fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

Folkeskoleliv

Tekst: Trond Aasland / NIA

Vi skal tilbake til den tida da det var store årskull og nokså midlertidige lokaler var i bruk som klasserom. Mine to første skoleår var i Interimskirken på Villamoen. Forholdene var små den gangen for snart 60 år siden, men de ga en myk overgang til en stor skole med rundt 700 elever.

Vi ble tidlig vant til å starte skoledagen med «Fader vår du som er i himmelen…» og salmer fra Landstads reviderte salmebok,. Vi så ingen grunn til å stille spørsmål om sånne ting. Det bare fortsatte, omtrent like selvfølgelig som at vi måtte stille opp på rekke i skolegården når klokka ringte og bli hentet inn til klasserommet av læreren.

Det første skoleåret var læreren – som underviste oss i alle fag – en svært viktig person i våre liv. Derfor ble jeg lei meg da vi en dag fikk beskjed om at hun ikke skulle komme tilbake. Hun skulle ha barn, og Solveig Gran ble brått borte fra våre liv. Det var sårt.

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

Så fulgte likevel en spennende tid med skiftende vikarer. Fru Brendefur hadde mye å fortelle, både ekte og uekte eventyr. Noen handlet om en sønn som var flyver. Var det Anne Bekkhus som kom, så visste vi at det ble desto mer sang i timene. Kom Selma Romnes, måtte vi oppføre oss ordentlig. Nå var det undervisning som gjaldt! Og framtoningen sa oss at det var ingen grunn til å prøve seg på rampestreker.

Fra tredje klasse fulgte også lærer Bekkhus sitt felespill med til salmesangen. Ikke bare skulle vi synge salmer ved skoledagens start. Vi skulle også pugge stadig nye salmevers. Eneste trøst var at de var på rim. Helt ufrivillig ble Magnus B. Landstad en slags kjendis i skoledagen. «Slå opp i Landstad på salme 663!» osv.

STORSKOLEN på Notodden hadde på det meste rundt 1000 elever. Her fra en turnoppvisning i regi av Snøggs turngruppe. (Foto: H. Johnsrud/NIA).

I tredje klasse flyttet vi opp til Storskolen med Jon Bekkhus som klasseforstander (hovedlærer). Sanglæreren het Margaret Krosshus. Hun var ung og forfriskende og hentet fram sanger som var fengende. Vi var ikke vant til det.  Bekkhus var midt i 60-årene. Han skulle følge oss ut sjuende klasse og bli pensjonist. Han fullførte løpet og fikk være pensjonist knapt ei uke. Da tok livet brått slutt.

Bekkhus drev oss framover – noen ganger med gulrot, av og til med pisk. Vi pugget norsk geografi: «Glomma kommer fra Aursundsjøen, nord for Røros, renner gjennom Østerdalen, har sideelvene Folla, Atna, Rena, Flisa…» og så videre  – helt ned til Fredrikstad! Det beste vi lærte var kanskje det som noen syntes var det tyngste; grammatikk og setningsanalyse. Det skulle bli nyttig seinere.

Å lære gangetabellen ble en konkurranse med «fine» premier. Husker jeg rett, var det en peanøttpose til vinneren og fargestifter til de nest beste. Gulrota gjorde sin virkning. Pisken likte vi dårlig. Det gjorde bare vondt verre når noen fikk høre i alles påhør hvor mange feil de hadde gjort på ei skriveprøve. Vi skjønte faktisk at ikke alle kunne oppnå samme resultat…

Midt i en sangtime sa Margaret at hun måtte forlate klasserommet noen minutter. Vi skulle bare sitte rolig og vente. Så pekte hun på to av oss og sa at vi måtte holde orden. Det gikk ikke bra. Uvisst av hvilken grunn, men noen likte ikke å sitte stille. Uhellet var ute. En sneiet i full fart inn i blyantspisseren som sto pent montert på kateteret. Den fikk sitt banesår. Vi som skulle være «ordensmenn» i ti minutter var nok aller mest lei oss.

I tredje klasse ble vi overført til Sentrumskolen, eller Storskolen, som vi kalte den. Her fra en «Første skoledag», hvor også foreldre var til stede. (Foto: Ragnvald Bjerva).

På Storskolen var vi fem parallelle klasser på hvert trinn. Selv om vi kanskje var rundt 700 elever, så hadde det visst vært enda flere elever tidligere. Det vi kalte Midtbygget var i en dårlig tilstand og ble ikke brukt mer enn strengt nødvendig. Noen brukte friminuttet til å løpe rundt Midtbygget. I skolegården kunne mye forskjellig komme på moten. Plutselig skulle alle vise at de kunne sjonglere med en jo-jo. Så ble det populært med sprettball. Da gjaldt det å få den til å sprette så høyt som mulig, uten å miste den. Sørveggen på Blåbygget kunne vi bruke til å kaste en gummiball høyt opp på veggen og så hoppe over ballen når den kom dalende ned igjen. Det ble jo en ganske allsidig øvelse.

