fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

Kampen for trygghet og rettigheter

Tekst: Trond Aasland / NIA

Hydros pensjonskasse kan dateres til 1916. Den var forbeholdt selskapets funksjonærer. En enda mer interessant opplysning er at Norsk Hydros arbeiderfond ble opprettet 1912. Fra 1970 var det én felles pensjonskasse for alle selskapets ansatte.

Da selskapet for en del år siden utga boka «Trygghet for alle», skrev Pensjonskassens daglige leder Frank E. Celius «Det har vært en interessant oppgave å gå tilbake til begynnelsen av forrige århundre – og også før dette – og se hvor tidlig tankegangen om å sørge for sine ansatte oppsto, det å opprettholde inntekt også etter aktiv arbeidsperiode eller ved tap av forsørger».

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

Celius hadde mer på hjertet og tillot seg noen enda større ord: «Utviklingen av pensjons- og forsikringsordninger er en viktig del av norsk bedriftshistorie og avspeiler utviklingen av velferdssamfunnet. Ikke bare det; området gir også viktige vitnesbyrd om utviklingen av menneskesyn og ‘klimaet’ i vårt arbeidsliv».

Denne teksten går inn på begge deler. Som de fleste andre tenker tekstforfatteren ikke veldig mye på at det kan følge økonomiske bekymringer med tilværelsen etter at siste arbeidsdag er avsluttet. På den annen side må jeg tenke tilbake på en morfar som var så heldig å være pensjonist i 27 år. Han kunne både si at hadde vært altfor heldig og – spøkefullt si – at han nok hadde blitt «en meget dyr mann for Hydro». I tillegg hadde jeg en farfar som var nesten like heldig. Han het Ole Gudbrandson Aasland og kunne motta pensjon i 23 år

Snekker og tillitsmann: Ole G. Aasland (t.v. i første rekke) sammen med kolleger ved fabrikken på Notodden. Året er 1912, da Hydros arbeiderfond ble opprettet. (Foto: Hydro).

Den 1. juli 1941 ble Hydros arbeiderfond avviklet og etterfulgt av Hydros pensjonskasse for arbeidere. Medlem nr 1 het Ole G. Aasland, en møbelsnekker som hadde begynt å jobbe for Hydro så tidlig som i 1907. Det sies at han gjorde de nødvendige trearbeidene, slik at salpeterfabrikken kunne støpe ei fabrikkfløyte. Han var organisert og sto en del år som formann i Trearbeidernes forening.

Strengt tatt vet jeg ikke om han også hadde befatning med opprettelsen av Hydros arbeiderfond. Det jeg vet sikkert er at alle mine fire besteforeldre fikk en økonomisk trygg alderdom – og at de var første generasjon som opplevde hva vi i det 21. århundre nærmest tar for gitt. Det står i skarp kontrast til hva deres foreldre opplevde. Hvordan og hvorfor ble det slik?

Hvis vi som vanlige, yrkesaktive innbyggere ikke er fornøyd med å bo i Norge, hvor skal vi reise i håp om å finne et land som gir oss et enda bedre liv? Mange av oss vil antakelig lete forgjeves. Igjen faller spørsmålet naturlig; hvorfor er det slik?

Ansvaret for sosiale problemer var i tidligere tider overlatt til familie, kirke og det enkelte sogn. På 1700- og 1800-tallet tok myndighetene i bruk visse ytelser for å avhjelpe fattigdom og sosial nød. En kan likevel si at tiltakene var svært moderate gjennom hele 1800-tallet. At forholdene var som de var, var i seg selv en viktig drivkraft til både politisk og sosial mobilisering. Å avhjelpe nød var en av de viktige grunnene til fremveksten av en lang rekke frivillige organisasjoner med et humanitært og sosialt formål.

På den politiske arena kom dette til uttrykk i form av faglig og partipolitisk organisering av arbeiderbevegelsen og etter hvert en rekke sosialpolitiske reformer i årene før 1920. Det var ei tid hvor partiet Venstre sto sterkt og førte an. Omtrent fra 1905, da Norge brøt ut av unionen med Sverige, var landet også kommet inn i en bedre økonomisk utvikling. Økende produksjon og større overskudd forsterket også kravene om å dele overskuddet.

