Rjukan-Notodden industriarv

Fra lysbue til Haber Bosch

«Man kan ej definitivt bli national-

hjälte förr än efter döden».

Marcus Wallenberg i personlig brev til Sam Eyde (1929).

Et par år før Sam Eyde gikk av som Hydros generaldirektør skaffet han seg store jordbruksarealer rundt Borrevannet i Vestfold. Han kjøpte flere gårder og ga til kjenne at han ville drive et moderne jordbruk. Med første verdenskrigs forsyningsproblemer som bakteppe kunne dét fortone seg som gode og sympatiske initiativ.

Tekst: Trond Aasland

Antakelig innså han nokså snart at dette nye bondelivet ikke ville gi den spenningen han fortsatt søkte. Det ble snart til at sønnen Sigurd engasjerte seg og overtok ansvaret og eierskapet for gårdsdriften. Sam takket nokså uventet ja til å stille som stortingskandidat for Høyre i Vestfold.

I forkant av dette hadde han i krigsårene ledet et statlig arbeidsutvalg som befattet seg med alt som berørte vareimport, eksportforbud og andre problemer verdenskrigen skapte for landet, folket og industrien. Arbeidet ga Eyde en bredere politisk kontaktflate, men det styrket neppe hans posisjon i de bedriftene han ledet. Ved utgangen av 1917 overtok Harald Bjerke som generaldirektør i Hydro. Eydes posisjon ble begrenset til å være medlem i styret.

Eydes etterfølger i Hydro kom til å lene seg mye mot selskapets tekniske direktør, som var overbevist om at Hydro skulle satse videre på lysbuemetoden. Eyde fremholdt gjentatte ganger at tiden var kommet for å bytte ut lysbuemetoden med den mindre energikrevende tyske Haber-Bosch-prosessen (ammoniakkmetoden). Men han talte lenge for døve ører. Når han på 20-tallet også hadde styreverv i konkurrerende tysk industri, og antakelig mottok godtgjørelser derfra, ble han rent mistrodd.

Til sist skulle det likevel bli som Eyde ville. Generaldirektør Bjerke skrev i januar 1925 til Marcus Wallenberg at det ikke var grunn til å engste seg for konkurranse fra tyske BASF. Han viste blant annet til forsøk med en trykkovn som pågikk på Notodden, men bare én måned seinere kom en knusende rapport fra selskapets egen «reisekommisjon». Etter å ha studert konkurrentene nærmere, var konklusjonen tindrende klar: Verken lysbuemetoden eller trykkovnen kunne konkurrere med ammoniakkmetoden.

Bjerke innså at det var påkrevet å handle, men var lite stemt for et tett samarbeid med den tyske kjemiindustrien, som på den tiden var i ferd med å danne en mektig trust. Han ville heller skape en motvekt gjennom samarbeid med andre aktører. I første omgang tok Bjerke initiativ til kontakt med det amerikanske selskapet The Nitrogen Engineering Company (NEC) i New York, og en intensjonsavtale ble nokså raskt inngått.

På et dramatisk styremøte 24. september 1925 ga Bjerke uttrykk for at fremtiden tilhørte ammoniakkmetoden. Han erkjente at Hydros egen forsøksvirksomhet ikke hadde gitt de resultater som var blitt forespeilet. Oppgaven var under alle omstendigheter formidabel, enten målet var en forbedret lysbueprosess eller en egenutviklet ammoniakkmetode.

På det meste hadde Hydro et teknisk personale på om lag 50 personer. Til sammenlikning var det 3700 medarbeidere innenfor forskning da de fire tyske kjemiselskapene Agfa, Badische, Bayer og Hoechst høsten 1925 søkte sammen i Interessen Gemeinschaft Farben Industrie. Styremøtet i Paris toppet seg med at Bjerke annonserte sin avgang. Han ble sittende på sin post fram til årsskiftet.

