Johan B. Holte – fornyeren av Hydro
Tekst: Trond Aasland / NIA
Som sin far foretok han i livets løp noen påfallende skifter av jobb. Peder O. Holte var politibetjent på Notodden, men ble byens rådmann. Sønnen Johan B. var kjemiker og forsker, og ble både generaldirektør og styreleder i Hydro.
Som politibetjent var Peder Olaus Holte fra Skogn blant dem som tidlig fikk bolig i Grønnbyen med utsikt mot Hydros aller første salpeterfabrikk. Lorentze Indorff fra Bamble, som ble hans kone, var opprinnelig hushjelp. Som ektefeller flyttet de seinere inn på politistasjonen ved torvet på Notodden, der sønnen Johan Berthin ble født i 1915. Hydro skulle komme til å følge ham, ikke bare i oppveksten, men gjennom store deler av livet. At det ble slik, var – strengt tatt – ikke gitt.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Som tenåring jobbet jeg to somre tidlig på -70-tallet som internt postbud ved Hydros hovedkontor i Bygdøy allé i Oslo. I disse sommerukene var Holte mest en person som vi hørte omtalt, men sjelden så. Slik var det også med hans pensjonerte forgjenger, Rolf Østbye, som i god Hydro-tradisjon fortsatt hadde eget kontor. Han hentet sin post i 9. etasje, og det kunne lukte sigar etter hans korte visitter.
Da Holte på 80- og 90-tallet var trådt ut av rollen som generaldirektør, opplevde jeg han som en tidvis mer synlig person i lokalene. Han var styreleder, ivaretok en rekke styreverv og var en verdsatt rådgiver for etterfølgerne, først Odd Narud, deretter Torvild Aakvaag. Han holdt det gående, faktisk helt inn i livets kveld.
I omtalen av Holte (1915-2002) i Store Norske Leksikon, for øvrig skrevet av nettopp Torvild Aakvaag, heter det at Holte «etter kortere ansettelser i Norsk Aluminium Kompani (Høyanger) og Borregaard var leder av forskningslaboratoriet ved A/S Freia og var bl.a. med på å videreutvikle den senere så berømte sjokoladen Kvikklunsj».
Mangt mer enn Hydro
At juristen Aakvaag trekker fram Kvikklunsj, er interessant. Det vitner om hvilket sort spenn det var i det Holte engasjerte seg i, og at det favner meget mer enn en karriere i Hydro. Holte tilskrives æren for at kjeksen i Kvikklunsj kunne påføres flytende sjokolade uten å bli myk, og at mørk sjokolade ble byttet ut med lys. Det gjorde susen.
I livets løp hadde han naturlig nok en rekke styreverv innenfor Hydro-systemet, men han var også styreleder i norske selskaper som Kværner, Standard Telefon og Kabelfabrikk og Sør-Norge Aluminium og hadde i tillegg internasjonale styreverv.
Holte og hans kone, Eva Bull Holte, har noen aksjer i bevaringen av Grønnbyen, som i dag er et signifikant objekt i Rjukan-Notodden industriarv. Men strengt tatt ligger det meste av hans rundt 40 år i Hydro utenfor den perioden som danner grunnlaget for verdensarven. Likevel føles det relevant å løfte han fram og inn i en slik kontekst.
Under Holtes ledelse endret Hydro karakter; fra å være et gjødselselskap basert på fossekraft til å bli et teknologibasert europeisk og internasjonalt industrikonsern. Holte var pådriver for omlegging til petroleumsbasert produksjon av gjødsel. Han førte Hydro inn i olje- og gassvirksomhet og gjorde forberedelser til at selskapet begynte å produsere og foredle aluminium. Selskapets omsetning økte formidabelt i hans epoke.
Fra Paris til Notodden
Det var i 1948 Holte kom til Hydro. Det vil si; han kom først til Paris. Det skulle gå mer enn to år før han vendte tilbake. Da gikk veien til Notodden. Han arbeidet ved forskningslaboratoriet og nedla et verdifullt arbeid for å bedre effektiviteten i hydrogenelektrolysen, som var av stor betydning for Hydros gjødselproduksjon. Deretter kom han til selskapets hovedkontor i Oslo og var forskningsdirektør 1957–66. Fra 1964 var han dessuten assisterende generaldirektør, og 1966 ble han utnevnt til generaldirektør etter Rolf Østbye.