Den økonomiske politikken fikk en dreining bort fra det man betegnet som økonomisk liberalisme mer i retning av rammer som regulerer. Det måtte komme – mye på grunn av at stadigs bredere grupper i befolkningen fikk stemmerett. Politiske partier stilte krav, krav som næringslivet måtte forholde seg til. Professor Francis Sejersted omtaler dette som en utvikling mot økonomisk demokrati og introduserte begrepet demokratisk kapitalisme.

Gjennom faglig og partipolitisk organisering og sterke frivillige organisasjoner ble det gjennomført en rekke sosialpolitiske reformer i årene før 1920. Bildet er fra en demonstrasjon i Stavanger under første verdenskrig. (Foto: Stavanger Byarkiv).

Utviklingen mot en velferdsstat, slik vi i vår tid forstår begrepet, kom derimot stegvis og kraftigst i gjenreisningsperioden etter andre verdenskrig. I Norge og de nordiske land tok det en form hvor det offentlige inntar en sterkere rolle enn i de fleste andre land. Hvorfor ble det slik? Hvorfor ble resultatet en samfunnsmodell som Verdensbanken prøver å hjelpe flere land til å «bli som oss»? Hvorfor er Norge år for år på medaljeplass i konkurransen om å være mest tilfreds med det livet vi lever?

Da sosiologen Harald Eia skulle forsøke å svare på spørsmålet, fant han det vanskelig, siden sosiologer kan mye om det som ikke fungerer så bra i et samfunn. Derimot lot han seg inspirere av å bli satt til veggs av Andrea fra olje-landet Venezuela, som fra sin post i hotellets kiosk på Gran Canaria hadde kommet til at det store skillet mellom feriegjestene gikk mellom resten av Europa og gjester fra Skandinavia. Hun hadde merket seg at i de skandinaviske familiene var det like mye far som mor som løp etter barn som pilte av gårde.

Hun hadde kommet til at skandinaviske familier virker mer likestilte. Hun hadde merket seg at det var vanskeligere å lese skandinavenes klasseposisjon enn det var med folk fra andre land. Skandinavene kranglet mindre på prisene i kiosken. De virket mer avslappet – «som om dere aldri har møtt noen vanskeligheter i livet». Og så hadde hun en dag spurt: Hvordan har det seg at en som jobber i en butikk eller er barnehageansatt, har råd til å dra hit på ferie?

La oss ikke ta alt for god fisk. Det er ikke vanskelig å finne folk som har andre oppfatninger om nordmenn. Men la oss i alle fall ta Harald Eia på ordet. Ettersom sosiologien ikke gir alle svar, skal vi heller se på vår politiske og sosialøkonomiske historie. For ifølge Eia er det slik med vår tid at vi har nok data til å forstå vårt eget samfunn. Og vi har tilgang til internasjonale undersøkelser med kvalitetssikret statistikk, som gjør det mulig å sammenlikne. Så la oss gå litt grundigere inn i historien.

Johan Nygaardsvold, statsminister 1935-45. (Foto: Stortinget).

Vi vet at i tiårene før og etter 1900 vokste det i de fleste vestlige land fram landsomfattende interesseorganisasjoner for arbeidslivet. Rollen de kom til å spille er imidlertid ulik. I noen land, blant annet de nordiske, begynte etter hvert arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene å utvikle systemer for kontakt, samarbeid, sentrale forhandlinger og overenskomster.

I Norge kan vi snakke om et gjennombrudd med trepartssamarbeidet, som kom på plass med den første hovedavtalen i 1935. Vi kan gjerne omtale dette som et tidsskille – for arbeiderbevegelsen, representert gjennom regjeringen Nygaardsvold, la vekk alle revolusjonære fraser og satset i stedet på samarbeid og sosiale, økonomiske og strukturelle reformer.

Med denne avtalen valgte partene samarbeid og samordning av lønnsoppgjør. Det innebar at lønnsforhandlingene ble ført mellom nasjonale parter. Det innebar også at hensynet til de mest konkurranseutsatte bransjene ble tillagt særlig vekt. Hvis det ikke var rom for store lønnsøkninger i eksportindustrien, så måtte en også holde igjen i andre bransjer. Dette står i kontrast til at lønnsforhandlingene bare føres lokalt, et system som gir større mulighet til å presse timelønna ned når det er mange som konkurrerer om jobbene.