Fra januar 1926 var Axel Aubert den nye generaldirektøren i Hydro. Han var utdannet kjemiingeniør, med doktorgrad fra Tyskland. Aubert mente til å begynne med at et skifte av teknologi burde skje stegvis, men snart innså han at sterkere lut var påkrevet. Aubert så forskningen på Skøyen som et taktisk feilsteg og ville legge ned forskningssenteret, selge bygningene og flytte forskningen til Notodden – det vil si nærmere den daglige drift.

Bjerkes plan hadde vært at Hydro skulle skaffe seg en moderne ammoniakkprosess gjennom samarbeid med det amerikanske selskapet NEC. Våren 1926 ble ingeniører sendt til USA for å studere NECs prosess. Aubert tenkte noe annerledes og så flere muligheter. Han ville heller ikke utelukke et samarbeid også med den tyske kjemiindustrien. Likevel; på ettersommeren -26 bevilget Hydros styre penger til å bygge en mellomstor ammoniakkfabrikk på Notodden – med henblikk på å vinne erfaring.

Axel Aubert tok de nødvendige initiativ til omlegging og fornyelse på Notodden og Rjukan og til bygging av de store industrianleggene på Herøya (1928-29). Uten skiftet kunne Hydros framtid gått tapt. Det er ikke feil å si at skiftet av teknologi og utviklingsplanene som nå tok form, i store trekk samsvarte med de anbefalinger Sam Eyde hadde gitt gjennom flere år. Eydes rolle var likevel omstridt.

Bjerke og enda mer Aubert la til grunn at Eyde mottok ytelser fra den tyske kjemiindustrien. Aubert anså Eyde for å være inhabil da Hydros styre skulle ta sine endelige beslutninger i saken. Eyde møtte ikke i det viktige styremøtet i oktober 1927, og trådte så ut av styret. I stedet ble et tysk styremedlem valgt inn. Innholdet i avtalene mellom Hydro og IG Farben ble endelig vedtatt på Hydros generalforsamling 3. november samme år.

1927 blir stående som året da de viktige veivalgene ble gjort. Selv om Birkeland-Eyde-ovner fortsatte å brenne en del år både på Notodden og Rjukan, er 1927 året da Hydro satser sin framtid på ammoniakkmetoden og går helt og fullt for å hente ut hydrogen ved elektrolyse av vann. Når beslutningene var tatt, var tiden inne for å brette opp ermene og innlede en ny hektisk byggeperiode. I tillegg til omlegging på Notodden kom «Nyanleggene» på Rjukan og de store utbyggingene av fabrikkanlegg på Herøya ved Porsgrunn.

Forholdet mellom Eyde og Hydros ledelse var blitt kaldt allerede da han forlot styret. Og Eyde og generaldirektør Aubert hadde lite godt å si om hverandre utover på 30-tallet. Eyde likte medgang, heder og ære. Aller minst likte han motgang som rammet hans person. Formannen i Hydro-styret, Marcus Wallenberg, hadde på slutten av 20-tallet – i et personlig formet brev – gjort et oppriktig forsøk på å dempe Eydes bestrebelser på å gjenvinne sin fremskutte posisjon. De to bevarte et slags livslangt vennskap, tross alle skiftninger og spenninger: «Man kan ej definitivt bli nationalhjälte förr än efter döden,» skrev Wallenberg.

Eydes svar på motgangen kom i form av en selvbiografi, «Mitt liv og mitt livsverk», som utkom i 1939. Det ble planlagt to bind, og Eyde jobbet med det andre bindet så seint som første uke i april 1940, men verken hans helse eller det som skjedde 9. april tillot videre arbeid. Sam Eyde døde i Åsgårdstrand 21. juni 1940. Manuset gikk tapt i løpet av krigsårene, så det ble med det ene bindet.

Tross sine åpenbare svakheter tegner det et bilde av en stor industribygger. Eydes fortjeneste var at han klarte å tiltrekke de nødvendige investorer og samarbeidspartnere – og at de ga ham tillit til å igangsette og ferdigstille gigantiske prosjekter. At han brukte sin tid innenfor en rekke industrigrener, gjør hans posisjon ubestridelig som den viktigste gründer i Norge i første del av det 20. århundre.

 

Du vil og like