Hvis fabrikkporten kunne fortelle

Rart var det derimot at en av fabrikkens ingeniører, Bjarne Hansen, fikk lov til å lage en innhegning rett ved fabrikkporten og kunne plassere en bjørn der. Den hadde allerede sommeren 1905 gjort stor lykke som underholder da en gruppe eksperter fra den store verden kom på besøk. Seinere tok visst også Hansens kone del i oppfostringen av bjørnen.

Etter hvert som den vokste til, påtok den seg i økende grad rollen som «vakthund» ved porten. En agitator som ville inn på arbeidsplassen for å starte fagforening, forteller at han dresset seg pent opp og tok en borgerlig avis under armen før han satte foten innenfor porten. Det fungerte bra, men bjørnen kastet et olmt blikk etter den fremmede. Agitatoren kjente seg ikke altfor trygg, men fagforening ble det!

En sommerdag i 1908 ble det bråstopp i fabrikken. Med fagorganiseringen fulgte også krav om bedre lønn. Arbeiderne gikk ut porten og ville ikke vende tilbake før et krav om fem kroner dagen i minstelønn var innfridd. Også rallarne som bygde jernbanen til Rjukan var solidariske og la ned arbeidet. Da kom sjefen, generaldirektør Eyde, i et dilemma. Det var ikke bare å etterkomme et krav som ikke lå innenfor tariffen. Uvisst av hvilken grunn: Kanskje var det for å vinne litt sympati? En augustdag passerte selveste kong Haakon fabrikkporten. Eyde var på plass og viste han rundt.

Så sto Eydes røde Mercedes klar og tok dem ut gjennom porten. Kongen skulle få oppleve meget mer når han først var kommet til Notodden. Han skulle både ta i øyesyn arbeiderboliger i Grønnbyen, dammen og kraftanlegget på Svelgfoss og selvsagt skulle de sammen innta et bedre måltid i det nyoppførte gjestehuset på Villamoen. Det skulle ikke gå mer enn ett år, så passerte kongen fabrikkporten på Notodden enda en gang. 9. august 1909 kom han for å forestå den høytidelige åpningen av Tinnos- og Rjukanbanen. Da var det livlig. Nesten hele byen ville være med på en slik historisk begivenhet.

Salpeterfabrikken var kommet inn i en tid med økende produksjon, gode priser og store ambisjoner. Hver morgen toget 10-15 tyske ingeniører gjennom porten. Til og med professor Birkeland var en daglig gjest. I det nyoppførte Ovnshus C ble installert høye, sylinderformete Schönherr-ovner. I den lavere nabobygningen holdt Hydros ingeniører på å teste en ny generasjon Birkeland-Eyde-ovner. På Rjukan ble begge ovnstypene tatt i bruk, men siden de norske ovnene var minst like gode som de tyske, ble de tyske ovnene i tur og orden tatt ned til fordel for norske ovner. Hydro ble på alle måter mindre tysk, mer fransk, men kunne fortsatt vise til at teknologien var norsk.

Arbeiderne var norske. De dekket et utall roller og oppgaver i den daglige drift og hadde organisert seg i sine respektive foreninger. Her var ikke bare de som sognet til den kjemiske arbeiderforeningen. Her var for eksempel også metallarbeidere og trearbeidere. En sommerdag kom en fotograf med kamera og stativ gjennom porten. En benk ble satt fram utenfor snekkerverkstedet, og så ble snekkerne foreviget. Året var 1912.

Mannen som satt lengst til venstre i første rad var seks år seinere med på å marsjere ut porten 2. mai klokka 16.00. Sammen med åtte andre tillitsvalgte ble Ole G. Aasland dømt i arbeidsretten i juli 1918 for å ha brutt arbeidskontrakten og på ulovlig vis innført 8-timers arbeidsdag på Hydro. Men året etter ble dette lovfestet i Norge!

Om arbeiderne kanskje tok seg litt vann over hodet den gangen, så gjaldt det hele salpeterfabrikken og store deler av Notodden noen år seinere. Siste uke i juni 1927 kunne en ro i båt ned Heddalsveien og svinge inn gjennom fabrikkporten. Vårflommen kom seint, men ble så voldsom at Heddalsvannet steg om lag fem meter over sitt normale nivå. For noen uker ble det full stans i driften. En kan faktisk undres over at Hydro likevel våget å legge store planer for ei fabrikktomt som sto under vann.

For nettopp i de dager tok nye planer form. Etter vel 20 år hadde Hydros ledelse bestemt seg for å legge bort alt som het Birkeland-Eyde-ovner og legge om til den mer energieffektive tyske Haber-Bosch-prosessen. Nå skulle selskapet fornye seg på Notodden og Rjukan og bygge fabrikker på Herøya ved Porsgrunn. Notodden var først ute. Rett innenfor porten ble reist en staselig hydrogenfabrikk.