Etter andre verdenskrig ble trepartssamarbeidet et fremtredende trekk i politikk og samfunnsutvikling både i de nordiske og en del andre land. I Norge ble det opprettet et Kontaktutvalg for å samordne lønnsoppgjørene i offentlig og privat sektor. På 70-tallet ble det forhandlet om justering av trygdeytelser og skattepolitikk.

Seinere har Staten fortsatt å være tilrettelegger ved lønnsoppgjørene. Staten ble en tydelig aktør. Et samfunn som både er en velferdsstat og har sterke fagorganisasjoner begynner å ta form. Tillit er en bærebjelke i et slikt samfunn: Tillit hos den enkelte til at staten vil sløse, men bruke våre skattepenger på en måte som er til innbyggernes beste. Tillit mellom mennesker.

Både stat og velferd er gamle ord, men ikke sammenkoplingen av de to. I det engelske språket dukket begrepet «welfare state» opp i ei bok som erkebiskopen av York skrev i 1949. Han omtaler velferdsstaten som motstykket til «maktstatene» – med henvisning til Stalins sovjetregime og Hitlers naziregime. Begrepet beskriver et samfunn som har ordninger for å yte hjelp når folk utsettes for sviktende helse, sosial nød eller tap av inntekt – det være seg arbeidsledighet eller alderdom. I de nordiske land ble ambisjonen et liv i frihet og uavhengighet – med staten som hjelper. Motstykket kan vi gjerne si er samfunn hvor det er et mål å oppnå frihet og uavhengighet fra staten. Den nordiske modellen har en rekke offentlige ordninger for;

  • alders- og uførepensjon, arbeidsledighet og sosialhjelp
  • helse- og omsorg, som sykehus og aldershjem
  • utdanningsinstitusjoner, som skoler og universiteter
  • barnetrygd, foreldrepermisjon og barnehager.

Alle skal ha lik rett til å få del i velferdsgoder. Det finnes også en motsats, hvor utgangspunktet er behovsprøvde eller mer selektive ordninger, eksempelvis at ytelser gis til dem som har lavere inntekt enn en fastsatt grense. I Norge har alle, uavhengig av inntekt eller posisjon samme tilgang til offentlige helsetjenester og utdanning. Offentlige overføringer utover et bestemt minstenivå er derimot som regel gradert etter inntekt. Her er barnetrygden et unntak. Den er lik, uavhengig av inntekt.

Tilgang til rimelig utdanning for alle, foreldrepermisjon og utbygging av barnehager bidro til at kvinner i langt sterkere grad enn tidligere kunne begynne å ta del i arbeidslivet. På bildet ser vi punche-operatører på Herøya tidlig på 1970-tallet. (Foto: Hydro/NIA).

I vårt land er det også et prinsipp at de tjenestene som er åpne for alle, skal holde så høy kvalitet at folk med høyere inntekter ikke velger bort offentlige tilbud og i stedet kjøper tilsvarende tjenester i det private markedet.

I dag er også dette under press, for oppslutningen om velferdsstaten hviler på at de aller fleste er tilfreds med de offentlige tjenestene. Utformingen av velferdsstaten, slik vi kjenner den i Norge, er en viktig grunn til at inntektsforskjellene er mindre her enn i svært mange andre land.

Den norske velferdsstaten har mange likhetstrekk med ordningene i Sverige og Danmark, ofte kalt den skandinaviske, nordiske eller sosialdemokratiske velferdsmodellen. Denne skiller seg fra modellen i USA og andre land, hvor velferdsordningene mer fungerer som forsikringssystemer, der ytelsene står i forhold til hvor mye man har betalt inn. De offentlige skattebaserte ytelser er beskjedne og i hovedsak rettet mot dem som har liten økonomisk evne. Når en spør folk om hvor fornøyd de er med den friheten livet gir dem, viser svarene at amerikanerne kommer ligger langt nede på lista. En forklaring er at det er krevende å orientere seg i de nødvendige ordningene for å ha et noenlunde trygt liv.

Ordningene i Norge finansieres enten ved hjelp av skatter eller ved ulike former for premier eller brukerbetaling. Etter hvert ble ideen om sosiale rettigheter en viktig del av velferdsstaten. For å sikre finansieringen ble skattenivået hevet på 1960- og 1970-tallet. Det skjedde med bred politisk tilslutning.

