Leif Tronstad (1903-45): Aldri må Norge få et nytt 9. april!
Tekst: Trond Aasland / NIA
En vei på Tinnesmoen på Notodden bærer hans navn. Likeledes en vei på Rjukan og i Trondheim, en plass i Sandvika, et fjell på Dronning Mauds Land – og et minnesmerke ved Syrebekkstaulen i Rauland.
Et stort spenn, men det passer ganske godt for professor og major Leif Tronstad. Han var ualminnelig allsidig og satte mange spor, både før og under andre verdenskrig. Etter 1945 var Tronstads navn blant dem som hyppigst ble nevnt blant de mange som man beklaget at Norge ikke kunne trekke veksler på i fredstid og gjenoppbygging av landet. Han var savnet vidt og bredt. Tidlig under krigen hadde han formulert det som også i våre dager er en høyst levende påminnelse: Aldri må Norge få et nytt 9. april!
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
En sterkt savnet ener
Han hadde både evner, egenskaper og et kontaktnett som kunne gjøre ham til en nasjonal strateg. Respektert og beundret. Herluf Nygaard, en av de mange som var tett på Tronstad, det være seg både i London og i Telemark i siste fase av krigen, betegnet Tronstad som et kunnskapsrikt og klokt menneske, langt utover det vanlige. En samlende kraft og inspirator for den hjemlige motstandskampen. Han sparte aldri seg selv. Han kunne snakke til alle, og spøke med alle – og var villig til å hjelpe andre. Tronstads biograf, professor Olav Njølstad, lister opp en del stillinger det kunne være nærliggende for Tronstad å bekle etter krigen, om han hadde fått leve. Generaldirektør i Hydro var en av dem.
Da NRK i 2015 lanserte serien «Kampen om tungtvannet» – sett av millioner – inntok Tronstad, spilt av Espen Klouman Høiner, seriens hovedrolle. Serien gjenspeiler imidlertid ikke mer enn et fortettet og utsnitt av det vide engasjement Tronstad utøvde i krigsårene.
Olav Njølstad, som skrev «Professor Tronstads krig», jobbet med et stort kildemateriale, også dagbøker. Han lykkes med å gi et imponerende overblikk. Biografien gir i særdeleshet innsikt i betydningen Tronstad hadde for den norske motstandskampen. «Kamp» må være rett ord, for hans virke gjennom nokså nær fem hele krigsår var kjennetegnet av at han fra første til siste dag ville føre en aktiv motstandskamp – og det gjorde han!
Bakgrunnen
Første et steg tilbake. Han hadde det både i hodet og i beina. Som 11-åring sendte han et brev til broren Hans, som jobbet i Glasgow. Han ville ha en treningsdrakt – og dessuten; om broren kunne fortelle ham hva radium var? Noe svar som gjorde gutten klokere, fikk han ikke. Skotsk kilt kom heller ikke på tale!
Faren var død før moren Josefine (født Tronstad) nedkom med Leif. Hun drev en liten kiosk i Sandvika. Yngstegutten viste større evner og skikket seg bedre enn sine tre eldre brødre. Han kom tidlig i arbeid, men siktet mot ingeniørstudier ved NTH i Trondheim. Inntakskravet var enkelt; bestått til artium. Leif ordnet det på ett år! Han slo ikke av på tempoet i Trondheim heller. Diplomstudiet ble fullført på tre år – med innstilling til Kongen! Han utmerket seg også på idrettsbanen, både på sprint og mellomdistanser. Han og kona Edla hadde studieopphold både i Tyskland, England og Sverige. De fikk ei datter og en sønn på -30-tallet.
Ved NTH fikk han ansettelse som stipendiat. 28 år gammel forsvarte han sin doktorgradsavhandling og ble i 1936 utnevnt til professor i uorganisk kjemi. Alene eller sammen med medarbeidere publiserte han gjennom årene mer enn 80 vitenskapelige arbeider. Han kastet seg inn i forskning og undervisning og viste evne til å omsette ideer og grunnforskning til patenter og gryende industriutvikling. En plan for fremstilling av D2O (tungtvann) ved Hydros vannstoffabrikk på Vemork er bare ett eksempel.
Brått var 9. april en realitet. Tronstad blir husket for å ha holdt en tydelig appell til studentene om å la seg mobilisere. Så forlot han kateteret. Han var på det tidspunktet vernepliktig sekondløytnant i Hærens våpentekniske korps.Tre dager seinere var han i Oppdal. En av flere oppgaver han engasjerte seg i var etterretning, med tilhold ved Kongsvold fjellstue, i første rekke gjaldt det å samordne forsvarslinjen mellom Dombås og Oppdal. Da kapitulasjonen var et faktum, trakk Tronstad igjen i sivil og gjenopptok arbeidet ved høgskolen. Ett av prosjektene han arbeidet med gjaldt kullstøv-motorer. Han avviklet det på en stillferdig måte kort etter at tyskerne viste interesse for samarbeid.
Desto sterkere var hans engasjement både innenfor sivilt og militært motstands- og etterretningsarbeid i Trondheim. En av oppgavene han så det som avgjørende å ordne, var kontakt med England. Våren 1941 innløp en forespørsel som også kom til å engasjere Tronstad: Finn ut hva tungtvannet som produseres på Vemork skal brukes til i Tyskland! En første bestilling ved inngangen til 1940 var blitt avvist av Hydro, men situasjonen ble en annen etter 9. april.
