Liten gutt, stor ball

For smågutter, stort sett sønner av arbeidere i industrien, ga sommerferien en fantastisk, nesten altoppslukende mulighet til å sparke fotball – fra morgen til langt på kveld. Vi startet tidlig. Eneste krav må ha vært at alle hadde sluttet å bruke bleie… Nede i Tveitdalen lå en liten bondegård. Der bodde «Jon på haugen» og kona hans. Ikke langt fra gården fikk vi laget oss vår egen passelig store fotballbane.

Mål laget vi av oretrær som ble felt «på stedet», spikret sammen og tok seg sånne passe bra ut når de kom opp. Noen skjevheter bar vi fint over med. Banen var en blanding av jord og leire. Ikke helt rett den heller, men så lenge det var noenlunde godt vær, fungerte den fint til vår bruk. At ballen også kunne avvike fra normale mål, tok vi også lett på. Jordkloden var da heller ikke helt rund!

Litt mer proff følte vi oss den dagen vi entret «stadion» med nye, medbrakte fotballstøvler, til og med med striper på siden og knotter under. Antrekket ellers var fortsatt litt fritt fram, men de fleste av oss hadde ei Snøgg-grønn kortbukse, men det var ikke noe krav om å stille med hvit T-skjorte. Den som skulle stå i mål, kunne regne med å få seg tildelt et par velbrukte knebeskyttere.

Drakt eller ikke; ambisjonene var uansett ganske små. Noen lærte seg å trikse med ballen. Andre syntes det var noe vi kunne hoppe over. Ballen skulle jo spilles! Da var det viktigere å kunne dempe på brystet, ha litt styring på ballen når vi skulle heade eller kunne sende en pasning med riktig adresse.

Én sommer var det store diskusjonstemaet om et skudd med innsiden av foten kunne kalles å skru ballen. Jeg tror vi endte opp med en gradering. Å skru med utsiden av foten lå en klasse høyere opp. Bare dét hadde status på høyde med å skyte ballen rett fram på strak vrist. Så hørte det med at vi måtte lære noen engelske ord; kick-off, corner, back, wing, keeper, goal! Det siste var det fineste ordet vi visste om.

Men vi dro det ikke for langt. Off-side var et helt unødvendig og fremmed ord. Dessuten kunne vi være nokså romslige med hvor en skulle finne sin plass på banen; i forsvar den ene dagen, løper en annen dag, kanskje på prøve mellom stengene uka etter.

Sommerdagene var varme. Jeg kunne finne fram hageslangen og spyle meg kald og noenlunde rein før jeg gikk inn i huset hjemme etter en lang og fin dag på banen i Tveitdalen. Støvlene fikk stå igjen på trappa

Voksne var lite til stede i det vi holdt på med, i alle fall så langt jeg kan huske. Dette ble nok betraktet som leik og moro. Det var veldig langt mellom talentspeiderne… Det var da heller ikke vår lille løkke som fostret de største talentene. Men bare noen steinkast unna var det en liknende bane i Tinnebyen. Der spilte to kommende landslagspillere, Stein Thunberg og Roy Amundsen. Roy var så talentfull at da han en sesong ikke ville være keeper for Snøgg, spilte han i stedet i løperrekka og ble toppscorer i divisjonen.

En gang ble vi invitert til Heddal og spilte kamp på Vidarvoll. Banen der var altfor stor. Det ble litt uoversiktlig, syntes jeg og flere med meg. Vi følte alvoret, pusta og peste og var livredde for at heddølene skulle lage mål. Resultatet har jeg glemt, uvisst av hvilken grunn.

Når vi spilte i Tveitdalen, satte vi selvfølgelig opp to lag – helst med like mange spillere på begge lag. Vi tenkte aldri på at hvis det var en gutt «for mye», så kunne han være dommer. Derfor var det jo heller ikke så mange frispark, men noen ganger ble det ropt på straffe. Det var ikke så populært. Litt krangling hørte liksom med. Vi tenkte lite på at det var noen som bodde ganske nær denne fotballbanen og kanskje kunne bli litt lei av all støy vi laget, både tidlig og noen ganger litt seint.

En dag kom politibilen kjørende, midt på blanke formiddagen. Politibetjent Åsmund Landsverk ruslet rolig inn på banen og tok oppstilling midt på banen. Vi måtte stoppe spillet og var nok litt engstelige. Hva galt hadde vi gjort? Han så seg rundt, målte oss litt opp og ned, som om han sa – uten å si det – «jeg vet jo hvem pappa’n din er!»

«Jeg hører at dere bannær så jævli’ her, guttær,» sa han. Ja, det sa han, men vi sto som forsteina, med dobbelt hakeslepp! Hva var det han sa!!

Vi kunne jo ikke si JA, sånn på strak arm. Kanskje kunne vi heller ikke si NEI. Oppe på en veranda sto ei streng dame og så veldig surt ned på oss. Nå skulle vi få som fortjent! Jo, takk – vi skjønte tegningen. Politibetjent Landsverk fikk knapt noe svar fra oss. Vi bare sto stille, prøvde kanskje å se litt uskyldige ut.

En gang til tok han et rolig overblikk. Vi retta oss opp, prøvde å se ut som snille og greie gutter. Så rusla han tilbake til «Svartemarja», smelte igjen døra, som om han ville si at han hadde viktigere ting å holde på med enn dette. Og borte var han. Borte var også hun som sto på verandaen.

Etter denne «dramatisk» sterke opplevelsen tør jeg nok si at vi skjerpet vi oss, i alle fall litt. Praten gikk om den tøffe politimannen. Han var – tross alt – på vår side! Om den saken var det ingen tvil, og han hadde sagt det på en innmari smart måte. Derfor ville vi ikke lage mer trøbbel for Landsverk.

Mange år seinere leste jeg noen ord om han i ei bok med tekster og bilder fra lokalavisa Teledølen. Det var mer enn sant, hvert et ord som sto der:

«Åsmund Landsverk begynte i Politiet sankthansdagen 1953. Etter politiskolen i 1958 var han ved Notodden politikammer helt til han gikk av som overbetjent i 1990. Alle kjente pol’ti Landsverk, og han kjente også de fleste. Det var forebyggende arbeid som var hans hjertebarn. Skolepatruljene hele Lifjell rundt ble instruert og fulgt opp. Fra «Trygg trafikk», hvor han var distriktssekretær, kom materiell, og tusenvis av refleksbrikker ble delt ut. Samarbeidet med de frivillige organisasjoner var også en hjørnestein, og sykkelløpet til «Tårnguttene» med innlagt teknisk kontroll av doningen, var årvisst».