Fra Tokyo til Telemark
Tekst: Trond Aasland
At en fabrikk kunne bruke luftens nitrogen til å lage gjødsel for bonden, var en verdensnyhet tidlig i forrige århundre. Produksjonen var ikke mer enn så vidt kommet i gang, så strømmet nysgjerrige besøkende til – fra fjern og nær.
I 1908, den første sommeren etter at «den store fabrikk» var satt i drift på Notodden, var det keiserens bror, prins Kuni av Japan – med følge – som banket på. Blant høystående japanske besøkende var han den første, men han var langt fra den siste.
Det kom delegasjoner av statsråder, vitenskapsfolk, ingeniører og kjemikere – etter hvert til ganske stor bekymring for generaldirektør Eyde i Hydro. På grunn av patenter som ikke dekket alle land, hadde ikke Eyde lyst til å gi gjestene fullt innsyn i alle tekniske detaljer, Han unnskyldte seg med at det ville kreve en godkjenning fra selskapets eiere… Og noen slik godkjenning innløp, naturligvis, aldri!
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
En salgsmann i Tokyo
Mye av den tidlige og store interessen fra Japan hadde en konkret forklaring. En av Marcus Wallenbergs brødre, Gustaf, var Sveriges ambassadør i Tokyo. Han ordnet gjentatte ganger turer til Norge og Notodden for japanske delegasjoner. Han må ha sett dette som en viktig sak med tanke på å utvikle landbruket. Om det også ble solgt gjødsel til Japan for mer enn 100 år siden, er uvisst. Men det er ingen umulighet. Første gjødselforsendelse Første forsendelse fra Notodden til Thailand skjedde sommeren 1907, etter ordre fra kong Chulalongkorn (Rama V). Første forsendelse til Kina gikk i 1912.
Selvsagt kom det etter hvert også noen rapporter i japanske aviser om besøkene i Telemark. En beskrivelse utmerker seg:
«For øvrig var veien til Tinnoset, likesom tilfellet er med de fleste veie i Norge, særdeles god og uten de bakker man skulle vente i et så bergfullt land. Enkelte steder var siderne av veien forsynet med store, spisse stene, hvis hensikt vi ikke godt kunne forstå. Antagelig var de anbrakt der for at reisende som ved en ulykke ble slynget ut av vognen ved at spiddes på de skarpe stene kunne finne en hastig og sikker død istedenfor at forslå seg mot bakkene eller drukne i de drivende strømme».
Prins Kuni kom i alle fall tilsynelatende trygt fram og ble tatt godt hånd om. Prinsen med følge ble naturlig nok innkvartert på Hydros nye gjestehus – adminiet på Notodden. Han reflekterte neppe over at bygget var oppført i klassisk stil med innslag av jugend-stil, som i sin tur var påvirket av japansk kunst, kultur og estetikk, kalt japonisme.
Japonismen på veggen
Derimot er det grunn til å tro at prinsen la merke til at over brystningen var det både i kabinettet og den store norrøne hallen midt i huset en 80 cm høy frise med en importert blomstrete papirtapet med gyllenlær-imitasjon i gull og rødt. Slike tapeter ble fra 1880-årene produsert for det europeiske markedet, i hovedsak av britiske firmaer i Japan. Produksjonen i Japan foregikk blant annet i nærheten av Yokohama. Dette ble regnet som datidens mest eksklusive veggdekorasjon. Likevel, og uvisst av hvilken grunn, noen tiår seinere måtte gyldenlæret i hallen vike for hvit tapet. I kabinettet er det fortsatt på plass.
Sommeren 1908 var også Thorolf Holmboes malerier – fem i alt – kommet på veggen. I rommet som i dag kalles salongen, men den gangen var Eydes kontor, kunne generalen – og prinsen – beundre Holmboes levende skildringer av elven Måna i ville kast mellom Møsvatn og Vestfjorddalen. Holmboes store læremester var Gerhard Munthe, som i sin tur var påvirket av nettopp japonismen. Spor av dette finnes også i deler av Holmboes overmåte store produksjon.
Japonismen påvirket over tid flere stilretninger i Europa, og ikke bare interiører. Notodden by ble i hovedsak oppført i tidsrommet 1905-1915. Etter bybrannen i Ålesund i 1904 kom pålegg om å oppføre bygårder i mur, såkalt ‘murtvang’. På Notodden ble reist ca 40 murgårder i jugendstil. Notodden omtales iblant som ‘verdens siste by som ble reist i jugendstil’.
Japanere til Tinfos
Japanere som besøkte Hydro kunne også ta turen innom Tinfos papirfabrikk sitt staselige admini, som ble oppført i 1908. Også der ville de finne malerier av Thorolf Holmboe med lokale motiver. Når det gjaldt Tinfos, var det særlig den dristige utbyggingen av Holta-kanalen som påkalte interesse. Det fortelles at to japanere som hadde lest om denne kanalen, ble så interessert at de kjøpte billetter til den transsibirske jernbane og tok turen til Norge kun for å studere kanalen.
Direktør O. H. Holta skal på en feriereise ha sett hvordan man bygde kanaler på det europeiske kontinent. Han mente de samme prinsipper kunne brukes i Norge. Et stykke på vei var det riktig, men på grunn av det rene, humusfattige vannet i Norge var slike prosjekter atskillig mer krevende her. Japanerne fikk i alle fall besiktiget kanalen, og så tok de toget samme vei hjem igjen.
Beundret Kr. Birkeland
Det er alminnelig kjent at professor Kr. Birkeland døde på et hotellrom i Tokyo i juni 1917. Fullt så kjent er det kanskje ikke at han i Japan var en høyt respektert vitenskapsmann. Derfor falt det naturlig å holde en minnemarkering ved Universitetet i Tokyo. Professor Nagaokas tale kan vanskelig forstås på annen måte enn at matematikkprofessoren har vært på besøk i Norge og gjort seg godt kjent med både gjødselindustrien i Telemark og professor Birkelands øvrige vitenskapelige arbeider.
I minnetalen fremhevet professoren både lysbueovnen, kraftverkene og – ikke minst – Birkelands forklaring av fenomenet nordlys. Det kan settes et stort utropstegn bak det siste. For det skulle ennå gå 50 før Birkelands forklaringer ble alminnelig akseptert. Ordene, som står seg meget godt mer enn 100 år seinere, falt slik:
«Hans geniale ånd åpenbarte seg i hans forklaring av solflekkene og i utnyttelsen av luftens kvælstoff. Det århundrer gamle problem ble til sist løst til praktisk brukbarhet ved hjelp av den elektriske lysbue. For alle elektroteknikere er Notodden vel kjent som et av de største elektriske verk, hvor man ved kjempemessige dynamomaskiner, drevet med vannkraft, frembringer tre meter lange lynliknende buer til fabrikasjon av kunstig salpeter. Men langt utover denne høyst verdifulle og vidunderlige oppfinnelse kommer hans navn til å leve lenge i fremtiden på grunn av hans undersøkelser av polarlysets natur».