Holte startet også et ambisiøst program for å gjøre selskapets gjødselvirksomhet større og mer internasjonal. Et element i dette var å kjøpe seg inn i det danske selskapet Korn- og Foderstofkompagniet (KFK). Et annet element var å bygge et stort ammoniakk- og urea-anlegg i Qatar.
Holtes ambisjoner gikk lengre enn dette. Han videreførte det arbeid som var startet av Rolf Østbye for å skaffe Hydro en plass i aluminiumsindustrien. Røldal-Suldal-vassdraget var ervervet allerede i 1950-årene. Det ble nå utbygd parallelt med metallverket på Karmøy, i regi av Alnor AS sammen med Harvey Aluminium. Holtes tilnærming var å finne en partner som ikke var for liten og ikke for stor.
Harvey ble seinere kjøpt ut. Hydro hadde helt siden 1920-tallet vært opptatt av å komme i gang med aluminium. Det var etableringen på Karmøy med tilhørende videreforedling som la grunnlaget. Seinere tok selskapet store sprang med overtakelsen av verkene i Sunndal, Årdal og Høyanger (ÅSV) og tyske VAW.
Da mulighetene åpnet seg 1963 for å lete etter gass og olje på norsk kontinentalsokkel, var Holte klar: Selskapet måtte gripe denne muligheten. Østbye var mer tvilende, men Holte vant fram. Holte så også betydningen av å komme inn på oljeraffinering og distribusjon av oljeprodukter. Raffineriet på Mongstad blir i høy grad sett på som hans verk.
Egenskap for lederskap
Holte var Hydros generaldirektør fra 1967 til 1977 og styreformann fra 1977 til 1985. Han ledet selskapet gjennom en svært krevende periode hvor det foregikk store omstillinger, internasjonalisering og utvikling av nye forretningsområder. Ikke minst var det nødvendig å utvikle bedre samarbeidsrelasjoner mellom ledelse og arbeidstakere. Holte blir også på dette området sett på som en fornyer av Hydro.
Hans mantra var at «det viktigste er ikke å ha rett, men å gjøre det riktige». Med denne tilnærmingen vant han fram med store endringer samtidig som tilliten i de ansattes organer ble ivaretatt. Holte gikk inn for å knytte de ansatte nærmere til selskapet. Han oppnådde både tillit og et godt samarbeid, ikke minst med formannen i den mektige Herøya arbeiderforening, Tor Halvorsen.
Respektert og beundret
Selv om stor vekst og store endringer i selskapets forretningsvirksomhet kan knyttes til Holte navn, er det en utbredt oppfatning at hans betydning for bedriftskulturen er minst like viktig å løfte fram. I så måte gikk Holte såpass konkret til verks at det vakte oppmerksomhet fra første dag. Han fjernet de påkostete amerikanske bilene i Hydros direktørgarasje. Ved første besøk på Notodden ga den nye toppsjefen beskjed om at de røde løperne ved trappa på Admini kunne legges på loftet. På Rjukan var fabrikkdirektøren vant til at det til enhver tid sto friske blomster på kontorpulten. Holte spurte om han hadde bursdag….
Som Notoddens rådmann i de harde 30-årene hadde Holtes far gjort en formidabel innsats. Han ble beundret for den omstillingen han klarte å få til. Sønnen trakk trolig enda større veksler på at han tross alt var vokst opp blant sønner og døtre av vanlige industriarbeidere. Muligens var det dette som også kom til uttrykk i en lite påkostet livsførsel. Holte kjørte folkevogn, var en ivrig sportsfisker og fjellvandrer. Han og kona fikk en særlig forkjærlighet for Åmotsdal, hvor de bygde opp sitt andre hjem på plassen Sneie. For henne kan det like gjerne kalles hennes første hjem. De er begge gravlagt i Åmotsdal.
«Selskapets ledelse og styre så lykkeligvis at hans åpenbare intellektuelle kapasitet var forenet med en visjonær handlekraft og en intuitiv forståelse av samspill mellom mennesker, de grunnleggende egenskaper for hans fremtidige lederskap». Slik uttrykte en annen av Hydros generaldirektører, Egil Myklebust, seg i en omtale etter Holtes bortgang i 2002.
