen nordvestover, mot Langesjå. De nådde fram før hard vind ble til full storm. Mer enn et døgn seinere kunne de fortsette videre til neste hytte; Svensbu. Det elendelige været ga dem to overnattinger der. Den fjerde dagen passerte de steinhytta i Slettedalen, etterlot en melding til Haugland og gikk videre mot Skrykken. Der fikk de gravd fram depotet som de hadde etterlatt seg, pakket sekker og en slede med mat.

For Rønneberg, Kayser, Storhaug, Idland og Strømsheim lå målet «bare» knappe 500 km unna, men Rønneberg hadde lagt en plan. Den ble fulgt, med rom for endringer når de fant gode grunner til det. De nådde fram, 17 dager etter aksjonen på Vemork. Alt var ikke enkelt på svensk side av grensen heller, men tingene ordnet seg. Kvelden 28. mars var de på vei med fly til Edinburgh, derfra videre med tog til London. Mottakelsen var sabotørene verdig, fra første time på britisk jord.

De fire som hadde holdt til på Vidda siden oktober året før, Poulsson, Helberg, Kjelstrup og Haugland, fikk selv avgjøre hva de nå ville gjøre. Kjelstrup sluttet seg til Knut Haukelid og trakk vestover – med et klart oppdrag; å organisere videre motstandsarbeid. Jens Anton Poulsson ville ta korteste vei til Oslo. Han var nær ved å bli avslørt på et pensjonat på Veggli, men bløffen holdt. Også Helberg kom seg etter hvert, etter stormfulle døgn, til Oslo, for så å returnere til Hardangervidda et par uker seinere. Han regnet med at eventuelle leteaksjoner ville være avsluttet da. Den gang ei. Tvert om: 3000 soldater og utkommanderte norske politisoldater var sendt innover fjellet.

Det ble sagt om Helberg at det hendte han kom i trøbbel, men han var enda bedre til å komme seg ut av vanskelighetene. Helberg ble arrestert på Dalen. I stedet for å havne på Grini, kastet han seg ut av bussen i Lier, lå på sykehus i Drammen med brukket arm og kom seg seinere til Sverige. Leteaksjonene inn på Hardangervidda fortsatte. Hytter ble oppsøkt, ribbet og ødelagt. Alt med meget magert resultat. Noe måtte jo okkupantene gjøre….

I Uvdal ble lærer Anne Bekkhus stoppet ved en sperring en dag hun var på vei hjem fra skolen. En tysk soldat forklarte at hun ikke kunne passere. Anne svarte han på tysk at hun hadde barn hjemme som ventet på mor, så hun ville sette seg på sykkelen og kjøre videre. Da soldaten gjentok at hun ikke fikk passere, spurte hun om han ville skyte henne. Svaret var unnvikende. Dann fahre ich! sa Anne – og så gjorde hun dét.

Knut Haugland ble værende i fjellet gjennom flere måneder, for det meste i Skinndalen sørvest for Møsvatn. Siden overlot han radiostasjonen til Einar Skinnarland som opprettholdt radiosambandet med London, uten å bli avslørt. Knut Haukelid opererte lenger vest i Telemark og skulle året etter lede aksjonen mot den siste større forsendelsen av tungtvann fra Rjukan.

Aksjonene som de norske Linge-karene gjennomførte kom til å stå i skarp kontrast til det første og mislykkede forsøket som ble igangsatt med britiske soldater for å stanse produksjonen av tungtvann på Vemork.

Linge-karene lyktes med sine oppdrag av flere grunner. Det var ingen ulempe at de var godt trent, norske – og kunne gå på ski. 23-årige Joachim Rønnebergs lederskap fremstår i ettertid som forbilledlig. Det var en ubetinget fordel at flere av sabotørene hadde lokal tilhørighet og kunne knytte kontakter for å skaffe informasjon og nødvendig hjelp. Og hjelperne var mange, både på Rjukan og i bygdesamfunnet rundt Møsvatn.

Utstillingen «Helter i Telemark» som vises på Vemork har en hel vegg med portretter, 63 navngitte personer som var villige til å ta stor personlig risiko, uten tanke for at de noen gang skulle bli takket og hedret av Winston Churchill eller bli innlemmet i et heltegalleri på Vemork.