Fra blåsyre til grønt skifte
Tekst: Trond Aasland / NIA
Hydros trang til å utvikle nye produkter er like gammel som selskapet selv. Ved inngangen til 2021 meldte selskapet om planer om produksjon av litium-ion-batterier. For et selskap som tidlig så muligheter i både elektrisitet og hydrogen, kan en nesten si at historien gjentar seg.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
I vår tid handler det om klimavennlige og bærekraftige løsninger – et grønt skifte innenfor en rekke sektorer i samfunnet, ikke minst transportsektoren. Hydro mener at selskapet sammen med partnerne Panasonic og Equinor nå har et godt utgangspunkt for å produsere batterier i Norge. Grunnlaget ligger i kompetanse på områdene materialteknologi, prosess, energi og industriutvikling, samt tilgang til fornybar elektrisk kraft og vann til kjøling.
Historiens lange linjer
De tre selskapene vurderer markedet for litium-ion-batterier i Europa og ønsker å bygge en fabrikk i et område hvor de kan rekruttere rundt 2.000 faglærte operatører og annet personell med høyere utdanning. Markedet for batteriene vil være kunder i Europa.
Det er langt fra første gang og første eksempel på at Hydro søker mot transportsektoren. Som produsent og foredler av aluminium er selskapet naturlig nok i et nært leverandørforhold til mange produsenter av biler og andre kjøretøyer. Den delen av historien går tilbake til 1960-tallet. En forgreining over til magnesium og blant annet motorblokkene i Folkevogna, gjerne kalt bobla, går tilbake til tidlig 1950-tall. Som leverandør av drivstoff-løsninger kan en mer snakke om at historien gjentar seg, eller – sagt annerledes: om 100 år var slett ikke allting glemt.
Ved inngangen til 1920-tallet hadde Hydros andre generaldirektør, Harald Bjerke, i første rekke vært opptatt av å forbedre lysbueteknologien, hvor Hydro som produsent av mineralgjødsel hadde vært ledende gjennom de siste 15 år. Han hadde store forhåpninger til arbeidet ved forskningssenteret på Skøyen. Professor Birger Fjeld Halvorsen var direktør for Hydros kjemiske avdeling. Men resultatene uteble. Både Bjerke og seinere Fjeld Halvorsen forlot sine stillinger.
Den nye generaldirektøren fra 1926, Axel Aubert, så snarere aktiviteten på Skøyen som et taktisk feilsteg. Han ville i stedet flytte forskningen til Notodden – det vil si nærmere den daglige drift i fabrikkene. I løpet av årene 1927-29 la Hydro om sine produksjonsprosesser og ble et selskap med høy kompetanse på produksjon av hydrogen ved elektrisk spalting av vann.
For Birger Fjeld Halvorsen, som også hadde en fortid som professor ved den tekniske høgskolen i Trondheim (NTNU) fulgte år som frittstående forsker og konsulent. I 1933 deltok han i en serie drivstoff-forsøk som Hydro gjennomførte. I England var det introdusert en spesialmotor beregnet på hydrogendrift. Professor Halvorsen mente at det kanskje ville være mulig å drive en vanlig motor med flytende ammoniakk, eventuelt med en blanding av ammoniakk og hydrogen.
Stank i bakkene til Krokan
På Rjukan anskaffet Forsøksavdelingen en lastebil som de forsøkte å drive med ammoniakk og hydrogen i ulike blandingsforhold – uten at forsøkene ga særlig lovende resultater. Det var så vidt at det var mulig å holde motoren i gang. På Rjukan kunne folk observere hvordan denne prøvebilen strevde seg oppover bakkene til Krokan. Langs veien bredte det seg en umiskjennelig, ubehagelig stank av ammoniakk.
Så ble det forsøkt å blande inn vanlig bensin. Heller ikke det ga ønsket resultat. Tvert imot. Det dannet seg blåsyre, en vannklar, lettflytende og svært giftig væske, som lukter av bitre mandler og bærer det kjemiske navnet hydrogencyanid. Forsøkene pågikk likevel i flere år før de ble stanset.
