Folkeskoleliv

Så fulgte likevel en spennende tid med skiftende vikarer. Fru Brendefur hadde mye å fortelle, både ekte og uekte eventyr. Noen handlet om en sønn som var flyver. Var det Anne Bekkhus som kom, så visste vi at det ble desto mer sang i timene. Kom Selma Romnes, måtte vi oppføre oss ordentlig. Nå var det undervisning som gjaldt! Og framtoningen sa oss at det var ingen grunn til å prøve seg på rampestreker.

Fra tredje klasse fulgte også lærer Bekkhus sitt felespill med til salmesangen. Ikke bare skulle vi synge salmer ved skoledagens start. Vi skulle også pugge stadig nye salmevers. Eneste trøst var at de var på rim. Helt ufrivillig ble Magnus B. Landstad en slags kjendis i skoledagen. «Slå opp i Landstad på salme 663!» osv.

I tredje klasse flyttet vi opp til Storskolen med Jon Bekkhus som klasseforstander (hovedlærer). Sanglæreren het Margaret Krosshus. Hun var ung og forfriskende og hentet fram sanger som var fengende. Vi var ikke vant til det.  Bekkhus var midt i 60-årene. Han skulle følge oss ut sjuende klasse og bli pensjonist. Han fullførte løpet og fikk være pensjonist knapt ei uke. Da tok livet brått slutt.

Bekkhus drev oss framover – noen ganger med gulrot, av og til med pisk. Vi pugget norsk geografi: «Glomma kommer fra Aursundsjøen, nord for Røros, renner gjennom Østerdalen, har sideelvene Folla, Atna, Rena, Flisa…» og så videre  – helt ned til Fredrikstad! Det beste vi lærte var kanskje det som noen syntes var det tyngste; grammatikk og setningsanalyse. Det skulle bli nyttig seinere.

Å lære gangetabellen ble en konkurranse med «fine» premier. Husker jeg rett, var det en peanøttpose til vinneren og fargestifter til de nest beste. Gulrota gjorde sin virkning. Pisken likte vi dårlig. Det gjorde bare vondt verre når noen fikk høre i alles påhør hvor mange feil de hadde gjort på ei skriveprøve. Vi skjønte faktisk at ikke alle kunne oppnå samme resultat…

Midt i en sangtime sa Margaret at hun måtte forlate klasserommet noen minutter. Vi skulle bare sitte rolig og vente. Så pekte hun på to av oss og sa at vi måtte holde orden. Det gikk ikke bra. Uvisst av hvilken grunn, men noen likte ikke å sitte stille. Uhellet var ute. En sneiet i full fart inn i blyantspisseren som sto pent montert på kateteret. Den fikk sitt banesår. Vi som skulle være «ordensmenn» i ti minutter var nok aller mest lei oss.

På Storskolen var vi fem parallelle klasser på hvert trinn. Selv om vi kanskje var rundt 700 elever, så hadde det visst vært enda flere elever tidligere. Det vi kalte Midtbygget var i en dårlig tilstand og ble ikke brukt mer enn strengt nødvendig. Noen brukte friminuttet til å løpe rundt Midtbygget. I skolegården kunne mye forskjellig komme på moten. Plutselig skulle alle vise at de kunne sjonglere med en jo-jo. Så ble det populært med sprettball. Da gjaldt det å få den til å sprette så høyt som mulig, uten å miste den. Sørveggen på Blåbygget kunne vi bruke til å kaste en gummiball høyt opp på veggen og så hoppe over ballen når den kom dalende ned igjen. Det ble jo en ganske allsidig øvelse.

I det store Gulbygget var det både klasserom, gymsaler, sløydrom, filmrom, skolekjøkken, lærerværelse og overlærer Rørvik sitt kontor med Vigdis Cordtsen på forværelset. Det var noe folkelig over Vigdis. Ikke så sjelden kunne vi møte henne på ski langt inni skogen.

Skolekjøkkenet lå i øverste etasje. Der var Borghild Brennekåsa sjefen. Skolekjøkken fikk vi først i sjuende klasse, så vi gikk der nede på bakken og så med misunnelse opp på dem som øvde seg i kokkefaget langt der oppe over hodene våre. Ikke alle hadde store ambisjoner på kjøkkenet. En og annen gang kom det en neve hvetemel ut vinduet og dalte som julesnø ned i skolegården.

Filmrommet i kjelleren hadde ikke så mye å by på, men i sjuende klasse var det et kapittel i naturfagboka som het «forplantningslære». Det var nokså pinlig. Men et mulig lyspunkt var at det også skulle vises film. Forventningene ble skrudd kraftig ned den dagen en av parallellklassene marsjerte rett forbi med kurs mot kjelleren og filmrommet. I den klassen gikk Bjørn Borgen, en gutt som tidlig utviklet en herlig sans for god humor. Med sterkt overdrevet begeistring ropte han ut: «Vi skal se film: Petter frosk blir far!» Der tok alle forventninger brått slutt.

Vi var ikke bortskjemt med «skoleturer». I andre klasse var det visst lagt inn en «skoletur». Den gikk til fots helt til Våladalen og den frittflytende Vålabekken. Der tilbrakte vi flerfoldige timer med å samle kongler, bark og pinner og rusk og rask som ble til sauer, kuer og andre små dyr med bein på. Merkelig nok har en såpass ordinær hendelse klart å bite seg fast i minnet.

I sjette klasse dro vi på busstur helt til sølvgruvene ved Kongsberg. Ei halv mil inni fjellet var det sjakter som var 3-400 meter djupe. Vi slapp små steiner ned og tenkte med gru på at noen engang hadde jobbet langt der nede. Året etter dro vi på leirskole i Hjartdal. Det falt trekvart meter våt snø den første uka i april, men vi gikk skitur hver dag og spiste grenseløst mye mat. Roy klarte rundt 25 skiver til frokost en dag. Anne Margrete spiste 12 og dessuten fire egg. Det var også imponerende.

Det siste året på folkeskolen var vi fire gutter i klassen som skulle være «skolepatrulje». Vi måtte stille opp med flagg og bandolær og lose andre elever over Storgata. Tross alt var dette i ei tid da all trafikk fortsatt gikk i Storgata. Fra politiet ble vi fulgt opp av Andreas Pedersen. Han tok oss med til Sauland for å fortelle om hvordan vi gjorde jobben vår. Da skoleåret nesten var slutt, tok han oss med på tur til Oslo. Jeg trenger ikke å si at Pedersen var mer enn populær.

Selv på folkeskolen hadde vi både karakterbok og eksamener. Læreren mente vi måtte ta dette alvorlig og forklarte at det var viktig å ha med ei skikkelig matpakke, frukt, vann og gjerne også noe varmt å drikke når det skulle være prøver. Med mors hjelp stilte jeg godt forberedt, stilte alt pent utover pulten, og syntes det så riktig innbydende ut. Eksamener skulle ikke være bare alvor.

Til sist, sånn omtrent 20. juni 1970, fikk vi utlevert vitnemål, og det kom bilde i Telen av lærer Bekkhus. Et fint bilde, og under sto skrevet: «Her deler lærer Jon Bekkhus for aller siste gang ut et vitnemål – Borgar Veiding». Jo, det var han som smilte på bildet, men som kjent kommer Å etter V i alfabetet, men noe avisbilde av meg og det aller, aller siste vitnemålet ble det ikke. Noen ganger kan livet være hardt.