Juni 1927: Unntakstilstand i Telemark
Tekst: Trond Aasland
At mer enn 300 for en tid ble husløse på Notodden og «halve byen» sto under vann, var ille nok. Det var verre på Rjukan. De siste dagene i juni 1927 var fylt med skrekk og tragedie – og ubegripelige mengder med fossende vann.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
Bare sirene fungerte
For verre var det som skjedde inne på fabrikken. Tolv mann som demmet opp for vannet bak Emballasjefabrikken ble rammet av et voldsomt ras. Noen av dem så hva som var på gang og fikk berget seg unna. Men seks arbeidere som drev på inne i sandsiloen, fikk steinraset over seg. At én av dem kom levende fra det, var nærmest et mirakel. I et par døgn var Vestfjorddalen i en absolutt unntakstilstand. Bulder og brak, ikke strøm og lys, men ulende sirener og folk som gikk hvileløst omkring, i håp om at det var litt tryggere enn å være inne i eget hus.
Det sto mellom sykehuset og presteboligen. Et buldrende steinras var på vei ned. Man kan mistenke at vår herre grep inn med en styrende hånd. Sykehuset ble spart, men presteboligen, som allerede var påført skader, måtte ta støyten. Den ble flyttet ned i Sam Eydes gate og ble liggende der – nedgravd i jord og stein, smadret til pinneved. Det kunne ha gått enda verre. Presten og hans familie sto som tause vitner.
«Ånden fra Rjukan»
Den 29. juni skrev en av Oslo-avisene at Rjukan var blitt begravd i vann, jord og stein. En overdrivelse var det, for den 1. juli kom produksjonen i fabrikkene i gang igjen! Opryddingsarbeidet vakte oppsikt. Om begrepet «Look to Rjukan» ikke var skapt, så snakket man i alle fall om «ånden fra Rjukan». Det var en stor og imponerende innsats som ble lagt ned. Den lokale mobiliseringen var nærmest total og ble forsterket med 100 innleide ingeniørsoldater.
Før alt tok form av et infereno var det flere tegn som pekte mot at noe alvorlig var under oppseiling forsommeren 1927. Først og fremst var det våren i høyfjellet som ikke kom. Store snømengder ventet på varmere vær, men det holdt seg kjølig gjennom hele mai, og da juni kom, satte regnet inn. Dag etter dag, uke etter uke. Allerede fire dager før St. Hans hadde flere mange tonn tunge steiner satt seg i bevegelse i lia over Skriugata. Det lovet ikke godt.
Alt ble helt mørkt
St. Hans-kvelden striregnet det, og regnet fortsatte, også i høyfjellet. I løpet av ei natt steg Møsvatn 35 centimeter. Stemningen ble på ingen måte bedre av at det på morgenen 28. juni inntraff en solformørkelse. Dunkelt var det allerede under et teppe av blygrå skyer, men så ble det mørkt som svarte natta. Da morgenlyset kom tilbake, var fortsatt en illevarslende blygrå himmel alt som var å skue. Det skulle bli den dagen da forferdelsen nærmest ingen ende ville ta.
Vi har sett det noen ganger i årenes løp, men aldri slik som den gangen i juni 1927: Småbekker som hadde dannet seg oppe i fjellsidene, endret form til kraftfulle fosser. Jord og stein i lier og fjellsider tok til å flytte på seg. Et steinras traff gassledningen. Det ble umiddelbart full stans i fabrikkene. 100 mann ble satt i arbeid for å rydde opp og lede vannet unna.
Ras på ras gjorde det påkrevet å evakuere både området ved jernbanestasjonen og en rekke hus i nærheten. Mer og mer vann flommet gjennom gatene, veier ble undergravd og gjort ufremkommelige. Områder som Tveito, Bøen og Egne Hjem ble satt under vann. Måna fosset brun og skittengrå, tok seg nye løp og rev med seg alt frå uthus til kaninbur. Kraftledningen og jernbanesporet til Vemork ble brutt flere steder. Larmen fra skred på den ene siden av dalen traff fjellsiden på den andre og ga voldsomme ekko tilbake.
Neste morgen, den 28., startet et skred langt oppe i fjellet over kirken. Det hadde kurs mot sykehuset, men styrte så inn i bekkefaret over presteboligen. Presten og hans familie var blant de mange som klokelig og lykkeligvis hadde forlatt sine boliger. Nå sto de på behørig avstand og kunne se huset bli presset sammen som en pappeske. Skredet og huset fór videre mot Sam Eydes gate og tok med seg et par hus til på ferden, forunerlig nok uten at flere liv gikk tapt.
«Nøkternt og uforferdet»
De materielle skadene, bare på Rjukan, beløp seg til millioner, kunne man fastslå. Vi snakker nok om mer enn hundre millioner 2020-kroner. Hydro kalte inn alle tilgjengelige mannskaper. Alle arbeidsløse ble mobilisert. Det ble arbeidet iherdig og effektiv. «Folk viste samhold og opptrådte nøkternt og uforferdet. — På utrolig kort tid var de verste skadene rettet opp,» skriver professor Helge Dahl i andrebindet av boka «Rjukan», (1983).
Videre nedover i Tinn var det ødeleggelser på gårder og innmark. Det var likevel for lite å regne mot skadene som industri og bygninger på påført i Skien, Notodden og andre lavereliggende områder i Telemark.
Aftenposten skrev at Notodden sto under vann. Det var sant hva gjelder salpeterfabrikken, og det var sant for beboerne i rundt 40 hus. Heddalsvannet steg til 21,2 m.o.h. Selv ikke de aller eldste kunne huske noe slikt. Det var i alle fall en halv meter høyere enn den grufulle flommen i 1860. I Kloumannsjøen var en tømmerlense blitt sprengt. 12.000 tylfter tømmer presset mot dammen. Ville dammen holde? Hele byen gikk og kjente på den bekymringen – i tillegg til alt annet.
Tre utsatte vielser…
Da var det for lite å regne at ikke mindre enn tre vielser i Heddal stavkyrkje måtte utsettes på ubestemt tid. I etterkant av flommen ble spørsmålet reist i alle de berørte kommunene; hva kunne gjøres for å avverge gjentakelser? Kommisjoner ble nedsatt og svarene som etter hvert kom, handlet for det meste om å igangsette ytterligere reguleringer av høyereliggende vann i vassdraget. Det mest drastiske forslaget som ble lagt fram, gikk ut på å sprenge en seks kilometer lang vanntunnel fra Fjærekilen i sørenden av Norsjø til Vold ved Frierfjorden. Det ville i det minste kunne løse problemene på strekningen Skien til Notodden.