Dette var ikke Hydros eneste drivstoff-prosjekt. I 1932 utredet selskapets tekniske avdeling nye anvendelser for Hydros synteseanlegg for ammoniakk. Hydros nye tekniske direktør, Christoffer Kahrs Kielland, var kjent med at det tyske selskapet I.G. Farben brukte sine høytrykksanlegg til å fremstille syntetisk bensin. De hadde arbeidet med dette siden midten av 1920-tallet. Kahrs Kielland hadde fått høre at også Hydro hadde et godt utgangspunkt for en slik produksjon.
Samarbeid med regjeringen
Høytrykksteknologi var ikke Hydros problem, men selskapet trengte i tillegg tilgang til kull – til en rimelig pris. Det ville forutsette et samarbeid med norske myndigheter om en gunstig avgiftspolitikk. I 1934 ble saken tatt opp med Handelsdepartementet. Spørsmålet var om det var mulig å ta i bruk de store kullforekomstene på Svalbard. På midten av 1930-tallet var det i det minste en betydelig politisk interesse for å satse på industriell forskning.
Saken ble drøftet i et møte mellom generaldirektør Axel Aubert og handelsminister Alfred Madsen våren 1935. Madsen hadde faktisk en fortid som en politiske radikaler og fagorganisert tillitsmann ved Hydros fabrikker på Rjukan, uten at det hadde nevneverdig betydning i denne sammenheng. I første omgang var regjeringen beredt til å dekke halvparten av Hydros utviklingskostnader. De prøver som ble tatt tydet på at svalbardkull var godt egnet til hydrering.
Et plassproblem
1930-tallet var ei tid da Hydro drev mange forskningsprosjekter. Flere av dem krevde mer plass enn det laboratoriene ga mulighet for. Nå angret en salget av det tidligere sentrale forskningslaboratoriet på Skøyen. Mye av forskningen foregikk på Notodden. På Herøya var en i en tidlig oppstartfase. Laboratoriet ved hovedkontoret ble omtalt som et «tekjøkken».
Så ble saken ytterligere komplisert av at det pågikk en rivende utvikling på drivstoffområdet, i stor grad drevet fram av den tiltakende opprustningen i Tyskland. Metanolholdig flybensin var et av de nye produktene som så dagens lys. I 1938 lå en konklusjon på Hydros bord; den beste veien videre var å satse på å utnytte svalbardkullet til et metanolholdig drivstoff.
Stillferdig lagt bort…
Med dette som utgangspunkt skulle det også være mulig å lage syntetisk bensin. Ved NTNU i Trondheim videreførte og avsluttet professor Leif Tronstad forsøkene han hadde satt i gang med koks og tjære. Med krigsutbruddet og den tyske invasjonen i Norge var han påpasselig med å trekke en mindre optimistisk konklusjon. I en tidligere artikkel om Leif Tronstad uttrykte jeg det slik: Ett av prosjektene han arbeidet med gjaldt kullstøv-motorer. Han avviklet det på en stillferdig måte kort etter at tyskerne viste interesse for samarbeid.
Hydro hadde for sin del ivret for å kunne bygge opp en «moderne organisk industri» i Norge og hadde så seint som i januar 1940 bevilget 50.000 kroner til større forsøk med forkoksing av svalbardkull. Nye forsøk ble faktisk satt i gang, nå ledet av ingeniør Olav Jensen.
Sammen med sine medarbeidere kom han til at det kunne være mulig å lage koks av svalbardkull ved å gå veien om komprimering av kull til briketter. Metoden som ble utviklet viste seg å fungere, og den løste faktisk også det andre problemet som en lenge hadde arbeidet med; å utvikle en generator for produksjon av syntesegass. Forsøkene ble avsluttet sommeren 1943. På det tidspunktet hadde Hydro helt andre og mer alvorlige utfordringer enn å planlegge en fabrikk for drivstoff.
I 2021 kan vi si: Det er aldri for seint å blåse støv av gamle ambisjoner. Selv med en start i blåsyre kan resultatet bli et grønt skifte.
Kilder:
Gjølme Andersen/Yttri: Et forsøk verdt, (Universitetsforlaget, 1997)
Olav Njøstad: Professor Tronstads krig, (Aschehoug, 2012)
Norsk Hydro, pressemelding, januar 2021