En professor går over grensen
Etterretningsarbeidet i Trondheim var forbundet med høy risiko. Det gjaldt også for Tronstad, som hadde kontakter i flere retninger. Han fikk da også beskjed om å komme seg bort. Han fikk med seg kone og barn til Oslo og Sandvika. Derfra måtte han knytte de nødvendige kontakter for å ta seg over til Sverige. Med bil, sykkel og til sist til fots kom han seg til Töcksfors. Selv grensevakten skal ha vært nokså vennligsinnet. Det gikk bedre enn hva mange andre opplevde. Mens det offisielle Sverige i beste fall la mest vekt på å balansere landets nøytralitet, var det i det svenske folk sterk sympati for det norske broderfolk.
Professor Tronstad hadde nok regnet med at oppholdet i Sverige skulle bli kortvarig. Han forregnet seg, som så mange andre nordmenn som snarest mulig ville videre til England. Dager og uker gikk, men så, 16. oktober -41, var han i luftrommet over Nordsjøen. Med i bagasjen lå også noen refleksjoner rundt temaet «aktivt motstandsarbeid». Papirflytting hadde han lite til overs for, verken i Stockholm eller i London. Han følte større respekt for unge norske menn og kvinner som var beredt til å sette sine liv på spill. – Aldri må Norge noen gang få et nytt 9. april!
Heldigvis skulle i alle fall mottakelsen i England leve rimelig bra opp til forventningene. Tronstads personlighet kom straks til sin rett. Flyoffiseren som forhørte den «arresterte» mannen, avsluttet slik: «I can’t understand why we don’t invade Norway at once!»
Pådriveren
Hva var det så han brakte inn i den norske motstandskampen? Er det for mye å si at han så problemene klarere enn de fleste? Det var mangel på gjensidig tillit mellom norske og britiske myndigheter. Det manglet tillit og klarhet i roller og relasjoner mellom den norske regjeringen i London og Hjemmefronten i Norge. Tronstad evnet å gå inn i dette, både formelt og operativt.
Han skulle ikke minst få stor innflytelse på den spesialgruppen som etter hvert fikk navnet Kompani Linge. Han ble spesialstyrkenes representant i London – og deres tilsynsmann. En strateg både for planlegging av sabotasjemål og valg av personell til oppdragene. I rekkene fantes også navn som Gunnar «Kjakan» Sønsteby, Max Manus, Gregers Gram, «Store-Tor» og «Gulosten», en person som for øvrig også kong Haakon fattet en særlig interesse for.
Hvem var det ellers han omgikkes og møtte? Første audiens hos kongen og kronprinsen hadde han allerede få uker etter at han kom til London. Han sto i tett kontakt med en rekke norske statsråder og britiske myndighetspersoner. Det var lederen for spesialoperasjoner, Lord Mountbatten, det var britiske akademikere og forskere. Flere av dem hadde han allerede gode relasjoner til fra studieopphold tidlig på 30-tallet.
Hadde han tid til mer? Han ble engasjert i flere ekspertutvalg som staket ut kursen for motstandsarbeidet og bidro til å reorganisere det norske forsvarets ledelse. Tronstad engasjerte seg i etterretning mot tysk våpenindustri og i militærteknisk forskning. Han ivret for å gi norske teknologer innpass ved britiske institusjoner som drev militær forskning og utvikling. Forståelsen for denne siden av krigføringen var ikke særlig godt utviklet hos høyere norsk befal, men etter hvert vant han mer gehør på dette området.
Sabotasje – også mot Vemork
Mange av aksjonene som de norske spesialstyrkene gjennomførte var forbundet med høy risiko. Flere aksjoner var da også mindre vellykket, eller de gikk feil. Blant målene rykket produksjonen av tungtvann på Vemork stadig høyere opp. Tanken på at Hitler kunne få tilgang til et våpen som kunne avgjøre krigen, var ikke til å leve med. Å hindre tilgang til tungtvann sto fram som et viktig mål, men britene så i første omgang ikke for seg en sabotasjeaksjon. Planene handlet om massiv bombing – og gikk helt på tvers av Tronstads tilnærming, som gikk i retning av å avverge store materielle og menneskelige tap. Han så det vanligvis som smartere å ødelegge små, vitale komponenter som var vanskelig å erstatte.
Tidlig på høsten -42 var planene lagt for et commandoraid, kalt Freshman, et bakkeangrep med britiske ingeniørsoldater mot både kraftverket og hydrogenanlegget på Vemork. Tronstad hadde trolig sett for seg en plass i fortroppen, Grouse, sammen med de fire norske spesialsoldatene Jens-Anton Poulsson, Knut Haugland, Claus Helberg og Arne Kjelstrup. Etter hvert måtte han innse at britene ikke ville la han bli med. Konklusjonen var at han var for verdifull der han var. Det var en oppfatning han ikke var beredt til å slå seg til ro med, men aksjonene mot Vemork måtte gjennomføres uten Tronstad som deltaker.
Kilder: Olav Njøstad: Professor Tronstads krig (Aschehoug, 2012), Jomar Brun: Brennpunkt Vemork 1940-45. Oslo (1985), Herluf Nygaard: Tortur, flukt og gisler – til tross (1982), Sverre Bergh; Svein Sæter: Spion i Hitlers rike, (Damm, 2007), Svein Vetle Trae: Skriften på veggen. Krig og motstand i Hjartdal/Øvre Telemark 1940-45 (Hjartdal historielag 1995), Svein Sæter: Operatøren, (Cappelen, Damm, 2008), Norolf Henriksen: Hydranten (2010), Günter Nagel: Tungtvann for tyske atomforsøk (NIA, 2020).
