Rjukan-Notodden industriarv

Industrianlegg av ukjente dimensjoner

Den dag i dag bærer næringsparken på Rjukan preg av at dette var et stort industrianlegg for framstilling av plantenæring fra luftas nitrogen. Mange av bygningene har høy arkitektonisk kvalitet og er knyttet til både lysbuemetoden og den seinere ammoniakkmetoden

Tekst: Trond Aasland/NIA

Det er tre faser i industrivirksomheten på Rjukan fra starten tidlig i forrige århundre og fram til 1940-tallet:

  • Rjukan I: Første fase av utbygging for lysbuemetoden. Anlegg av infrastruktur i bratt og vanskelig terreng. Basert på kraft fra Vemork.
  • Rjukan II: Utvidelse av driften etter lysbuemetoden. Stordrift med lysbue-ovner, basert på kraft fra Såheim.
  • Rjukan III (nyanleggene): Omstilling og drift med ny teknologi, ammoniakkmetoden (Haber-Bosch) og elektrolyse av hydrogen.

Begge ovnshusene i RRjukan I og II eksisterer, mens de to store tårnhusene for absorpsjonsanlegg er borte. Mest komplett som bygningsmasse er fabrikken basert på ammoniakksyntese i «nyanlegget» på øvre del av området.

Overgikk alt i Norge

Den 8. desember 1911 kunne den første jernbanelast med ferdig vare gå fra Rjukan. Da var det gått fire uker siden den første røyken steg opp fra toppen av tårnhuset.

Rjukan I var et industriprosjekt som i dimensjoner overgikk alt hva vi tidligere har sett i Norge. At anleggene kunne settes i drift mens vi ennå skrev 1911, var bedre enn hva eierne hadde sett for seg noen måneder tidligere. Framdriften hadde ikke holdt tritt med tidsskjemaet, og de tyske interessentene hadde frasagt seg ledelsen av prosjektet. Sam Eyde ble satt på til å føre det hele i mål.

Eyde sørget straks for at arbeidsstokken økte betydelig – opp mot 2500. Funksjonærer – friske krefter – som Eyde kalte det, ble hentet fra Kristiania, og folk med erfaring kom opp fra Notodden. Feil ble korrigert, leveranser av utstyr ble skjøvet fram. Noen provisoriske løsninger måtte til, og det ble tilsynelatende jobbet dag og natt.

Bygg av ukjente dimensjoner

Sett i en norsk målestokk var Fabrikkene på Rjukan gigantiske. Fra forsøk som var utført på Notodden ble det installert både Birkeland-Eyde-ovner og løsningen med syretårn av granitt. Ovnshuset på Rjukan fikk en grunnflate på hele 6000 m2. Det skulle også gi plass for tyske Schönherr-ovner. Kjelehuset med kompressorhus fikk en grunnflate på 1500 m2.

Den mest imponerende bygningen var tårnhuset, som ga plass for 32 granitt-tårn og 14 jerntårn og var 30 meter høyt. Også flere andre bygg hadde en grunnflate på flere tusen kvadratmeter. Når fabrikken kom i drift, hadde den et kontinuerlig vannforbruk på rundt 1 m3 per sekund. Vann var det nok av i Vestfjorddalen.

Allerede fra høsten 1912 var det full fart med Rjukan II-utbyggingen. Dette anlegget fikk en tilstrekkelig bemanning fra starten og arbeidsstyrken var rundt 1500 helt fram til det var fullført våren 1916. Igjen var dimensjonene store, både på kjelehus og viftehus og i særdeleshet tårnhuset – en ruvende bygning med en grunnflate på 10.000 m2. Ovnshuset ble bygget i direkte tilslutning til kraftstasjonen på Såheim. Det lå flere vesentlige besparelser i det. Da kraftstasjonen sto ferdig, gikk jernbanesporet på Rjukanbanen under bygningen. Det gjør det også i dag.

 

Du vil og like