I det store Gulbygget var det både klasserom, gymsaler, sløydrom, filmrom, skolekjøkken, lærerværelse og overlærer Rørvik sitt kontor med Vigdis Cordtsen på forværelset. Det var noe folkelig over Vigdis. Ikke så sjelden kunne vi møte henne på ski langt inni skogen.

Skolekjøkkenet lå i øverste etasje. Der var Borghild Brennekåsa sjefen. Skolekjøkken fikk vi først i sjuende klasse, så vi gikk der nede på bakken og så med misunnelse opp på dem som øvde seg i kokkefaget langt der oppe over hodene våre. Ikke alle hadde store ambisjoner på kjøkkenet. En og annen gang kom det en neve hvetemel ut vinduet og dalte som julesnø ned i skolegården.

Filmrommet i kjelleren hadde ikke så mye å by på, men i sjuende klasse var det et kapittel i naturfagboka som het «forplantningslære». Det var nokså pinlig. Men et mulig lyspunkt var at det også skulle vises film. Forventningene ble skrudd kraftig ned den dagen en av parallellklassene marsjerte rett forbi med kurs mot kjelleren og filmrommet. I den klassen gikk Bjørn Borgen, en gutt som tidlig utviklet en herlig sans for god humor. Med sterkt overdrevet begeistring ropte han ut: «Vi skal se film: Petter frosk blir far!» Der tok alle forventninger brått slutt.

PÅ TUR TIL VÅLADALEN: Våladalen ble flittig brukt, både sommer og vinter. Ikke bare til skiturer og terrengløp, men til og med til eksotiske skoleturer ved Vålabekken… (Foto: H. Johnsrud/NIA).

Vi var ikke bortskjemt med «skoleturer». I andre klasse var det visst lagt inn en «skoletur». Den gikk til fots helt til Våladalen og den frittflytende Vålabekken. Der tilbrakte vi flerfoldige timer med å samle kongler, bark og pinner og rusk og rask som ble til sauer, kuer og andre små dyr med bein på. Merkelig nok har en såpass ordinær hendelse klart å bite seg fast i minnet.

I sjette klasse dro vi på busstur helt til sølvgruvene ved Kongsberg. Ei halv mil inni fjellet var det sjakter som var 3-400 meter djupe. Vi slapp små steiner ned og tenkte med gru på at noen engang hadde jobbet langt der nede. Året etter dro vi på leirskole i Hjartdal. Det falt trekvart meter våt snø den første uka i april, men vi gikk skitur hver dag og spiste grenseløst mye mat. Roy klarte rundt 25 skiver til frokost en dag. Anne Margrete spiste 12 og dessuten fire egg. Det var også imponerende.

Skolepatruljen ble utplassert ved skoleporten og på Ramberghjørnet. Vi skulle først og fremst sørge for at elevene kom seg trygt over veien. (Foto: Ragnvald Bjerva).

Det siste året på folkeskolen var vi fire gutter i klassen som skulle være «skolepatrulje». Vi måtte stille opp med flagg og bandolær og lose andre elever over Storgata. Tross alt var dette i ei tid da all trafikk fortsatt gikk i Storgata. Fra politiet ble vi fulgt opp av Andreas Pedersen. Han tok oss med til Sauland for å fortelle om hvordan vi gjorde jobben vår. Da skoleåret nesten var slutt, tok han oss med på tur til Oslo. Jeg trenger ikke å si at Pedersen var mer enn populær.

Selv på folkeskolen hadde vi både karakterbok og eksamener. Læreren mente vi måtte ta dette alvorlig og forklarte at det var viktig å ha med ei skikkelig matpakke, frukt, vann og gjerne også noe varmt å drikke når det skulle være prøver. Med mors hjelp stilte jeg godt forberedt, stilte alt pent utover pulten, og syntes det så riktig innbydende ut. Eksamener skulle ikke være bare alvor.

Til sist, sånn omtrent 20. juni 1970, fikk vi utlevert vitnemål, og det kom bilde i Telen av lærer Bekkhus. Et fint bilde, og under sto skrevet: «Her deler lærer Jon Bekkhus for aller siste gang ut et vitnemål – Borgar Veiding». Jo, det var han som smilte på bildet, men som kjent kommer Å etter V i alfabetet, men noe avisbilde av meg og det aller, aller siste vitnemålet ble det ikke. Noen ganger kan livet være hardt.

Du vil og like