Det gikk i Holmboe og Pechrantz. Notodden skulle satse på ammoniakk, NH₃. Vann, H₂O, skulle spaltes for å få tilgang til hydrogen (H). Nitrogen (N) hadde selskapet lang erfaring med i hente fra lufta, men nå oppsto en ekstra utfordring.

Fra kalsiumkarbid-fabrikken, en av nabobedriftene, var det utslipp til luft som i verste fall kunne ha en eksplosiv virkning. Om ikke før, så ble Hydros ingeniører nå virkelig utfordret til å tenke «utenfor boksen». Det gjorde de! I sprengkalde vinterdager ble et av byens landemerker til; ei mer enn 60 meter høy pipe, som ikke skulle slippe ut noe som helst, men tvert imot ta inn friskest mulig luft. Siden humoren var funnet opp, ble den gitt navnet «Minareten», og det bærer den visst den dag i dag.

En vakker dag ruslet en mann helt fri for høydeskrekk gjennom fabrikkporten. Han satte kurs mot Minareten. Medhjelperne var klare. Jobben hans gikk ut på å la seg fire ned på utsiden av pipa og punkt for punkt feste en jordingsledning. For selvsagt må en slik ruvende installasjon også ha en lynavleder. Jobben ble gjort. Pipa ble støpt i god betong og har stått i mer enn 90 år gått klar av Tors vrede med hammeren. Og det er lov å minne om det som sies: så lenge Minareten står, skal de gå bra med Notodden.

Snart røynet det på. Ikke bare gikk verden og Hydro inn i «de harde tredveårene». Nedgangstidene slo også inn i fabrikken på Notodden, og vondt skulle bli til verre. For en gangs skyld var det et dårlig tegn at himmelen var blå. Inn mot sommeren 1934 kom arbeiderne på jobb om morgenen under en blå himmel, og gikk hjem under en like blå himmel – uke etter uke. Godt vær gikk over til faretruende tørke. Så ille ble det at kraftverkene manglet vann til å lage strøm. Da stoppet fabrikken. Den sto stille i tre måneder.

Ingeniør Bjarne Hansen som 20 år tidligere hadde rykket opp og blitt en ganske populær fabrikkdirektør, så så mørkt på det at han pensjonerte seg. Arbeidere med lang fartstid hadde ingen jobb å gå til, men fikk mulighet til å bli overført til Herøya. Det var dyster stemning og rekordmange ledige. Kommunens grep var å sette i gang nødsarbeider.

Varig stopp ble det likevel ikke. Med vann og strøm ble det mulig å få fabrikken i gang igjen. Så var Hydro likevel ikke beredt til å legge Notodden i møllposen. Snarere var en beredt til å tenke samfunnsansvar, for et av tiltakene som ble satt i verk, var å flytte produksjonen av gjødselsekker fra Lillo i Oslo tilbake til Notodden. Det ga arbeid til rundt 200 mannfolk ved symaskinene. De jobbet skift og akkord og tjente nok til å bli ettertraktet som både ektemenn og familiefedre.

Et glimt av lys var tent mot slutten av 30-tallet. Så kom okkupasjonen og formørkende skyer. De lå tungt over byen, befolkningen og industrien gjennom fem vonde, strevsomme år. Folk som stemplet ut den ene dagen, var arrestert den neste. Salpeterfabrikken på Notodden ble til og med trukket inn i det mørke kapitlet som handlet om tungtvann til tysk atomforsøk. Varsellampene blinket så rødt at de som skulle bygge anlegget ikke forhastet seg.

Freden og friheten ble gjenvunnet. Da var det også tid for å minnes og hedre dem som hadde ofret sine liv under krigen. Noen kom hjem etter år i krigsfangenskap, men hadde overlevd. Både ansatte i Hydro og Tinfos opplevde at arbeidsgiveren hadde fortsatt å overføre lønn mens de satt i fangenskap. Utenfor Hydroporten var mange ansatte samlet. Fabrikkdirektøren talte og en minneplakett over de falne ble avduket. Siden ble plaketten flyttet til nordveggen på det nye kontorbygget som ble oppført midt på 1950-tallet.

Noen år seinere kom et knippe Hydro-direktører for å avduke en statue av professor Birkeland ved den samme kontorveggen. Statuen ble plassert like ved den nye porten inn til fabrikken. Den nye fabrikkporten og portvaktbygget var en del av fornyelsen som kom midt på 1950-tallet. Så kan den nye 50-tallsporten fortelle sin historie fra de neste 50 år….

Mange år seinere ble også Birkeland-statuen flyttet og plassert utenfor Ovnshus A, der grunnlaget ble lagt for det som i dag er verdensarv. Og så – en dag i 2020 – er det igjen tid for å flytte porten inn til fabrikken. Den skal tilbake til der den opprinnelig var gjennom de første 50 år. Plassen åpnes. Ringen er sluttet. At ting flytter i Hydroparken er ikke noe nytt. Det sies at enhver kvadratmeter innenfor fabrikkområdet i tidens løp skal ha vært brukt til minst to ulike formål. Trolig er det ganske nær sannheten, men også dét er en helt annen historie.