Jul i arbeiderhjemmet

Det knytter seg minner til krumkakene. En måtte være forsiktig, særlig når de skulle legges ned i en stor boks. Sandkakene derimot krevde full kraft for å få dem ut av formene. Det smalt i bordplata, og noen ganger gikk de litt i stykker, men da fikk vi jo lov til å smake, så her snakker vi om hell i uhell. Mor gjorde også en og annen bytteavtale. Hun fikk fattigmann av mormor, og den måtte vi vite at hadde et navn som passet dårlig til alle godsakene som sto innskrevet i oppskriften.

Når baksten var unnagjort, ble kakene satt bort i fine metallbokser og måtte ikke røres av barn. Noen ganger stakk jeg handa ned i en slik boks med pepperkaker eller serinakaker, men da var vi omtrent kommet til påske. Da var det visst greit. Enkelte år ble det kjøpt inn en halv gris, og da ble det mye styr med å partere, pakke ned og skrive på pakka hva som var hva. I Tveitdalen var det fryseri, så der hadde vi leid en liten bod. En måtte ha veldig mye klær på for å få bli med inn der.

Mor mente det også måtte brygges øl til jul. Når det kom humle og dobra i kjøkkenskapet, visste jeg at det snart skulle settes en stor dunk ved siden av komfyren, og den skulle pakkes inn i et ullteppe slik at det var like varmt inni dunken både morgen og kveld. Ølet ble tappet på lange glassflasker som fikk godgjøre seg minst ei uke i kjelleren.

En gang i desember ble det kjøpt inn julekort og skrevet hilsener til familie og kjente i øst og vest. De fungerte mest som et livstegn. Var det ikke skjedd noe spesielt, så var det nok å skrive «Vi ønsker dere alle en fredfylt jul og et godt nytt år». Det var omtrent det samme som sto på et snes kort som kom i postkassa vår. Men postmengden var så stor at arbeidsdagen ble lengre enn lang for postmannen. Det var vanlig å gi en liten påskjønnelse hvis vi klarte å få øye på han ved juletider. Også avisbudet var det viktig å huske på.

Så var det selvfølgelig å dra til byen for å handle, både mat, gaver som vi skulle gi bort og andre ting som hørte jula til. En av de siste postene på programmet var å dra til Torvet og kjøpe juletre. Treet kunne vi få lov å være med å pynte på Lille Julaften. Det var helt vanlig at treet ble diskutert, også etter at det var satt ned i juletrefoten. Var det fint nok eller ville det bli kommentert når vi fikk besøk i juledagene? Pyntingen av treet skulle heller ikke tas lett på. Kurver og andre dekorasjoner som var laget på skolen ble veiet og havnet enten tilbake i esken eller de ble forfremmet til en plass på treet. Det var litt stas. Det aller viktigste var at de elektriske lysene ble plassert «riktig».

På julaften skulle vi spise svineribbe med surkål og rykende varme poteter. Desserten var alltid riskrem med bringebærsaus. Bordet i spisestua var dekket med det fineste serviset, fint bestikk, høye glass og bare mor visste når øyeblikket var inne for å tenne de røde lysa på bordet. I vinduskarmene var pyntet med nisser og engler og enda mer julelys. Det varmet godt fra Jøtul-ovnen og i koksovnen i stua, og i taket hang ei rød klokke som spilte «Glade jul» når vi dro i snora. Duftene fra kjøkkenet løftet forventningene enda litt høyere, men det hendte at vi hørte noen kommentarer om stekeovnen. Jeg skjønte selvsagt ikke at det var ment som forklaring – i tilfelle svoren på ribba ikke var blitt så sprø som den kanskje burde være.

Som barn var vi opptatt av at det skulle være vinter når jula kom. Helst kaldt også, og det brukte det å være. Så var det noe de kalte «kakelinna». Da satte det inn med mildvær og en kunne åpne kjøkkenvinduet og lufte ut alle lukter som hørte førjulstida til. Så blei det kaldt igjen. Men minst ett år slo dette feil. Snøen kom og gikk, og det var mildvær på julaften. Jeg var ute på trappa flere ganger i løpet av julekvelden, så opp på himmelen og bad om væromslag, men himmelen var grå og jeg følte inderlig at noe var helt feil.

Far jobbet skift, og derfor måtte han noen ganger også jobbe på julaften. Pappa var nok lei seg han også, men han hadde jo ikke noe valg. Kanskje forsto jeg ikke det, for jeg prøvde å overtale han til å bli hjemme. Pappa var rolig ganske lenge, men så tok tålmodigheten slutt. Han satte seg ned og holdt meg i begge armene. Jeg måtte love å oppføre meg ordentlig, ikke noe mer bråk. Seksåringen hulket litt, men så var det en avtale. Kanskje kunne jeg fortsatt være våken når han kom hjem igjen…

Etter middagen var ett spørsmål viktigere enn alt annet: Hvor lenge måtte vi vente før pakkene skulle åpnes? Det som huskes fra de tidligste år, er ikke det som lå under treet, men det som var så stort at det måtte hentes inn, så som ski og staver, rattkjelke og liknende. Noen ganger kom sånne gaver inn verandadøra og ble overlevert av en stor mann med røde klær, rød lue og stort, hvitt skjegg. Når han spurte om det var noen snille barn her, var det ingen grenser for hvor snille vi hadde vært.

Lenger utpå kvelden var det servering av kaker og mer å drikke. En kunne bli hjelpeløst mett: Krumkaker med krem og rørte jordbær på toppen. Marsipan, fiken, dadler, en stor bolle med hvalnøtter, paranøtter og hasselnøtter og enda en bolle med peanøtter med skall på. Og så var det druer, pærer og store appelsiner for den som fortsatt hadde magemål.

Enda så fint vi hadde det med julefeiring hjemme og besøk hos onkler og tanter og besteforeldre, så hadde vi lyst til å være med på minst én juletrefest. Som barn hadde vi lyst til å møte andre barn, få lov til å gå rundt et virkelig stort juletre og ønske at det skulle dukke opp en rødkledd mann i døra med en stor striesekk bakpå ryggen. Og det gjorde det jo!

På en måte var det ikke så veldig mye som skulle til for å fange et barns hele og fulle oppmerksomhet. Jula måtte virkelig kastes ut av huset for at vi skulle komme tilbake til den mer alminnelige hverdagen. Når vi kom dit, på den 13. dagen, og juletreet sto henslengt i snøen med bomullsdotter på, da begynte tankene å dra seg mot påske og egg med noe godt i.