Slikt er bare mulig å gjøre i samfunn hvor det over tid er bygd opp høy grad av tillit til politiske og offentlige myndigheter. Skattesystemet formes med sikte på å virke utjevnende. Personer med høyere inntekter betaler ikke bare flere kroner i inntektsskatt. De betaler også en høyere andel av lønnsinntektene i skatt enn folk med lavere inntekter.

For å sikre finansieringen av sosiale goder måtte vanlige arbeidstakere godta at skattenivået ble hevet på 1960- og 1970-tallet. Her representert ved A. Jonsen og K. Larsen på plateverkstedet ved Hydros fabrikker på Herøya. Herøya var lenge Norges største arbeidsplass. (Foto: Hydro/NIA).

Det vi har oppnådd er at lønna i de lavest betalte jobbene er høyere enn i svært mange andre land. Samtidig er lønna i det best betalte yrkene lavere enn i en del andre land, rett og slett fordi også dette er jobber som får lønna bestemt gjennom sentrale avtaler. De mange offentlige ordningene har åpnet for at kvinner i langt høyere grad enn før tar utdanning og er yrkesaktive.

Systemet har både sterke og svake sider. En virkning er at det til enhver tid er et betydelig press for å øke produktiviteten i enhver tariffestet jobb. Dette er en fordel med tanke på å opprettholde konkurranseevnen. Samtidig er det til enhver tid jobber som forsvinner. Flere enn tidligere strever med i det hele tatt å komme inn i arbeidslivet…

Over tid er insentivene til å jobbe blitt forsterket. Pensjonsreformen fra 2005 er et eksempel på at ordninger justeres for å være økonomisk bærekraftige på lengre sikt. Det tas høyde for at folk vil leve lenger og legges til rette for å stå enda lenger i arbeid.

Da Norsk industriarbeidermuseum (NIA) i 2019 åpnet en utstilling på Vemork om kampen for 8-timersdagen, reiste vi også noen spørsmål rundt morgendagens arbeidshverdag. Ett tema omhandler arbeidstakere med korttidskontrakter, leiearbeidere, ringevikarer, frilansere og jobbsøkende migranter. De har til felles at arbeid er en nødvendighet for å leve et anstendig liv. Tilværelsen er en evig jakt etter inntekt. De skiller seg fra den vanlige arbeiderklassen som ivaretas gjennom goder i lov og tariff. Gruppen løsarbeidere er oftest ikke organisert i fagforeninger og blir i mindre grad fanget opp i lover som regulerer arbeidsmarkedet.

For Norge har arbeidsinnvandring vært – og er – et tydelig element i nasjonens utvikling. I så måte har pandemien i 2020-21 vist både sårbarhet og avhengighet. Eksempelvis er effektiviseringen kommet så langt at det prøves ut maskinell høsting av jordbær. Uten tilgang til utenlandske sesongarbeidere, er alternativet at staten gir tilskudd slik at arbeidssøkende kan gjøre jobben til en betaling som står i forhold til norske lønnsvilkår.

Stor arbeidsinnvandring var et viktig innslag i industrialiseringen av Norge for drøyt 100 år siden. I det 21. århundre har Norge på nytt betydelig arbeidsinnvandring. Bildet er fra byggingen av Saaheim kraftverk rundt 1910. (Foto: Hydro/NIA).

For litt mer enn 100 år siden, da Hydro ble etablert, kom en ikke uvesentlig del av arbeidsstokken fra Sverige og andre land. Rallarne var viktige for overgangen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn. Arbeidsinnvandrere fra Danmark og Sverige var viktige for både faglig og politisk organisering. I dag er det arbeidsinnvandring fra land som Polen, Litauen, Sverige, Somalia, og Tyskland, som ifølge SSB topper lista. De tidlige arbeidsinnvandrerne var viktige for vår demokratiske utvikling. I Norge har vi også gått lengre enn de fleste land med å utvikle et bedriftsdemokrati. For å runde av der vi startet; Også dét er et felt hvor Hydro har en historie som påkaller interesse.

Kilder:

Anneliv Hosef Grinde: «Trygghet for alle» Norsk Hydros Pensjonskasse gjennom 90 år 1916-2006.

Guy Standing: Prekariatet: Den nye, farlige klassen, Res Publica (norsk: 2014)

Johan Christensen/Ole T. Berg: Velferdsstat, Store norske leksikon (2019)

Harald Eia/Ole-Martin Ihle: Mysteriet Norge, Strawberry Publishing (2020)

Du vil og like